Verden

Asterix-tegneren ble nesten dobbelt så gammel som Julius Cæsar

Han ble verdensberømt som tegner av Asterix. Som intervjuobjekt opplevde jeg ham som helt usedvanlig beskjeden, skriver journalist Sveinung Berg Bentzrød

I oktober 1994 er Aftenposten på besøk hos Asterix-tegner Albert Uderzo. På det tidspunktet er det solgt 260 millioner med album om den lille gallerkrigeren og bestekompisen Obelix. Vi oppaget flere likhetstrekk mellom tegneren og baustasteinbæreren med den stripete buksen.
  • Sveinung Berg Bentzrød
    Sveinung Berg Bentzrød
    Journalist

Albert Uderzo er borte. Franskmannen som tegnet Asterix i over 50 år ble 92 år gammel, nesten dobbelt så gammel som den lille gallerens erkemotstander, Julius Cæsar.

Han ble født fargeblind og med seks fingre på hver hånd, av italienske foreldre. Han opererte bort én på hver, og ble en tegningens mester. Han kunne tegne overbevisende naturalistisk, og puttet inn drøssevis av franske politikere og verdensberømte filmstjerner i seriene om Asterix og Obelix. Ikke minst moret han seg med stadig å tegne inn en bestekompis, et kjent TV-fjes i Frankrike, som i ett album agerte høyverdig, romersk centurion, i et annet en forfyllet, menig legionær.

Lignet på sine egne helter

På 1950-tallet skapte Albert Uderzo Asterix og Obelix sammen med tegneserieforfatteren René Goscinny. De var på sett og vis som sine to helter, Goscinny liten og kvikk, Uderzo langt større, og godslig, som Obelix.

Serien der en liten gallerlandsby står imot Cæsars mektige imperium, takket være trollmannen Miraculix' styrkedråper, ble en verdenshit. Det ble den fordi Goscinny og Uderzo kombinerte den lille manns kamp mot overmakten med et helt suverent skråblikk på spesielt europeiske lands særtrekk.

Ved å leke seg med verdenshistorien, la Asterix og Obelix i ett eventyr møte de übererketyske gotere, i den neste de villeste av vikinger, i en tredje sende dem inn i Cæsars egenhær, og ustanselig la dem møte romertiden og middelalderens landeplage, røvere til lands og til vanns, ga de seg selv en sareptas krukke. Ideene tok liksom aldri slutt.

Bildet er tatt i 2005. Her er Asterix stor og kraftig, som Albert Uderzo opprinnelig ville tegne ham. At en bil er med på bildet er ikke tilfeldig. Uderzo hadde en helt spesiell omgang med klassiske sportsbiler.

Gikk hjem hos barn og den intellektuelle elite

De serverte humor på flere nivåer, slik at Asterix ble en vinner så vel hos den intellektuelle eliten i Paris som hos barn nesten hele verden over.

Goscinny gikk bort allerede i 1977. Ingen av Asterix-albumene som senere er laget, av Uderzo alene eller med andre forfattere, kan måle seg med de første. Men streken, den har vært like suveren hele veien.

I 1994 sto Uderzo ved et veiskille. I avisen France-Soir ble han sitert på at han nå var sliten og lei, og at det nok var slutt.

Aftenposten dro til Paris for å intervjue ham. Vi møtte en vennlig, lavmælt og oppsiktsvekkende beskjeden mann. Som likevel hadde en røff hobby på si.

Her er intervjuet:

Trakk tilbake pensjonistvarselet

«Den 29. oktober 1994, på 35-årsdagen for Asterix' debut som seriefigur, slår Albert Uderzo fast for en hel verden: Han trekker tilbake sommerens trussel om å trekke seg tilbake som pensjonist.

Uderzo (67) er i ferd med å samle trådene til et nytt album, som blir en realitet om et år eller to. I mellomtiden får millioner og atter millioner av tilbedere nøye seg med et eget jubileumsalbum, der Asterix' og Obelix' fødsel blir skildret, og der kunstnerkolleger slipper til med sine hyllester og parodier på Uderzos og Rene Goscinnys gallerunivers i Bretagne 50 år før Kristus.

