Tysk familie kidnappet jihadist-sønnen tilbake fra Syria

I timesvis hadde hun bekymret seg for sin 16 år gamle sønn Pero. Før han gikk, sa han at han skulle på et møte nede i sentrum, og så sove over hos en kamerat. Men han forsvant. Neste morgen ringte morens telefon.

— Hvor er du, ropte hun. Sint, men lettet over å høre guttens stemme.

Da han svarte, brast moren i gråt.

— Jeg er i Syria.

Kvelden før hadde Pero og 22 andre – minst fire av dem tenåringer – satt seg på et billigfly til den tyrkiske badebyen Antalya. Derfra fortsatte de i bil til den syriske grense.

Denne gruppen var del av et stadig voksende antall europeiske muslimer som drar til Syria for å kjempe i borgerkrigen sammen med ekstremistgrupper, noen av dem knyttet til terrororganisasjonen Al-Qaida. Sikkerhetstjenester i flere land frykter at noen av disse frivillige vil vende hjem radikalisert og fast bestemt på å slå til i Europa.

Gutten med barneansiktet

Men for medlemmene av en familie i Frankfurt utløste guttens hemmelige avreise en besettelse: Hvordan skal de få hentet gutten med barneansiktet tilbake fra hans kurs mot martyrdøden.

Den keitete ungdommen var litt sent utviklet, men omgitt med vennlighet og kjærlighet fra en muslimsk familie som holder tett sammen, etter at de vandret inn til Tyskland fra Makedonia før Pero ble født. Det siste året var han imidlertid blitt merkbart mer religiøs og fjern.

"Gamle, gode" Pero likte å spille sjakk og frosken Kermit var hans favoritt. Han rødmet hver gang tante Serces venninner strøk ham på kinnet. Den "nye" Pero gikk til bønn i en konservativ moské og raste mot faren fordi han drakk alkohol. Alt dette forundret en familie som hadde et langt mer distansert forhold til islam.

Skype-kontakter

Ettersom én uke gikk over i den neste, holdt Peros foreldre kontakt med ham via hans billige tyske kontantkort-mobil, men de ble mer og mer urolige for at de ikke skulle få se ham igjen. De sendte ham og hans overordnede i en av de militantes treningsleirer i Syria telefon— og Skype-kreditter for hundrevis av euro, i håp om å opprettholde kontakten. Hver chattesamtale eller tekstmelding, uansett hvor kort, sendte bølger av engstelse gjennom familien i Frankfurt.

— De ønsker å komme til paradis, sier Peros far. - Jeg ville at min sønn skulle gå Guds vei. Det er den beste. Men ikke på denne måten.

Familien ble enige om å gå ut med sin historie, fordi de mener Tyskland ikke gjør nok for å hindre tyske borgere fra å dra til Syria for å slåss – og få dem tilbake når de gjør det. Peros slektninger snakket på betingelse at vi bare skulle omtale dem med tilnavnene de bruker seg imellom, for ikke å skade tenåringens sikkerhet. Denne reportasjen er basert på samtaler med familiemedlemmer, tyske myndighetspersoner og en religiøs person som møtte Pero.

Foreldrene forsøkte å snakke ham til fornuft og komme hjem. De forsøkte å appellere til hans følelser. Men så kom de på noe mer drastisk.

Imamenes makt i Europa

I ultrakonservative moskeer i byer over hele Europa er Syria kommet i fokus for en økende forbitrelse og vrede. Imamer preker om overgrep som begås av syriske regjeringsstyrker og oppfordrer sine unge troende til å gå med i kampen for å styrte president Bashar al-Assad og opprette en islamsk stat.

Billige flyreiser til Tyrkia er det nok av, og innbyggerne i noen land, blant dem Tyskland, må bare fremvise et offisielt identitetskort – ikke pass – for å reise. Dermed omgår de myndighetenes forsøk på å begrense ungdommenes bevegelsesfrihet ved å konfiskere reisedokumenter. Fra Tyrkia fører organiserte smuglergjenger folk over grensen til Syria, der de ekspederes videre til treningsleirer.

De fleste av de 23 unge krigerrekruttene i Peros gruppe var født i Tyskland, men foreldrene er innvandrere. Det opplyste innenriksminister Boris Rhein i delstaten Hessen før helgen. Halvparten av dem har kriminelle rulleblad, og ingen har fulltidsjobber.Nøyaktig hvor mange europeere som er reist til Syria er vanskelig å vite, men antiterror-tjenestemenn i EU anslår tallet til mellom 800 og 900. De kommer først og fremst fra Storbritannia, Frankrike, Nederland, Belgia og Tyskland. Noen ganske få amerikanere har også sluttet seg til krigen i Syria.

