— Nei, heng ikke kåpen din i garderoben, vi har den alltid på oss her. Hit kommer det mange mennesker som ikke har noe ytterplagg i det hele tatt, sier Carin Åblad-Lundstrøm.
Det er 14 år siden den geskjeftige presten startet å servere suppe til Uppsalas fattige og frosne sjeler i samarbeid med den private stiftelsen Samariterhemmet. Nå er hun sogneprest i nabosognet, men torsdagskveldene vier hun fortsatt til det frivillige arbeidet i den gule, lute bygården fra 1800-tallet. En ung bygning i byen hvor Nordens største, gotiske kirke fra 1200-tallet ruver over universitetet.
— Et slikt samarbeid ville vært utenkelig før stat og skilte lag i år 2000. Jeg tror det er svært få som ønsker seg tilbake til den gamle ordningen. I en selvstendig kirke er det mer rom for entreprenørskap og endring, sier Åblad-Lundstrøm.
I Norge går debatten friskt om hvem som skal betale for kirken:
Vil gjerne bidra
Rundt hundre mennesker spiser seg mette hver torsdagskveld på mat gitt fra byens restauranter. Tre ulike supper blir tilberedt og servert av et 20-talls frivillige før alle samles til messe og musikk i det store kirkerommet ved siden av spisesalen.
— Messen er som en varm favn, sier Marie-Louise Sanner, som har vært fast på kjøkkenet hver torsdag ettermiddag siden hun ble pensjonist for fire år siden.
— Jeg ville gjerne være med å bidra, sier hun og savner ikke statskirken, men hun skulle ønske at kirken var mer tro mot Bibelen. Hun er ikke begeistret for liberal teologi.
Det er derimot Bjørn Dahlman, 28 år gammel teologistudent, som også er fast hjelper.
— Beslutningen om å skille stat og kirke var klok. Nå kan vi utvikle en ny og relevant kirke, en som er der for alminnelig mennesker. Jeg tror det er viktig å lytte til det som skjer i samfunnet, slik at det blir lettere å finne og føle seg hjemme i kirken.
Selv om de representerer hver sin fløy i Svenska kyrkan, er de enige om at de betaler kirkeavgiften over skatteseddelen med glede.
20 prosent færre medlemmer
Prest Åblad-Lundstrøm tror kirken er i en fase hvor den må tenke strategisk om sin rolle i fremtiden, samtidig som den må dra veksler på den gode strukturen den har hatt som statskirke og nå som kirke for majoriteten av landets innbyggere.
I løpet av 20 år har verdens største lutherske-evangeliske kirke med 6,2 millioner medlemmer mistet 20 prosent av dem. I dag er 60 prosent av svenskene medlemmer, oppslutningen varierer fra 88 prosent i landlige strøk til 15–16 prosent i innvandrerbydelene. Mange medlemmer forsvant da kirkeavgiften dukket opp på selvangivelsen.
Nordmenn liker ikke tanken på kirkeskatt:
— Vi vil være en annen kirke i 2030 enn i dag, men det er vi beredt på. Den selvstendige kirken har vært gjenkjennbar for medlemmene, det samme vil fremtidens kirke være, sier Helén Ottosson Lovén, generalsekretær i Svenska kyrkan.
— Vi står midt i utviklingen, det er bare 16 år siden vi fikk en endret relasjon til staten. Og noen av gamle båndene henger fortsatt igjen i systemet, slik som politiske partienes dominans på Kirkemøtet, sier hun.
Det er de politiske partiene som har flertallet på Kirkemøtet og sosialdemokratene er den absolutt største gruppen. I de siste årene har det kommet til nye, uavhengige valglister.
— Det er en tendens til at de politiske partienes lister får mindre oppslutning på bekostning av mer kirkelig orienterte grupperingen, sier hun.
Ro om likekjønnet vigsel
Fra å være en konservativ kirke med makt hos biskoper og presteskap, har Svenska Kyrkan i løpet av få år utviklet seg i en liberal retning. I 2009 var den en av verdens første kirkesamfunn til å ønske vigsel av likekjønnede velkommen. Både den russisk – og syrisk-ortodokse kirken brøt da alt samarbeid med Sverige, det samme gjorde flere afrikanske kirkesamfunn som takket nei til bistand fra en kirke som godtok homofili.
Det norske bispemøtet godtar både uenighet og likekjønnet vigsel
— Det er fortsatt ulike syn på at homofile kan vies i kirken, men det er ingen sak som debatteres høylytt, sier generalsekretæren.
— Vi må fortsette å ha samtale og dialog mellom folk, kirke og stat. Vi ønsker å være en kirke som er nærværende og at politikerne lytter til oss fordi vi har erfaringer fra alle deler i det svenske samfunnet.