En av Europas største tegneserie-suksesser gjennom tidene fortsetter, til usigelig glede for gammel og ung, om enn ikke for keiser Cæsar og hans legionærers ettermæle, og for en viss kusine av Uderzo i hans «egentlige hjemland».

Italienske foreldre

Asterix tegner gjennom alle år har nemlig italienske foreldre, og fikk sitt franske statsborgerskap syv år gammel. Knapt har de bevingede ord «det er av sine egne man skal ha det» hatt større gyldighet, enn i hans tilfelle. Uderzos fjerne slektninger fra det gamle Rom har fått så det har forslått, av Asterix og de andre gallerne fra den berømte landsbyen. Og de har tålt det. Italia har latt være å erklære Frankrike krig, og familien fra den lille byen Oderzo har latt være å kutte av slektskvisten til Albert.

Bare en enslig kusine har hatt tungt for å svelge gallernes herjinger med sitt herrefolk, og gitt uttrykk for dette.

Varmen brer seg i ansiktet til den uforlignelige og vennlige Uderzo når han tenker tilbake på sommerens oppslag – for ikke å si oppstyr – i storavisen France- Soir. «Jeg er uttømt etter å ha levd et helt liv ved tegnebordet. Nå er det definitivt slutt», erklærte han, og ble trodd av fransk og internasjonal presse. Erklæringen vakte storm, forståelse og fortvilelse.

Hadde solgt 260 millioner album i 1994

I hjemlandet startet skolebarn underskriftskampanjer og ba om at Asterix måtte få leve. Personlige, rørende brev fra fjern og nær begynte å strømme, og strømmer fortsatt inn til hans lille forlag Albert René i Paris. Forlagene i Europa, Asia, Nord- og Sør-Amerika og Australia, som sammen har sørget for salget av 260.000.000 Asterix-album, fulgte opp.

Og sammen har de lyktes. Uderzo, som startet annen omgang med Asterix-utgivelser da Goscinny døde i 1977, er klar for ekstraomganger.

René Goscinny og Albert Uderzo hadde samarbeidet om tegneserier i åtte år da bladet «Pilote» skulle lanseres høsten 1959.

Bladet, en variant av det norske Tempo fra 1966, trengte en humoristisk føljetong-serie. Forfatteren med den utrolige fantasien og den sjeldent talentfulle tegneren stakk sine hoder sammen, og en varm augustkveld hjemme hos Uderzo slo ideen om de store, historiske epokene ned i Goscinny.

De to stanset ved gallerne, folket som for godt over 2000 år siden ble underlagt romerne. En kriger ved navn Asterix skulle være den bærende helten, og Uderzo gikk straks i gang med å tegne ham.

Ville tegne Asterix stor og kraftig

Albert Uderzo lever tilbaketrukket i Neuilly-sur-Seine utenfor Paris. På fritiden pleier han sin store lidenskap, motorsport med klassiske racerbiler.

Seks Asterix-filmer er laget, den syvende kommer i år. I 1989 åpnet fornøyelsesparken Asterix, 34 kilometer utenfor Paris.

– Jeg ville tegne Asterix stor og kraftig, som den virkelige gallerhøvding Vercingetorix. (Det er for øvrig fra ham alle ix-endelsene i Asterix-historiene stammer), sier Uderzo.

– Men Goscinny protesterte. Han var lei av at barnekulturen i Frankrike skulle baseres på heltebildet av store, flotte og fortreffelige menn. Han insisterte på at jeg skulle tegne Asterix liten. Ettersom jeg også var sta, fortsatte jeg å tegne de andre gallerne store. Slik ble Obelix til, uten at vi i starten helt visste hva vi skulle gjøre med ham, sier Uderzo.

Han er siden kommet til å holde svært meget av nettopp den trinne og feilbarlige Obelix.

Derfor havnet gallerlandsbyen i Bretagne

– Jeg fikk selv velge hvor landsbyen deres skulle ligge, og valgte Bretagne fordi jeg kjenner og liker denne delen av Frankrike godt. Men hva er Bretagne? Fisk og bautasteiner. Obelix kom til å bære rundt på en, og for å få en forklaring på styrken hans fant vi på at han hadde falt i en styrkedrikk-gryte som liten.

– Slik ble styrkedråpene til, og slik satt vi og utvekslet ideer og skapte historien rundt Asterix. Vi hadde en masse gøy, humrer tegneren.

