Vi advarer mot sterke bilder i denne saken.

Søndag minnes Rwanda det 100-dager lange folkemordet i landet for 25 år siden.

Fra 7. april til juli 1994 ble minst 800.000 tutsier og hutuer slaktet ned. Mange av hutuene ble anklaget for å være opposisjonelle.

Kanzenze, Rwanda 1994: På sykehuset sitter 25 år gamle Claudine Uwantege med avhugget arm. Claudine ble funnet av RPF-soldatene. Hun hadde mistet mye blod; regjeringssoldatene hadde kuttet av henne en del av armen med machetekniv. Claudine, som er tutsi, kjente to av dem som prøvde å drepe henne. De kom fra samme landsby.
Jan Tomas Espedal

Fotografen Jan Tomas Espedal var i Rwanda tre ganger i 1994 for å dekke hendelsene. Da var han frilanser, men sendt til landet på oppdrag fra Aftenposten.

På hans første tur fulgte Espedal, sammen med journalist Ole Martin Bjørklid, Rwandas patriotiske front rundt i Rwanda i to dager.

Blant de sterkeste minnene er lukten.

– Det var en helt forferdelig lukt. Stanken av lik var så sterk at den overskygget alt annet, forteller han.

En RPF-soldat prøver å rense sår på et barn som er angrepet av machete.
Jan Tomas Espedal

Hutuene og tutsiene er to folkegrupper som tilsammen utgjør omtrent 99 prosent av befolkningen i Rwanda. Over 85 prosent av Rwandas befolkning er hutuer, men tutsiene dominerte lenge landet.

I 1959 styrtet hutuene tutsienes monarki, og titusener av tutsier flyktet landet, skriver BBC. På 80-tallet stiftet disse tutsiene i eksil Rwandas Patriotiske Front (RPF), og invaderte Rwanda.

I en katolske kirke utenfor Kigali ble 200 mennesker som hadde søkt tilflukt drept.
Jan Tomas Espedal

Borgerkrigen som fulgte førte til reformer og et flerpartisystem, men uroen blusset raskt opp igjen, ifølge FN-sambandet. I 1994 ble det gjort en avtale om at RPF skulle innlemmes i regjeringen og hæren.

Like etter, den 6. april 1994, ble flyet med Rwandas president Habyarimana skutt ned. Habyrima var hutu.

Én time senere var folkemordet i Rwanda i gang.

To kilometer fra grensen til Tanzania ble denne mannen drept av regjeringssoldater.
Jan Tomas Espedal

RPF ble beskyldt av hutu-ekstremister for å ha skutt flyet ned. RPF hevdet det var hutuer som sto bak, og brukte dette rasjonalet til å initiere folkemordet.

Det er fremdeles uklart hvem som sto bak nedskytingen av flyet.

12 år gamle Maranyundo ble stukket i hodet og hånden av en soldat med machetekniv. En RPF-soldat forsøker å rense såret.
Jan Tomas Espedal

Folkemordet ble gjennomført av hæren og hutumilitsene Interahamwe og Impuzamugambi.

Hutu-ekstremister etablerte en radiostasjon, og sendte ut aviser med hatefull propaganda, skriver BBC. Folk ble oppfordret til å «bli kvitt kakerlakkene», som i praksis betydde å drepe tutsier.

– Mange av dem som deltok i folkemordene var helt vanlige folk, uten særlig utdanning. De ble påvirket gjennom propaganda, forteller Espedal.

Folkemordet førte til en massiv flyktningstrøm til nabolandene. Her fra grensen mellom Tanzania og Rwanda.
Jan Tomas Espedal

– Noe av det som var mest sjokkerende var hvor massivt omfanget var. Og så var det så rått. Små barn kom til flyktningleirene med lemmer kappet av med macheter, forteller Espeland.

Hans første møte med grusomhetene var ved grensen mellom Tanzania og Rwanda.

Benaco i Tanzania, mai 1994: Ved grensen mot Rwanda etableres et nytt i flyktningleiren Benaco i Tanzania. 270 000 mennesker er samlet i verdens største flyktningleir. Daglig ankommer vel 2500 nye fra Rwanda. Etter matutdeling krangles det om kornrester.
Jan Tomas Espedal

– Grenseelven mellom Tanzania og Rwanda var fylt med lik. Senere ble Victoriasjøen, som elven rant ut i, fylt med de råtnende kroppene, og drikkevannet ble forgiftet, forteller han.

FN og verdenssamfunnet fikk massiv kritikk for ikke å ha gjort nok for å stoppe folkemordet. FN og Belgia hadde styrker i landet, men ble aldri gitt mandat til å stoppe drapene.

