Verden

Da pengemakten løp løpsk i USA

Enorme formuer ble skapt i den perioden som blir kalt USAs forgylte tidsalder, for litt over et århundre siden. Men også de økonomiske ulikhetene var enorme, og pengemakten rådde i politikken, hvor politikere og dommere lot seg kjøpe. Dette var en åpenbar trussel mot demokratiet. Stadig flere sammenligner med utviklingen i dagens amerikanske samfunn.

  • Per A. Christensen

De ligger der fortsatt som glitrende juveler i et frodig grønt landskap, på begge sider av Bellevue Avenue i utkanten av Newport, en by som ellers er best kjent for musikkfestivaler og regattaer.

Opprinnelig ble de kalt «summer cottages» («sommerstuer»), et høyst misvisende navn, for dette var noen av USAs mest fornemme herskapsboliger, med navn som Marble House, Chateau-Sur-Mer og Belcourt Castle. Til sammen 11 slike hus finnes bevart, de representerer det beste av hva som på slutten av 1800-tallet kunne kjøpes for penger — arkitektur, interiør, møbler, kunst. Og de er blitt nennsomt restaurert og holdt i hevd av en lokal organisasjon.

Kronjuvelen

Selve kronjuvelen av herskapshus finnes imidlertid et helt annet sted. I et frodig skogområde i utkanten av Asheville, North Carolina, innunder fjellkjeden Blue Ridge Mountains, stiger Biltmore House opp av landskapet som et slott fra Loiredalen i Frankrike. Dette er USAs største privatbolig, med en gulvflate på mer enn 16.500 kvadratmeter - milliardæren Bill Gates’ privatbolig utenfor Seattle på 6100 kvadratmeter blir nærmest fattigslig i sammenligning.

Både Biltmore House og de to mest overdådige herskapshusene i Newport ble reist av Vanderbilt-familien, som slo seg opp på jernbanedrift. Familiens medlemmer tilhørte den gruppe av rikfolk som på 1800-tallet gikk under navnet «røverbaroner».

Det var familieoverhodet William Henry Vanderbilt som mest treffende uttrykte denne gruppens holdninger da han i et intervju ble spurt om i hvilken grad jernbanedriften tjente offentlighetens interesser. «The public be damned», svarte han. Offentligheten kunne dra til helvete. Det viktige for ham var å tjene penger.

«Fåmannsvelde»

Amerikanerne mente at dersom eiendom ble konsentrert på for få hender i en republikk, ville disse få rikfolkene «bruke sin rikdom til å kontrollere andre borgere, gripe politisk makt og omdanne republikken til et oligarki», et fåmannsvelde, skrev historikeren James L. Huston om denne perioden.

Det var nettopp en slik utvikling som truet USA i tiårene umiddelbart etter den amerikanske borgerkrigen, som tok slutt i 1865. Og det var jernbaneselskapene som førte an i utviklingen.

I denne perioden var USA i voldsom ekspansjon. Folketallet økte kraftig; i løpet av et halvt århundre frem til 1880 ble det mer enn firedoblet - fra 12 til 50 millioner innbyggere. Jernbanene gjorde landet både større og mindre. På den ene side gjorde de det mulig å bosette stadig nye områder, på den annen side ble byer, distrikter og delstater knyttet nærmere sammen - da den første transkontinentale jernbanen ble åpnet i 1869, ble reisetiden mellom New York og San Francisco redusert fra seks uker til seks døgn.

Industriutvikling

Bedre kommunikasjoner gjorde varehandelen raskere. Samtidig skjedde det en voldsom utvikling av industrien. Nye produksjonsmetoder og nye måter å organisere bedriftene på gjorde at produktiviteten økte raskt.

Alt dette førte til at nye storkonserner ble opprettet; nær hundre av hva som den dag i dag er USAs største bedrifter, ble grunnlagt på slutten av 1800-tallet. Blant disse er Coca-Cola, General Electric, Reebok, og Sears Roebuck.