Kommer radikalisert tilbake

— Det er et veldig kinkig problem, for mange av disse over 800 unge mennesker som reiser fra Europa er ikke kjent av politiet. De bruker gyldige dokumenter. De bruker vanlige turistruter. Det opplyser EUs antiterror-koordinator Gilled de Kerchove. - Noen av dem vil komme tilbake bedre trenet, med bedre kontakter til likesinnede over hele verden – og mer radikale.

— Det er ikke tusener på tusener av dem, sier han, men hvis du tar én prosent av 800, er det nok til å gjennomføre et alvorlig angrep.

Peros vei til Syria begynte for ett år siden, like etter at hans far Mitko vendte tilbake til Frankfurt etter et fravær på syv år. Noen av dem tilbrakte han i fengsel der han sonet en dom for narkotikahandel. Far og sønn hadde en tøff tid med å bli vant til hverandre igjen, særlig fordi de bodde trangt i en leilighet der Pero måtte sove på en madrass i hjørnet av stuen mens hans to søstre delte et soverom. Gutten begynte å henge sammen med nye venner i en lokal moské.

Fra Koranutdeling til Syria-engasjement

I begynnelsen insisterte Pero på å be, selv om islam var mer et nedarvet fenomen enn en daglig trøst for hans familie. Men så begynte han å gå rundt i Frankfurts gater for å dele ut Koranen sammen med sine venner. Til slutt dreide samtalene seg om borgerkrigen i Syria og ønsket om å opprette en islamsk stat der.

— Jeg hadde ingen idé om hvordan jeg skulle håndtere situasjonen, sier Mitko, en tettbygget kar med et snev av skjegg. – Jeg trodde det var nok å sørge for at mine barn ikke manglet penger.

Samme dag som de dro til Syria, møttes Pero og hans venner med 700 andre for å høre på Pierre Vogel, en mann som beskrives som en radikal prest av tysk og europeisk etterretning.

Vogel er en 35 år gammel tidligere bokser og etnisk tysker som konverterte til islam i 2001. Han oppfordret mengden, som møttes på en plass midt i shoppingstrøket, til å gi penger til menn som gikk rundt i gule T-skjorter med påskriften "donasjoner til Syria."

Varslet myndighetene

Peros foreldre ga straks beskjed til tyske myndigheter at deres sønn hadde dratt til Syria.

Han har fortalt til foreldrene at han bor i et hus sammen med andre ugifte menn, alle tysktalende, et eller annet sted nær en leir. Han ville ikke snakke om treningen, men familien fikk noen få blikk inn i hans tilværelse. I byen kunne de kjøpe döner kebab, og noen ganger slaktet de et lam til middag. Men Pero klaget også over at han gikk sulten, og foreldrene bekymret seg for at han ikke fikk nok å spise.

En annen tenåring fra Frankfurt som dro avgårde på samme tid som Pero, fortalte familien sin at ungdommene fra Tyskland håpet å få slutte seg til Jabhat al-Nusra, en av de mest slagkraftige og velorganiserte kampgruppene blant de syriske opprørerne. De har alliert seg med Al-Qaida, og USA har definert Jabhat al-Nusra som en terrororganisasjon.Da Peros familie ringte ham, var telefonen alltid skrudd av. Han hadde ikke lov å ta den under treningen. Først klokken ni om kvelden kunne han nås, vanligvis gjennom en tyrkisk overordnet i leiren, en kar som engang hadde bodd i Frankfurt.

— Kjøp en kalasjnikov!

Denne mannen sa at det beste familien kunne gjøre for å hjelpe sønnen, var å kjøpe et AK-47 automatgevær eller en skuddsikker vest til ham, forteller Mitko.

Frustrasjonsnivået økte. Mitko skrek til sønnen i telefonen, og ba ham komme seg hjem. To dager gikk, uten et ord fra Pero. - Nå snakker han bare med sin mor, sier Mitko.

Pero fortalte henne at han ville avlegge troskapsed til en kampgruppe like etter Eid al-Adha, en av de helligste dager i den muslimske kalender, som i år falt i midten av oktober.

Familien hjemme i Frankfurt fryktet at gutten deres var i ferd med å forsvinne inn i krigen.

Imamens råd

Mitko avtalte å møte en imam ved navn Hesham Shashaa, som er kjent for sin innsats med å bekjempe radikalisering i Tysklands islamske samfunn.

— Hvordan kan jeg hjelpe, spør imamen med grått skjegg. Han sitter, kledd i en hvit kjortel, ved et trebord hjemme hos Peros tante.

— Hva bør jeg gjøre, svarer Mitko.

Shashaa foreslår flere muligheter: Prøve å snakke Pero til fornuft, fortelle ham at Koranen setter familleforpliktelsene først og fordømmer voldsbruk. Eller overbevise ham om at hans mor er syk, og at de behøver ham hjemme. Eller i det minste at han kommer og besøker henne på tyrkisk side av grensen.

