Han havnet midt i krigen som endret Midtøsten
Julaften 1966 fikk Leiv Stokken beskjed om at han fikk reise på FN-oppdrag til Gaza. Et halvt år senere sto han midt i krigen som endret Midtøsten og utløste stridssakene som fremdeles er brennhete i dag.
Israelerne kaller den «Seksdagerskrigen». I arabiske land kalles den normalt heller «1967-krigen» eller rett og slett «Tilbakeslaget». Mandag er det 50 år siden den startet. I Israel spinnes historiene rundt det de kaller heltenes frigjøring av Jerusalem og triumf over overmakten fra landene rundt. I de arabiske landene og blant palestinere ble synet på Israel som en aggressiv makt i regionen, forsterket.
Skulle være et halvt år
Hjemme på Stord sitter Leiv Stokken (80) og husker svært godt disse junidagene i 1967. 20. april samme år hadde han reist fra Norge med en norsk kontingent. Fenriken i FN-styrken var oppglødd over å skulle gjøre en innsats for fred, og de ble stasjonert ved et sykehus i Rafah. Der skulle han være et halvt år, men historiens gang ville det annerledes.
Fikk beskjed julaften
Stokken var utdannet diakon og hadde dermed også sykepleierutdannelse. Fortellingene fra andre som hadde reist ut på FN-oppdrag i Midtøsten, gjorde at også han ville bidra.
– Julaften 1966 fikk jeg beskjeden om at søknaden var innvilget, forteller han.
Fikk nøkler slengt til seg
Men mens andre var urolige for den stigende spenningen i regionen, trodde Stokken at hans tid i Gaza skulle bli langt fredeligere enn den ble. Da israelske fly mandag morgen 5. juni nærmest utslettet det egyptiske flyvåpenet, var Stokken på sykehuset. Han fikk slengt til seg et par bilnøkler, og han og to andre nordmenn kjørte mot hovedkvarteret ved Gaza by med et stort FN-flagg plassert prominent på bilen.
– Stemningen var amper, forteller han.
Grov seg ned med hjelm
Der viste det seg at FN-soldater allerede var blitt rammet, og de ble bedt om å søke tilflukt hos en svensk bataljon i nærheten. Det var heller ikke noe blivende sted med stridsvogner og jagerfly i sikte. Sammen med svenskene tok de tre nordmennene seg ned til en strand.
– Der grov vi oss ned. Jeg var kledd i permuniform, var uten våpen og hadde ikke noe annet å grave med enn hjelmen min, minnes han.
- Artikkelen fortsetter etter bildene fra den gang:
Hentet av israelske soldater
Stokken forsøkte å melde fra hjem til kona om at han levde, men forsøkene på å telegrafere mislyktes.
– Etter tre dager kom en israelsk styrke og hentet oss på stranden, forteller han. De ble fraktet til den israelske kystbyen Ashdod, gjenforent med resten av den norske styrken fra sykehuset og sendt med lastebåten «Thuleland» til Kypros.
Hjem til medaljer
13. juni kom de hjem til Norge med medaljer og ble mottatt med stor ståhei på Gardermoen.
– Det var fantastisk å komme til Norge. Det var grønt, stille og det var fred, sier han.
I regionen de hadde forlatt, var krigen over og våpenhvilen iverksatt to dager før.
Seksdagerskrigen: Militær aktivisme og politisk unnfallenhet | Per A. Christiansen
Vant på seks dager
I løpet av 132 timer og 30 minutter hadde israelerne beseiret Egypt, Jordan og Syria. Øst-Jerusalem, Gaza, Vestbredden, Golanhøydene og Sinaihalvøya var nå erobret. Egypt fikk tilbake Sinai etter en fredsavtale i 1979. Gaza fikk palestinsk styre i 1994 og i 2005 trakk Israel seg ut. De andre områdene er fremdeles under israelsk okkupasjon.
Regjeringsreferater frigitt
Allerede den gang så israelske ledere for seg problemene ved å legge under seg store landområder og en stor arabisk befolkning. Det israelske riksarkivet friga nylig referater fra regjeringsmøtene de første dagene etter krigen. De viser at den politiske uroen var stor midt i den militære triumfen. Dette handlet om de samme temaene som er brennbare i dag:
- Selvstyre på Vestbredden.
- Innbyggere som ikke har fulle rettigheter som statsborgere.
- Bosettinger på okkupert område.
- Den bitre striden om Jerusalem.
– Vi kommer til å havne i trøbbel
Her er noe av det som ble sagt i de interne regjeringsmøtene den gang:
– Vi kan vinne krigen og deretter befinne oss i en konstant kamp som er verre enn krig, sa finansminister Pinhas Sapir.
– På Vestbredden må vi ha militært styre i lang tid, sa forsvarsminister Moshe Dayan.
– En ting er klart for meg. Jeg ønsker ikke mer land og jeg ønsker ikke flere arabere. Spørsmålet er når vi blir en minoritet i vårt eget land, sa statsminister Levi Eshkol.
– Jeg ser stor fare ved å erklære en selvstyrt region, fordi da kommer presset om en palestinsk stat, sa minister Menachem Begin.
– Jeg tror vi kommer til å havne i trøbbel med hele denne greia som kalles Vestbredden, sa minister Yisrael Barzilai.
– Minister Begins forslag om å inkludere hele området i Israel uten å gi statsborgerskap har en visjon om geografisk og historisk integritet. Men når jeg analyserer det, konkluderer jeg med at det er en kruttønne, sa utenriksminister Abba Eban.