Det var også i denne perioden at noen av USAs største formuer ble skapt, av menn som John D. Rockefeller, Andrew Carnegie, Leland Stanford, J. P. Morgan og Cornelius Vanderbilt.

Mark Twain

Selve navnet på perioden, Den forgylte tidsalder, stammer fra en bok Mark Twain i 1873 skrev sammen med sin nabo og venn Charles Dudley Warner. The Gilded Age handler om eiendomssalg, spekulasjoner og lobbyvirksomhet. Og den beskriver hvordan finanselitens forestillinger av hva som er korrupsjon, i vesentlig grad avviker fra vanlige folks oppfatninger.

Boken kom i forkant av den epoken som den har gitt navn, og selve betegnelsen Den forgylte tidsalder kom ikke i vanlig bruk før på begynnelsen av 1900-tallet. Den er presis for så vidt som epoken på ingen måte var noen gullalder for det store flertall av amerikanere, bare for et tynt lag på toppen av samfunnspyramiden.

Velstanden var svært skjevt fordelt. Det er anslått at i perioden mellom 1860 og 1900 eide de rikeste 2 prosent av amerikanerne mer enn en tredjedel av landets rikdom, de øverste 10 prosent eide tre fjerdedeler av rikdommen. I motsatt ende av skalaen slet vanlige arbeidere for luselønninger som likevel lå klart høyere enn tilsvarende lønninger i Europa, noe som bidro til fortsatt masseinnvandring.

Jobbene som europeerne kom til, var samtidig risikable; amerikansk industri lå i denne perioden på verdenstoppen hva angår ulykker på arbeidsplassen. I 1889 beskjeftiget amerikanske jernbaner i overkant av 700.000 arbeidere, av disse ble 20.000 dette året skadet og nesten 2000 drept på jobben.

Verdens største streik

Forholdene førte til at arbeiderne begynte å organisere seg, og til stadig uro på arbeidsplassene med både organiserte og uorganiserte streiker. Den største av disse ble iverksatt spontant den 17. juli 1877 av jernbanearbeidere i Martinsburg, West Virginia. I løpet av noen dager spredte den seg over store deler av USA og utviklet seg til hva som skal ha vært verdens største streikeaksjon i det 19. århundre.

Som vanlig var på den tiden, ble væpnet politi og milits satt inn mot de streikende arbeiderne, hvorav mange også var væpnet. Da streiken var over etter halvannen måned, hadde den kostet flere hundre arbeidere livet, deriblant flere barnearbeidere. Jernbanearbeiderne streiket på grunn av dårlige lønnsvilkår og knallharde forhold. Men tekstilarbeiderne hadde det enda verre. Avisen The New York Sun beskrev i 1877 forholdene ved en fabrikk i Rhode Island. Der fikk arbeiderne - mange av dem var under 12 år gamle - fem dollar for en seksdagers arbeidsuke med 14 timers arbeid hver dag.

Ifølge avisen var det imidlertid liten risiko for at disse arbeiderne skulle organisere noen streik. Flesteparten av dem bodde i leie-gårder som ble eid av tekstilfabrikken. De som streiket, ble umiddelbart kastet på gaten. Der sto politiet klart til å klubbe dem ned, anholde dem for brudd på løsgjengerloven og sende dem i fengsel. Når de ble løslatt, fikk de valget mellom enten å vende tilbake til jobben med samme betingelser som før, eller å sulte i hjel.

Korrupsjon

Storkonsernene kunne ikke ha vokst seg så rike og mektige uten støtte på politisk hold. Og denne støtten fikk de i stor utstrekning ved hjelp av hva vi i dag ville kalle korrupsjon, men som den gang ble oppfattet som nødvendige forretningsmetoder.

Igjen er det naturlig å ta utgangspunkt i jernbaneselskapenes metoder fordi de dannet mønster som andre etter hvert kopierte.

Disse selskapene var kanskje i sterkere grad enn andre bransjer avhengige av myndighetenes velvilje og bistand. For når traseene skulle legges, måtte de ha land. Mye land. Og områdene der sporene skulle gå, tilhørte ofte føderale eller delstatlige myndigheter som ble lokket, presset og overtalt til å gi slipp på store landeiendommer.