– Da Goscinny døde (av hjerteproblemer), slo det meg at nå var alt over. Det tok to år før jeg gjenopptok arbeidet, mye for å vise at Asterix hadde to fedre og ikke bare én. Når jeg arbeider i dag, har jeg alltid på følelsen av at Goscinny er til stede. Ikke fordi jeg tror på spøkelser. Men under et samarbeid som vårt, 26 år hvorav 18 år med Asterix, oppstår en slags legering, en intim, gjensidig avhengighet.

Først laget de Ompa-pa

Goscinny var forfatter for en rekke kjente tegneserier, som Ompa-pa (sammen med Uderzo), Lucky Luke (sammen med Morris) og Iznogood (sammen med Tabary).

Første historie, «Asterix le Gaulois», kom ut som album i 1961. Det ble en stor suksess i Frankrike, og senere i store deler av Europa. Første album kom ut i Norge i 1969, etter at de hadde gått i bladet Tempo.

Cæsar, keiseren det går så hardt utover i serien, har selv litt av æren for at Goscinny og Uderzo slapp gallerne løs. Av ytterst få som har beskrevet gallerne var han den første, med boken «De Bello Gallico». Arkitekturen i gallerlandsbyen og det gamle Lutetia (Paris) er bortimot et rent fantasiverk fra Uderzos side.

Han tegnet gallerhusene slik han syntes de burde se ut, med stråtak og peis med god plass for steking av villsvin. Når det gjelder Roma og andre historiske byer har han derimot gått nitid til verks, for å gjenskape opprinnelig arkitektur. Når det gjelder andre lands kulturer, som Goscinny og Uderzo så glimrende tar på kornet under Asterix' reiser, er de basert på det kulturbildet og de særegenheter landene selv presenterer.

2005: Riktignok var han beskjeden, men han tok det med stoisk ro at spanjoler protesterte mot fremstillingen av dem i «Asterix i Spania».

I Spania ble de fornærmet

– Spanjolene har reagert på «Asterix i Spania». Det er sigøynere, og ikke spanjoler vi beskriver, har vi fått høre. Men alle vet at spanjoler danser flamenco, at de er bryske, morske, strenge og har liten sans for humor. Vi kunne ikke lage dem blonde og blide, selv om også slike spanjoler finnes, smiler Uderzo.

– Når det gjelder folket fra nord i «Asterix og vikingene», betrakter jeg skandinaver, svensker og dansker like mye som nordmenn, som store, blonde og med blå øyne. Når de dukker opp for annen gang i «Asterix oppdager Amerika», var dette en følge av en TV-debatt om oppdagelsen av Amerika.

– Uten å ta stilling til om Columbus eller vikingene var først, fant vi ut at det like godt kunne være gallere, sier Uderzo.

– Nei, Asterix er ikke General de Gaulles

Mange har forklart Asterix' suksess med sammenfallet med General de Gaulles maktovertagelse rundt 1960. Generalen kom til makten med slagord om å bevare Frankrikes stolthet, på en planet som ble dominert av de nordamerikanske og sovjetiske imperier. Likheten mellom ordene de Gaulle og Asterix le Gaulois (galleren) var slående.

Men Uderzo avviser koblingen. Han forklarer Asterix suksess med den lille, undertryktes kamp mot overmakten, og slår fast at den berømte generalen klarte seg utmerket godt uten Asterix' hjelp.

Uderzo har hatt en masse moro opp gjennom årene med å plassere kjente fjes i Asterix-historiene.

– Ansiktene dukket opp da jeg leste gjennom Goscinnys manus. Jeg tenkte at dersom dette skulle bli filmer, ville jeg hatt de og de skuespillerne med. Folk ble aldri spurt om å bli karikert i Asterix, og det er ingen sammenheng mellom deres personlighet og figurene i historiene for øvrig. Spesielt mye moro har jeg hatt med en nær venn av meg, det kjente franske TV-fjeset Pierre Tchernika.

– Jeg tegnet ham første gang som Centurion og medlem av Cæsars generalstab. Neste gang var han redusert til legionær, og neste gang igjen til en meget drikkfeldig legionær. Siden har han nysgjerrig lett gjennom nye album etter sin egen rolle, ler Uderzo.

Les mer om

  1. Tegneserie