Demokrati langt unna
Reformvindene blåser over Midtøsten. Men det er for tidlig å fastslå om de er sterke nok til å rive med seg de gamle arabiske regimene, mener ekspertene.
Valget i Irak må ikke forveksles med demokrati. Dette er den klare advarselen fra Midtøsten-eksperten Gilles Kepel, som denne uken har besøkt Oslo.I likhet med flere andre kommentatorer mener den internasjonalt anerkjente franske akademikeren at valget på en ny, midlertidig nasjonalforsamling i Irak den 30. januar var et positivt skritt fremover. Men ekspertene påpeker samtidig at stemmegivningen i sterk grad ble preget av hvilken folkegruppe den enkelte velger tilhører.
Egeninteresse.
Amerikansk-israeleren Barry Rubin, som redigerer et nettmagasin om Midtøsten, påpeker for eksempel at 75 prosent av Iraks befolkning er shia-muslimer, som vet at de vil kontrollere det nye regimet, eller kurdere, som ønsker lokalt selvstyre.En "overveldende majoritet av befolkningen var derfor sikker på at en demokratisk valgt regjering vil tjene deres interesser". Men de lederne de valgte, "er ikke innstilt på demokrati". Og det nye regimet kan meget vel "utvikle seg til et diktatur", understreker Rubin, som nettopp har utgitt en bok om den arabiske kampen for demokrati i Midtøsten.— Reformbevegelsen har allerede forandret debatten i den arabiske verden, men veien frem er fortsatt lang, tilføyer han.
Nytt håp.
Flere begivenheter i år har satt ny fart i denne debatten og utløst håp om en utvikling i demokratisk retning:Palestinernes valg i begynnelsen av januar.Irakernes valg tre uker senere.President Husni Mubaraks løfte om et mer demokratisk presidentvalg i Egypt.Lokalvalgene i Saudi-Arabia, hvor tredje og siste runde holdes 21. april.Og de brede folkelige protestene som de siste ukene har ført til at den syriskvennlige regjeringen i Libanon valgte å gå av.
Forenklet.
Mange har sett utviklingen i Libanon som en videreføring av folkeopprørene i Georgia og Ukraina for henholdsvis halvannet og et halvt år siden. Gilles Kepel er blant dem som advarer mot en slik forenklet sammenligning.Kepel får her støtte fra forsker Kari Karame ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hun påpeker samtidig faren for at et eventuelt nytt regime ikke skal bli ekte demokratisk, men bli dominert av de familier og klaner som fortsatt spiller en betydelig rolle i libanesisk politikk.Den egyptiske demokratiforkjemperen Saad Eddin Ibrahim betrakter på sin side valget i Saudi-Arabia som et stort første skritt i retning demokrati, men fremholder samtidig at noe ekte demokrati etter vestlig mønster ikke ligger i kortene.
Langvarig kamp.
Arabernes debatt om demokrati har dype røtter. Den kan i hvert fall spores 200 år tilbake i tiden, og den var spesielt livlig i begynnelsen av forrige århundre. Deretter stilnet den nesten fullstendig, men har nå dukket opp igjen, skriver forskeren Marina Ottaway ved den amerikanske Carnegie-stiftelsen for fred.Hun henviser til meningsmålinger som viser at det i prinsippet er betydelig støtte blant araberne for mer åpne politiske systemer. Det som mangler, er bredt baserte politiske organisasjoner som arbeider for demokrati. Hun medgir at flere arabiske regjeringer nå er under press både fra egne borgere og fra utlandet, og at de derfor snakker om at tiden for reform er kommet. Men samtidig etterlyser hun viljen til å iverksette slike reformer.
