Vi advarer mot sterke bilder i denne saken.
Søndag minnes Rwanda det 100-dager lange folkemordet i landet for 25 år siden.
Fra 7. april til juli 1994 ble minst 800.000 tutsier og hutuer slaktet ned. Mange av hutuene ble anklaget for å være opposisjonelle.
Fotografen Jan Tomas Espedal var i Rwanda tre ganger i 1994 for å dekke hendelsene. Da var han frilanser, men sendt til landet på oppdrag fra Aftenposten.
På hans første tur fulgte Espedal, sammen med journalist Ole Martin Bjørklid, Rwandas patriotiske front rundt i Rwanda i to dager.
Blant de sterkeste minnene er lukten.
– Det var en helt forferdelig lukt. Stanken av lik var så sterk at den overskygget alt annet, forteller han.
Hutuene og tutsiene er to folkegrupper som tilsammen utgjør omtrent 99 prosent av befolkningen i Rwanda. Over 85 prosent av Rwandas befolkning er hutuer, men tutsiene dominerte lenge landet.
I 1959 styrtet hutuene tutsienes monarki, og titusener av tutsier flyktet landet, skriver BBC. På 80-tallet stiftet disse tutsiene i eksil Rwandas Patriotiske Front (RPF), og invaderte Rwanda.
Borgerkrigen som fulgte førte til reformer og et flerpartisystem, men uroen blusset raskt opp igjen, ifølge FN-sambandet. I 1994 ble det gjort en avtale om at RPF skulle innlemmes i regjeringen og hæren.
Like etter, den 6. april 1994, ble flyet med Rwandas president Habyarimana skutt ned. Habyrima var hutu.
Én time senere var folkemordet i Rwanda i gang.
RPF ble beskyldt av hutu-ekstremister for å ha skutt flyet ned. RPF hevdet det var hutuer som sto bak, og brukte dette rasjonalet til å initiere folkemordet.
Det er fremdeles uklart hvem som sto bak nedskytingen av flyet.
Folkemordet ble gjennomført av hæren og hutumilitsene Interahamwe og Impuzamugambi.
Hutu-ekstremister etablerte en radiostasjon, og sendte ut aviser med hatefull propaganda, skriver BBC. Folk ble oppfordret til å «bli kvitt kakerlakkene», som i praksis betydde å drepe tutsier.
– Mange av dem som deltok i folkemordene var helt vanlige folk, uten særlig utdanning. De ble påvirket gjennom propaganda, forteller Espedal.
– Noe av det som var mest sjokkerende var hvor massivt omfanget var. Og så var det så rått. Små barn kom til flyktningleirene med lemmer kappet av med macheter, forteller Espeland.
Hans første møte med grusomhetene var ved grensen mellom Tanzania og Rwanda.
– Grenseelven mellom Tanzania og Rwanda var fylt med lik. Senere ble Victoriasjøen, som elven rant ut i, fylt med de råtnende kroppene, og drikkevannet ble forgiftet, forteller han.
FN og verdenssamfunnet fikk massiv kritikk for ikke å ha gjort nok for å stoppe folkemordet. FN og Belgia hadde styrker i landet, men ble aldri gitt mandat til å stoppe drapene.
Etter at ti belgiske soldater ble drept, trakk belgiske styrker seg ut. Det gjorde også mesteparten av FNs styrker, ifølge BBC.
Det var RPF som satte en stopper for folkemordet etter 100 dager, den 4. juli 1994, da deres styrkes marsjerte inn i hovedstaden Kigali.
RPF ble delt i to etter invasjonen; den militære delen er i dag Rwandas hær, mens den politiske avleggeren er landets regjeringsparti.
Etter at RPF tok makten flyktet omtrent to millioner hutuer, flere av dem personer med tilknytning til folkemordet, til naboland. Mange fryktet hevnangrep.
Espedal besøkte Kibumba i Zaire (nå den demokratiske republikken Kongo) like ved grensen til Rwnada i juli 1994.
Da han kom til landsbyen befant det seg 300.000 flyktninger der, og hver dag døde minst 400 som følge av mat- og vannmangel og kolera og andre sykdommer.
Etter folkemordet ble også tusenvis av hutuer fengslet, anklaget for å ha deltatt i folkemordet.
– Dersom tre mennesker i landsbyen pekte ut en person til å ha deltatt i folkemordet, var det nok til å fengsles, forteller Espedal.
I årene etter ble flere enn 120.000 personer arrestert og anklaget for å ha vært involvert i drapene.
Den internasjonale straffedomstolen for Rwanda har blant annet dømt Rwandas statsminister under folkemordet, Jean Kambanda, til livstid i fengsel. I 2003 ble også to rwandiske radiojournalister dømt til flere år i fengsel for å ha oppfordret til drap på direkten.
I tillegg har folkedomstolene «Gacaca» behandlet mer enn 1,2 millioner saker i 12.000 rettssaler i hele landet. Dette forenklede og tradisjonelle rettsystemet, der sakene føres som åpne høringer i lokalsamfunnene, er blitt trukket frem som viktig for forsoningsprosessen i landet.
– Det som skjedde her, skal aldri skje igjen, sa Rwandas president Paul Kagame under minneseremonien i hovedstaden Kigali.
I 1994 ledet Kagame tutsihæren Rwandas patriotiske front (FPR), som invaderte landet og satte en stopper for folkemordet. Søndag la han, og flere æresgjester, ned kranser ved minnestedet for folkemordet før seremonien som holdes på et stadion i Kigali.
– Vi ber for at ingen mennesker noen gang skal måtte gjennomgå de samme prøvelser, spesielt ikke våre brødre og søstre i Afrika, sa Kagame.
Han oppfordret videre Rwandas unge til å ta større ansvar for å sikre en fredelig fremtid. Tre fjerdedeler av landets befolkning er under 30 år, og 60 prosent av dem er født etter folkemordet.
Blant gjestene under søndagens seremoni var den franske politikeren Hervé Berville, som overlevde folkemordet og kom til Frankrike som foreldreløs i 1994. Også Moussa Faki Mahmat, som er kommisjonsleder for Den afrikanske union (AU), og EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker, deltok.
Sammen med president Kagame tente de en evig flamme ved minnesmerket og la ned krans til minne om de mange ofrene.