— Hva har jeg gjort dere?! Hva?! Kan du fortelle meg det? Roper han fortvilet, mens han dytter på en trillebåre.

Han vil ikke si hva han heter, men vil gjerne snakke. Bli tatt bilde av syns han også er helt greit. Vi kaller han Rojhat, og han er fortvilet. Det er bare ett døgn siden det siste portforbudet som varte i fire dager, ble løftet, og vi møter ham mens han er på vei for å hente høy til dyrene sine. Familien hans har allerede dratt fra byen.

«Rojhat» er ikke alene om ikke å ville bruke navnet sitt. Mange er redd for represalier fra myndighetene. Selv om han ikke deltar i PKK-geriljaen eller nødvendigvis støtter deres handlinger, lever de side om side. De er noens sønner, døtre, brødre og søstre.
Silje Rønning Kampesæter

Han står i ruinene av en bydel i Silvan, en by i Sørøst-Tyrkia hvor majoriteten av befolkningen er kurdere.

Erklærte selvstyre

I flere lignende byer har medlemmer fra ungdomsbevegelsen (YDG-H) til den forbudte kurdiske PKK-geriljaen tatt kontroll over bydeler som denne. Silvan er en av dem.

Den er også én av minst 13 byer i regionen som erklærte selvstyre etter Suruc-angrepet i juli. Et angrep hvor 33 ungdommer fra den politiske venstresiden ble drept av en selvmordsbomber. PKK svarte med å drepe to sovende politimenn fordi de mente de var involvert i eksplosjonen. Slutten på den to år lange våpenhvilen mellom Tyrkia og den kurdiske PKK-geriljaen var et faktum.

Etter selvstyreerklæringene startet arrestasjonene av borgermestere og andre politikere. Flere er siktet for å forsøke å bryte opp «statens enhet og landets integritet». Men situasjonen er ikke under kontroll. Portforbud blir innført med jevne mellomrom, strøm og vann blir stengt av, og gatekamper mellom tyrkiske styrker og PKK bryter ut. I midten sitter den tapende parten – sivilbefolkningen.

Frykter for valgsikkerheten

Mange har beveget seg ut for første gang på fire dager i dag, for å se på hvor store skadene er etter kampene mellom PKK-geriljaen og tyrkiske sikkerhetsstyrker.
Kampesæter, Silje Rønning

I dag går befolkningen i Tyrkia til valgurnene igjen, knappe fem måneder etter forrige parlamentsvalg. Det skjer fordi det regjerende AK Partiet ikke fikk videreført sitt rene flertall og etter 13 år med ett parti i regjering viste det seg vanskelig å danne en koalisjon. Samtidig har AKP-grunnlegger og president Recep Tayyip Erdogan planer om å gi sin egen presidentposisjon mer makt, men da må grunnloven endres. For å gjøre det trengs det flere seter i parlamentet enn partiet fikk 7. juni. Jokeren ved forrige valg var det prokurdiske HDP som tok 80 av de 550 setene i parlamentet og dermed knuste Erdogans drøm.Det er en skjebnedag, og mange frykter for sikkerheten til velgerne. AKPs støttespillere mener PKK kan true folk i den kurdiske regionen til å stemme HDP. Mens HDPs støttespillere frykter at myndighetene kan gjøre det vanskelig for folk å komme seg til stemmelokalene i de områdene hvor AKPs opposisjon har størst støtte.

Frykt og portforbud

— Folk er redde og kikker seg over skulderen når de er ute og går. Vi tenker at noe kan skje hvert øyeblikk, forteller 27 år gamle Sehar, som jobber på et advokatkontor i Silvan.

Kontoret ligger utenfor den okkuperte bydelen, men bare noen meter og hun har fulgt med på kampene både fra vinduet på kontoret og fra stuevinduet.

— Jeg levde på sylteagurk i fire dager, ler Sehar litt stivt.

Når latteren stilner, kommer frykten frem. Nå venter hun nervøst på neste portforbud. Det var verst den gangen elektrisiteten og vannforsyningen ble kuttet, forteller hun. Da hjalp det ikke å ha mat lagret fordi den ble gammel, og det som ikke ble gammelt kunne uansett ikke tilberedes.

Gjemmer seg for snikskyttere

De tre siste månedene har satt spor. På vei inn mot byen blir vi først nødt til å ta en omvei – en av PKKs veibomber har akkurat blitt oppdaget og militæret jobber med å detonere den. Ifølge tyrkiske myndigheter har PKK drept mer enn 150 tyrkiske soldater og politimenn, mens over tusen PKK-medlemmer skal ha blitt drept. Ifølge PKK er det omvendt. Kampen om propagandaen er også en kamp som skal vinnes.

— Du bør ta av deg kjedet. De kan tro det er et kamera i det, sier en ung mann før han løfter på den hvite presenningen litt lenger opp i gaten fra advokatkontoret hvor Sehar jobber.

Presenningen er satt opp for å blokkere sikten til tyrkiske snikskyttere og skjuler inngangen til en bydel preget av store ødeleggelser. Denne delen av Silvan ser ut som en krigssone. Geriljaen har gravd ut store grøfter langs veiene for å hindre politi og militæret i å komme inn, men kuler stoppes ikke av vollgraver. Veggene på husene er penetrert av dem og har etterlatt seg knuste vinduer og hull i flere størrelser. Alt dette får vi lov til å fotografere. Det vi ikke får ta bilde av er geriljaen.

