Han ble drept ved fronten på lørdag. Ukrainere spør seg hvor mange som vil følge etter.

KYIV, UKRAINA (Aftenposten): 33-åringen ble skutt og drept på lørdag. Nå er spørsmålet hvor mange flere ukrainske soldater som må ned i jorden.

I tradisjonelle ukrainske begravelser ligger den avdøde i åpen kiste. Men da kaptein Anton Sidorov ble båret inn en kirke i sentrum av Kyiv av Nasjonalgardens soldater tirsdag morgen, var det usikkert om kisten likevel ville holdes lukket ved hans siste ferd.

På lørdag ble kapteinen truffet av en granatsplint. I hodet. Til tross for den avdøde soldatens hodeskader løftet presten lokket av kisten. Der lå den 33 år gamle kapteinen i uniform. Hadde det ikke vært for vissheten om hva som hadde skjedd og stingene i ansiktet hans, kunne det se ut som han sov.

Nå er spørsmålet hvor mange flere begravelser som må holdes de neste ukene.

Dødelig krig i Europa

Krigen i Ukraina har kostet livene til over 14.000 mennesker, de aller fleste soldater. De fleste ble drept det første året av krigen, fra 2014 til 2015.

I årene siden har soldater fortsatt å dø langs fronten, men langt færre enn i skjebneåret 2014. De fleste dødsfallene har funnet sted i Donbas. Det opprinnelige ukrainske området er delt i to av en frontlinje. På den ene siden styrer den ukrainske regjeringen. På den andre russisk-støttede separatister.

Torsdag forrige uke ble den ukrainske siden truffet av langt flere granater enn tidligere. Da var det over en måned siden ukrainske soldater hadde blitt drept.

På lørdag endret det seg brått.

Trebarnsfar og soldat

Da ble to soldater drept på en dag. En av dem var den 33 år gamle kapteinen Sidorov. Tre dager senere ble han gravlagt i en fullsatt kirke i hovedstaden Kyiv. Sørgende familiemedlemmer la blomster ved siden av den åpne kisten. Mens presten talte og luftet røkelse i rommet, tradisjonelt i katolske begravelser, sto de etterlatte og så på med levende lys. Så ble kisten båret ut igjen.

– Det er veldig trist, sier en av prestene. Han introduserer seg selv som Fader Aleksander. Øynene hans er blanke. Knokene hvite. Han knuger det gullbelagte korset hardt i hendene.

Men begravelsesseremonien stanset ikke i kirken. Etter at kisten var lukket og båret ut i en av militærets biler, ble den kjørt videre til forsvarsdepartementet i Kyiv. Der ble kisten nok en gang båret ut av bilen, forbi unge soldater med hodet hevet i honnør og ledsaget av lyden av dundrende trommer. På midten av plassen ble kisten satt ned igjen.

Så skulle det tales. En etter en går kolleger og generaler opp for å fremføre sine budskap. Blant dem er soldaten Oleksandr Kohanov (24).

Han var tydelig rørt da han gikk opp for å tale foran folkemengden.

– Det er veldig, veldig vanskelig, forteller han etterpå til Aftenposten.

– Hjertet mitt er knust av det som skjer. Men jeg vet at alle som kjemper ved fronten, vet nøyaktig hvorfor de er der. Vi er i vårt land. Vi skal bli der. Ved fronten.

Spørsmålet er hvor den egentlig er nå.

Uklare grenser

Mandag erklærte Russlands president Vladimir Putin at han offisielt anerkjenner utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk.

Dermed erklærte han dem som selvstendige stater. Så langt er det usikkert om Putins anerkjennelse strekker seg frem til frontlinjen som deler Donbas i to, eller om den gjelder hele området.

Hvis sistnevnte viser seg å stemme, kan 24 år gamle Kohanov gå en krevende tid i møte.

Tilbake til fronten

Dagen etter begravelsen reiser han tilbake til fronten hvor han har militær tjeneste. Da skal han til Svitlodarsk. Området ligger like i nærheten av Novoluhansk hvor den 33 år gamle kapteinen ble drept. Hva føler 24-åringen om å dra tilbake til krigen?

Han trekker pusten dypt før han svarer.

– Jeg har ingen ord. Bare følelser, sier han, før han ser mot kisten til Sodorov som nok en gang bæres ut i militærbilen.

Tiden er inne for siste del av reisen.

– Sov kjære bror

På en kirkegård i Kyiv åpnes kisten til den 33 år gamle kapteinen en siste gang. Familiemedlemmer og venner strømmer til. Så går de opp en etter en. Da det er Tanias tur, setter hun seg ned og snakker til Sidorov. Hva som sies, er det bare hun som vet. I bakgrunnen spilles sangen Sov, kjære bror. Sangen er skrevet av den 33 år gamle kapteinen selv.

Etter å ha sagt farvel, bryter Tania sammen i gråt. Hun lener seg på datteren Natalia. De to kjente Sidorov godt.

– Da jeg hørte at han var død, kunne jeg ikke tro det, forteller Natalia.

– Han var som en bror. Jeg har mistet broren min.