Eiendommene ble gitt eller solgt billig til jernbaneselskapene, som finansierte utbyggingen ved å utparsellere og selge tomter langs sporene, eller ved å bruke dem som sikkerhet for banklån.

Bestikkelser

Iblant ble tomter gitt tilbake til velvillige politikere, som også fikk andre former for gaver. I perioden fra 1875 og 1885 brukte således ett av de mange jernbaneselskapene, Central Pacific, en halv million dollar årlig i bestikkelser. Andre selskap brukte tilsvarende beløp.

Da selskapet La Crosse and Milwaukee Railroad i 1857 sikret seg landområder til en trasé, skjedde det ved å bestikke store deler av delstatsadministrasjonen i Wisconsin. Blant annet ble 13 senatorer lovet aksjer og obligasjoner til en verdi av 175.000 dollar, 59 medlemmer av delstatsforsamlingen fikk 355.000 dollar, guvernøren fikk 50.000 dollar, og hans sekretær fikk 5000 dollar. I tillegg fikk avisen The Milwaukee Sentinel 10.000 dollar for å støtte prosjektet.

Om dette ikke var nok, sørget selskapene for å få sine folk på plass i styrende organer. Av de til sammen 73 mennene som i perioden fra 1868 til 1896 tjenestegjorde som statsråder under syv presidenter, hadde ikke mindre enn 45 tilknytning til jernbaneselskapene. Noen av dem var advokater for ulike selskaper, andre satt i selskapenes styrer, var lobbyister for jernbaneindustrien eller hadde familiemedlemmer som arbeidet for jernbanene.

«Penger er makt»

En av disse syv presidentene, Rutherford B. Hayes (1877-1881), uttrykte i etterkant dyp bekymring over utviklingen. «Det er på tide at offentligheten får kjennskap til det gigantiske ondet og faren som truer dette landet, en fare som overskygger alle andre, det er den enorme rikdommen som eies eller kontrolleres av noen få personer», betrodde han dagboken sin.

«Penger er makt. I Kongressen, i delstatsforsamlingene, i byrådene, i domstolene, på de politiske landsmøtene, i pressen, på prekestolen, i de utdannede og de talentfulles omgangskrets blir deres innflytelse bare større og større. Ekstrem rikdom i hendene til de få betyr ekstrem fattigdom, uvitenhet, usedelighet og elendighet for de mange», fastslo Hayes i 1887. Det tok ikke mange årene før offentligheten begynte å innse dette. Den forgylte tidsalder ble smått om senn avløst av Den progressive tidsalder, en periode med omfattende sosiale og politiske reformer.

Den startet så smått på slutten av 1800-tallet og nådde sitt høydepunkt under presidentene Theodore Roosevelt (1901-1909), William Howard Taft (1909-1913) og Woodrow Wilson (1913-1921).

Den holdningsendring som på denne måten kom til uttrykk, omfattet også mange av de menn som i de foregående tiårene hadde samlet seg enorme formuer. Nå begynte de å sysle med filantropi, de opprettet stiftelser og fond, og de etablerte institusjoner som millioner av amerikanere den dag i dag kan nyte godt av.

Biltmore House (til venstre) utenfor Asheville i North Carolina har en gulvflate på 16.500 kvadratmeter og ble på slutten av 1800-tallet reist av Vanderbilt-familien, som også bygget flere av «sommerstuene» langs Bellevue Avenue i utkanten av Newport, Rhode Island.
Mens rikfolk bodde i overdådige herskapshus, måtte vanlige familier ta til takke med fattigslige leiegårder, ofte med flere familier i hver leilighet. Denne familien i New York var ikke blant de verst stilte, den har både sko og relativt pene klær.
Den store stasjonshallen i Grand Central Terminal midt på Manhattan er et av New Yorks flotteste rom med en gulvflate på størrelse med en fotballbane