PKK har hengt opp hvite presenninger rundt og i hele bydelen for å hindre fri sikt for snikskytere fra tyrkisk militæret.
Silje Rønning Kampesæter

— Velkommen, sier en av de unge mennene som tar oss imot inne bak den hvite presenningen, og strekker ut hånden.Kalasjnikoven henger over skulderen og ansiktet er utildekt. Han er alvorlig, men hyggelig og semimilitært kledd.

Vi har heller ikke lov til å ta bilde av det som ligner et hovedkvarter. Som vi først ender opp i etter å ha krøpet fra hus til hus, gjennom hull de har slått ut mellom veggene. Og våpnene deres. Rakettkasterne og kalasjnikovene som står stilt opp langs veggene. Eller det håndholdte våpenet på innsiden av vesten. Det får vi ikke fotografere.

Sivilbefolkning i skvis

Vi møter «Rojhat» innenfor de hvite presenningene i den okkuperte bydelen. Han dytter på en trillebåre og sier han skal hente høy til dyrene sine for første gang på fire dager.
Kampesæter, Silje Rønning

De geleider oss til en plass hvor flere geriljasoldater sitter, akkompagnert av en gruppe eldre kvinner og flere barn. Selv om det er PKKs ungdomsorganisasjon som offisielt holder byen, er det stort aldersspenn blant denne militante gruppen.Ifølge en rapport den tyrkiske menneskerettighetsforeningen IHD ga ut tidligere i oktober, er minst 113 sivile blitt drept siden fredsavtalen mellom tyrkiske myndigheter og den kurdiske PKK-geriljaen gikk i oppløsning i juli. En av kvinnene bretter frem et bilde av sønnen sin som hun sier er drept. Hun bryter sammen i tårer, men får beskjed av de andre kvinnene om å ta seg sammen. Det hjelper ikke.

— Se! Sier en annen kvinne, og viser meg mobilbilder av kuer med kulehull i.

Ute i gatene møter vi mennesker som Rojhat, en eldre herremann, som akkurat klart å kare seg over en av mange jordhauger som omkranser bydelen med en trillebåre. Han er ikke alene om ikke å ville bruke navnet sitt. Mange er redd for represalier fra myndighetene. Selv om han ikke deltar i PKK-geriljaen eller nødvendigvis støtter deres handlinger, lever de side om side. De er noens sønner, døtre, brødre og søstre.

En 23 år gammel kvinne har akkurat røsket med seg siste rest av det som var i kjøleskapet da vi møter henne utenfor det som er igjen av huset hennes. Hun og familien har nå flyttet til nabobyen.
Silje Rønning Kampesæter

Et knapt døgn etter at portforbudet er hevet, ser mange sitt snitt til å komme seg ut. En 23 år gammel kvinne har akkurat røsket med seg siste rest av det som var i kjøleskapet da vi møter henne utenfor det som er igjen av huset hennes. Hun og familien har flyttet til nabobyen. Det er tryggere, i hvert fall litt. Det er ikke mer enn en knapp uke siden det var samme situasjon i gamlebyen der også. Nå har sikkerhetsstyrker gjenvunnet kontrollen.Litt lenger ned i gaten kommer tre andre kvinner ut av en annen bygning. De har hendene fulle av puter, tepper og kjøkkenapparater. Den yngste er gravid og de skal flytte til et hus litt nærmere utkanten av barrikaden i tilfelle de skulle trenge å dra på sykehuset.

Skjebner i spenn

En mor, en gravid datter og svigermor skynder seg av gårde nedover gaten med det de kan bære av dyner, puter og kjøkkenutstyr. De flytter inn i et hus nærmere utkanten av bydelen slik at de kan komme seg raskt til sykehuset dersom det skulle bli nødvendig.
Kampesæter, Silje Rønning

I mastene rundt området jobber elektrikere med å få plastret sammen strømkablene etter de siste fire dagenes kamper. Et stort smell går av. Skjelvende kropper skriker ut, og vi hopper inn mot veggen, før vi løper forsiktig tilbake for å se. Det var bare en strømledning som falt ned.

Noen bruker dagen til å rydde opp det som ryddes kan. Fôre dyrene, samle inn mat, kanskje flytte ut, for dem som er så heldig å ha familie i en roligere by eller bydel. Andre bare henger rundt. Ser på skadene.

Tyrkias sittende regjering beskylder HDP for å være et politisk talerør for PKK-geriljaen.

— De har nerve til å snakke om fred, men de mener blod, sa Erdogan nylig.

Flere sier de forsøkte den politiske veien gjennom valget 7. juni da de stemte HDP. Det ledet ikke frem, og noen gikk tilbake til våpnene. Men ett hundre prosent opprør er det ikke. Mange venter. Det er stille nå, sier de. Spørsmålet er om det er stille før stormen.

Det er bare ett døgn siden portforbudet ble løftet og noen bruker dagen til å rydde opp det som ryddes kan. Fôre dyrene, samle inn mat, kanskje flytte ut, for dem som er så heldig å ha familie i en roligere by eller bydel. Andre bare henger rundt. Ser på skadene.
Silje Rønning Kampesæter

Vil du lese flere artikler fra Aftenpostens utenriksredaksjon? Følg oss på Facebook.

Ønsker du flere nyheter fra Midtøsten? Følge vår Midtøsten-korrespondent på Facebook, Instagram og Twitter.