Med Berlinmurens dødssone som nærmeste nabo

BERLIN (Aftenposten): De bodde så tett på at de både så fluktforsøk og prestens søndagsfrokost på den andre siden av Berlinmuren. Men Edith Keisewetter-Giese (79) klarer ikke å feire at den ble borte.

9. november 2019 er det 30 år siden Berlinmuren falt. Denne artikkelen ble først publisert i forbindelse med 25-årsmarkeringen i 2014.

På begynnelsen av 1960-tallet var det vanskelig å finne et sted å bo i DDR-hovedstaden, så Edith Keisewetter-Giese priste seg lykkelig da familien endelig fikk en leilighet.

Hun var lei av å ha et «besøksekteskap» med mannen, som pendlet til Berlin for å ta doktorgrad. Derfor flyttet hun etter med datteren Helke.

Det fikk så være at leiligheten lå i en bygård rett kloss inntil den nybygde muren, og at grensevakter kontrollerte alle som kom inn og ut av gaten. De som skulle komme på besøk, måtte søke om tillatelse seks uker i forveien. Var det folk politiet ikke likte, fikk de nei.

— Svigerinnen min fra Rostock trodde ikke noe på det. Da hun kom besøk, var ikke grensevaktene der. Men da hun skulle dra igjen, var de på plass. Da var hun innesperret, og fikk ikke engang hentet barna i barnehage hjemme. Hun måtte vente til dagen etter med å dra, da vakten var borte, forteller Keisewetter-Giese.

Nå ler de litt av episoden. De kom seg til postkontoret og fikk ringt til barnehagen slikt at noen andre kunne hente ungene.

Fordelen med å bo der, mener datteren Helke, var at det ikke var noen biler der og hun kunne leke fritt.

Trodde det var brutt ut krig

Året var 1964 og Muren og Helke var tre år gammel da de kom til Berlin. 50 år etter bor de fortsatt i øst. Men Tyskland er blitt ett land, og Muren er borte.

Keisewetter-Giese inviterer på snitter og «lebkuchen» i leiligheten rett ved Brandenburger Tor. Både hennes og datterens omgangskrets er fortsatt «Ossi», altså fra det gamle Øst-Tyskland.

Vennskapene med de fra vest, er ikke like sterke. En av vennene er Irene Kwast, som var ti år da Muren ble bygd. Hun husker at betongplatene kom, og dramatikken da Muren ble reist. Faren og søsteren var i Vest-Berlin den natten. Faren trodde det hadde brutt ut krig, men de to fikk lov til å komme hjem til øst igjen.

Så rømningsforsøk

Nå sitter de tre kvinnene og mimrer over livet i DDR.

De legger ikke skjul på at mye var galt under det gamle regimet. Keisewetter-Giese så selv to unggutter prøve å rømme over til den andre siden, for så å bli skutt i foten og bli liggende i «dødsstripen» i en time før de ble hentet av DDR-grensevaktene.

Irene Kwast så hvordan et par og deres datter i bygården prøvde å komme seg over på den andre siden ved å fire over et tau til den andre siden. De ble oppdaget. Foreldrene ble kastet i fengsel, datteren på barnehjem. Først to år etter ble det gjenforent på den andre siden.

Men det var også ting hun som barn syntes var komisk, som da vestberlinere prøvde å sende politiske budskap med megafon over Muren, og grensevaktene i øst svarte med musikk på høyttalerne søndag morgen.

Og faren og de andre mennene i blokken som ble jaget ned i kjelleren av det hemmelige østtyske politiet Stasi med jevne mellomrom for å flytte på strøsanden som lå der til vinterbruk. Det hemmelige politiet ville hindre at noen bygde tunnel over til den andre siden og krevde at den ble flyttet fra den ene siden til den andre.

— Som barn ser man det ikke som like ille som man ville gjort som voksen, sier Kwast.

Se Edith Kiesewetter-Giese fortelle om fluktforsøkene hun så.

Følte seg ikke innesperret

De tre kvinnene sier at de ikke trodde blindt på DDR-regimets propaganda. De er opptatt av å få frem at selv om de levde i et diktatur, bodde de ikke under en osteklokke. De kunne lese mellom linjene. De kunne tenke kritiske tanker, selv om de ikke kunne si stort.

— Mediene trykker alltid oss fra øst ned. Vi kunne lese mellom linjene. Det kan vi stadig vekk.

— Vi ble behandlet restriktivt, men vi var ikke alle grå mus i uniform, sier Helke Peisker.

— Men dere kunne ikke reise fritt. Følte dere dere innesperret?

— Jeg følte meg ikke innesperret, for jeg kunne bevege meg overalt i DDR og kunne dra til Tsjekkoslovakia, Ungarn og Sovjet på ferie. På den annen side: vi kunne ikke dra til kapitalistiske utland. Jeg ble født i Mähren i Tsjekkoslovakia, og ble fordrevet derfra etter krigen. Nå gjorde den kalde krigen at vi ikke kunne besøke familie som hadde havnet i vest, sier Kiesewetter- Giese.

— På vestsiden var det utsiktstårn, der folk kunne se over til oss. Det likte jeg ikke. Det var nedverdigende. Det var ikke vi som var innesperret, men vestberlinerne, sier datteren.

Manglet appelsiner, hadde arbeid

For Helke Peikser var DDR det landet hun ble født i, vokste opp i, møtte sin første kjærlighet og tok utdannelse. Hun kunne se over muren til den andre siden, men det var livet i øst som var normalen.

Appelsiner og toalettpapir var mangelvare. Det var ti års ventetid på bil. Det fantes ikke supermarked, og syltetøy laget de som regel selv. Men de hadde arbeid og barnehager.

Det var vanskelig for henne, som barn av landbruksforskere, å få plass på det gymnaset hun ville fordi det var kvoter for arbeider- eller bondebarn. Hun visste også at hun måtte passe på hva hun kunne si. Det kunne være Stasi-folk overalt.

— Men jeg var ikke redd for at jeg skulle sperres inne. Jeg levde ikke i en grå verden, sier hun.

Det var Helke Peiskers seks år gamle sønn som fortalte henne at Muren var falt. Han hadde hørt det på radioen. Og selv om de var glade, var det blandet med mye tvil og mange spørsmål. Euforien kom først da de forsto at de kunne gå ut og demonstrere uten at politiet grep inn.

Tilbake til start

Da Aftenposten møtte kvinnene skulle 25-årsdagen for Murens fall markeres. 79 år gamle Edith Kiesewetter-Giese syntes det var vanskelig å feire.

— Jeg feirer ikke. Ved Murens fall var jeg 55 år og jobben min ble avviklet. Vesten hadde ikke bruk for meg. Husleien steg til det tidobbelte. Vi ble fordrevet etter krigen og mistet alt. Etter gjenforeningen ble alt på kontoen min halvert. Igjen var jeg tilbake til start.

— De som alltid orienterte seg mot vesten, har en annen historie, sier Irene Kwast.

Datteren Helke sier at er stor forskjell på dem som fikk fratatt barna av DDR-regimet eller ble sperret inne for sine meninger, og de som ikke gjorde det.

— Selvfølgelig var Murens fall en befrielse. Men alle har sin skjebne, sier hun.