Etter at ti belgiske soldater ble drept, trakk belgiske styrker seg ut. Det gjorde også mesteparten av FNs styrker, ifølge BBC.

Zaire (Nå den demokratiske republikken Kongo) På grenseovergangen mellom Goma og Rwanda leker en liten pike alene mellom tonnevis av våpen. Ingen vet hvor hun er kommet fra. Plutselig oppdager en zairsk soldat at piken står like ved en granat. Raskt løper han frem og redder henne ut. Senere blir hun fraktet til barnehjemmet.
Jan Tomas Espedal

Det var RPF som satte en stopper for folkemordet etter 100 dager, den 4. juli 1994, da deres styrkes marsjerte inn i hovedstaden Kigali.

RPF ble delt i to etter invasjonen; den militære delen er i dag Rwandas hær, mens den politiske avleggeren er landets regjeringsparti.

5500 fanger ble sperret inne bak de overfylte murene i dette fengselet i Kigali i 1994.
Espedal, Jan Tomas

Etter at RPF tok makten flyktet omtrent to millioner hutuer, flere av dem personer med tilknytning til folkemordet, til naboland. Mange fryktet hevnangrep.

Espedal besøkte Kibumba i Zaire (nå den demokratiske republikken Kongo) like ved grensen til Rwnada i juli 1994.

Da han kom til landsbyen befant det seg 300.000 flyktninger der, og hver dag døde minst 400 som følge av mat- og vannmangel og kolera og andre sykdommer.

Kigali, Rwanda i 1994. Fengselet i Kigali. De anklages for å ha deltatt i massedrapene i Rwanda, men nekter skyld.
Jan Tomas Espedal

Etter folkemordet ble også tusenvis av hutuer fengslet, anklaget for å ha deltatt i folkemordet.

– Dersom tre mennesker i landsbyen pekte ut en person til å ha deltatt i folkemordet, var det nok til å fengsles, forteller Espedal.

På folkemunne ble fengselet i Kigali kalt for machete-fengselet, oppkalt etter det mest brukte drapsvåpenet under krigen. Daglig strømmet nye fanger til, og de må belage seg på lang ventetid før rettsoppgjøret kommer i gang.
Jan Tomas Espedal

I årene etter ble flere enn 120.000 personer arrestert og anklaget for å ha vært involvert i drapene.

Den internasjonale straffedomstolen for Rwanda har blant annet dømt Rwandas statsminister under folkemordet, Jean Kambanda, til livstid i fengsel. I 2003 ble også to rwandiske radiojournalister dømt til flere år i fengsel for å ha oppfordret til drap på direkten.

I tillegg har folkedomstolene «Gacaca» behandlet mer enn 1,2 millioner saker i 12.000 rettssaler i hele landet. Dette forenklede og tradisjonelle rettsystemet, der sakene føres som åpne høringer i lokalsamfunnene, er blitt trukket frem som viktig for forsoningsprosessen i landet.

Fengslet i Kigali. 5500 fanger sperret inne bak murene i det overfylte fengslet og venter på rettsprosessen.
Jan Tomas Espedal

– Det som skjedde her, skal aldri skje igjen, sa Rwandas president Paul Kagame under minneseremonien i hovedstaden Kigali.

I 1994 ledet Kagame tutsihæren Rwandas patriotiske front (FPR), som invaderte landet og satte en stopper for folkemordet. Søndag la han, og flere æresgjester, ned kranser ved minnestedet for folkemordet før seremonien som holdes på et stadion i Kigali.

– Vi ber for at ingen mennesker noen gang skal måtte gjennomgå de samme prøvelser, spesielt ikke våre brødre og søstre i Afrika, sa Kagame.

Kommisjonsleder for Den afrikanske union (AU) Moussa Faki Mahmat, president Paul Kagame, Jeannette Kagam og EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker tenner en evig flamme ved minnesmerket i Gisozi i Kigali, Rwnada.
BAZ RATNER / Reuters

Han oppfordret videre Rwandas unge til å ta større ansvar for å sikre en fredelig fremtid. Tre fjerdedeler av landets befolkning er under 30 år, og 60 prosent av dem er født etter folkemordet.

Blant gjestene under søndagens seremoni var den franske politikeren Hervé Berville, som overlevde folkemordet og kom til Frankrike som foreldreløs i 1994. Også Moussa Faki Mahmat, som er kommisjonsleder for Den afrikanske union (AU), og EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker, deltok.

Sammen med president Kagame tente de en evig flamme ved minnesmerket og la ned krans til minne om de mange ofrene.