Mitko og hans kone hadde allerede lovet Pero en ny begynnelse hvis han kommer hjem. Men han lot seg ikke rikke. Mitko forsøkte også å fortelle gutten at hans mor var dødssyk. Det hjalp ikke heller.

Det er en annen mulighet, sier imamen:

"Kidnapp ham".

Sa ja til møte i Tyrkia

Fem dager etter at Mitko møtte imamen, gikk Pero med på, via Skype, å møte sin mor og tante i Tyrkia nær grensen. Det skulle være en sjanse til å gi sine familiemedlemmer et avskjedskyss og motta deres velsignelse før han dro ut i krigen. Han ba dem ta med varme sokker, skinnjakken hans og noen t-skjorter, samt penicillin og annen antibiotika.

— Kanskje er dette vår siste sjanse, sa Peros mor Bagica til en reporter hjemme i familiens trange leilighet.

Etter at de hadde snakket sammen på Skype den morgenen, fortalte moren at han så veldig trett ut. Han hadde på seg en t-skjorte, og han var ikke alene i rommet, forteller hun.

— Det kan hende han ikke kommer alene, sier Peros far. Det kan bli litt farlig, men jeg kan ikke sitte her og se på mens jeg mister min sønn.

Tyrkisk politi-kontakt

En tyrkisk politimann som er en bekjent av familien satte foreldrene i kontakt med sikkerhetstjenesten i grenseområdet. Peros far fløy den kvelden. Moren og tanten fulgte dagen etter.

Det var en lang reise – først til Istanbul, deretter en humpete flytur til byen Adnana i sør, så en støvete kjøretur i en leid varebil til Antakya, en tyrkisk by bare et par mil fra den syriske grense. På en mandag spiste de tre frokost med tyrkisk antiterrorpoliti, og ba dem holde seg klar for å pågripe Pero neste dag.Følgende morgen sendte Peros tante Serce en tekstmelding til ham: "Hvor er du?" Familiemedlemmene hadde planlagt å møte Pero på hotellet deres, Buyuk Antakya, som er et av de største i omegnen. Gatene i Antakya var stille og øde på grunn av eid-høytiden.

— Han svarte at kan skulle komme klokken 15, forteller Serce.

Politiet gikk i stilling

Da tiden nærmet seg, tok seks sivilkledde politifolk oppstilling med biler parkert foran og bak hotellet. Serce ventet i lobbyen.

Klokken 15 kom en SMS: "Hvor er du, mamma?.... Jeg kommer.

Pero kom med bussen. Da han gikk av, var han alene.

Faren ga signalet. Politifolkene tok Pero i armene og førte ham inn i hotellet. Han hadde ikke våpen, og han motsatte seg ikke, sier tanten.

Tårene rant

— Da moren så sønnen, og gutten så sin mor, falt de i armene på hverandre, sier Serce. - De gråt.

Mitko strøk sønnen over armen. Også faren gråt.

— Gutten var litt sjokkert over at han var blitt fanget, legger tante Sirce til.

Til slutt, etter at de hadde bedt på hotellet, satte Pero seg i bilen sammen med familien. De kjørte til flyplassen.

De filmet kjøreturen med mobiltelefonen. Videoen viser hvordan Pero sitter i baksetet på sjåførsiden og stirrer ut av vinduet. Han ser åndsfraværende ut. I forsetet sitter en tyrkisk politimann. Han snur seg og snakker til Pero.

— Hvis du hadde blitt lenger der borte og hvis du hadde tatt neste skritt, så ville du forstått at du var på feil spor, sier han. - Takk allah for at du kom deg ut.

Pero svarer ikke.

Familien viktigere enn jihad

— Hvem har rett til å be om jihad? Det finnes regler, fortsetter politimannen. - Det viktigste er familien. Forlat dem aldri på den måten du gjorde!

— Jeg trodde jeg var på rett vei, sier Pero,

Da familien landet i Frankfurt ble Pero pågrepet og kjørt til politistasjonen sammen med moren.

Politiet i Frankfurt holder til i en seks etasjers bygning med svart fasade. På en benk utenfor resepsjonen sitter Peros tante, bestemor og søster og venter. Familiens advokat kommer ut etter en times tid. Pero blir ikke anklaget for noen forbrytelse, forklarer han. Men etterretningskilder advarte om at han heretter kan være i fare i Frankfurt, fordi enkelte personer vil føle at han bare droppet saken og snudde sin kappe med vinden.

Så kommer Pero og moren ut i resepsjonen. Det er første gang han har sett sin søster og bestemor på flere uker. Han omfavner dem lenge. Så begynner moren å hulke. Pero legger armen om henne og kysser henne på hodet.

De går ut døren og setter kursen hjemover.

Norsk enerett: Aftenposten