Ørkenområdene mellom Syria og Irak er blitt tilholdssted for terroristene i Den islamske staten, og står i sentrum for oppmerksomheten til verdens etterretningstjenester. De militante islamistene overvåkes ved hjelp av avlytting, droner og sosiale medier.

For vel hundre år siden sendte også stormaktene sine beste agenter til området.

Den gang var det kamelryggen som gjaldt, og prisen det stod om var landeveien til India og kontrollen over det vaklende Osmanske riket.

Den syriske ørken

En viktig del av etterretningsvirksomheten rundt forrige århundreskifte besto i å knytte gode forbindelser til lokale ledere. Max von Oppenheim i 1899. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Områdene mellom Syria, Irak, Jordan og Saudi-Arabia kalles for Den syriske ørken. Gjennom tre tusen år var ørkenen tilholdssted for nomader som vandret mellom sommer og vinterbeite med flokker av sauer, geiter og kameler. Fram til etter første verdenskrig tilhørte området Det osmanske riket, men sultanen i Konstantinopel hadde liten reell makt i ørkenen, som var dominert av rivaliserende beduinstammer.Den syriske ørken var blant de siste hvite flekkene på kartet.

Enkelte europeere hadde reist i området, men deres beskrivelser var lite brukbare i en periode da politisk, økonomisk og militær planlegging i økende grad ble basert på vitenskapelig kartlegging og beskrivelse av verden.

Stormaktene

Det osmanske riket var fortsatt en stormakt på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men hadde ikke klart å henge med i industrialiseringen.

Riket hadde mistet de fleste besittelsene i Europa og Nord-Afrika, men sultanen hersket fortsatt over store områder i Midtøsten. I regjeringskontorene i London, Paris, Berlin, Wien og St. Petersburg forsøkte en å ha flere tanker i hodet på en gang. På den ene siden gjaldt det å ha et godt forhold til osmannerne, som i tillegg til fortsatt å råde over betydelig militærmakt også hadde stort behov for europeisk teknologi og ekspertise, og som satt på nøkkelen til viktige markeder for europeiske varer og investeringer.

På den andre siden var det viktig å være i posisjon til å utvide egne besittelser dersom muligheten skulle by seg.

Oljeforekomstene i Arabia var ennå ikke kjent, men Den syriske ørken var interessant på flere måter. For det første var det korteste vei mellom Middelhavet og Persiabukta og mellom Europa og Asia. Gjennom århundrene hadde kamelkaravaner krysset området med tekstiler og krydder. I den nye tid var det jernbaner som gjaldt.

For Storbritannia ville det være nyttig med en jernbane fra Egypt til Irak, som kunne korte transporten til India og lette tilgangen til områdene rundt Persiabukta, der britene hadde økonomiske og politiske interesser.

Thomas Edward Lawrence
Lowell Thomas/Wikimedia Commons

Tyskerne samarbeidet med osmannerne om å bygge jernbane fra Konstantinopel til Bagdad, noe som ville gi tilgang de samme områdene uten å være avhengig av den britiskkontrollerte Suezkanalen.Alle parter var dessuten interesserte i å skape gode forbindelser med beduinstammene, både for trygt å kunne drive økonomisk virksomhet i regionen, og som mulige allierte i en framtidig konflikt. For å skaffe seg kunnskap og kontakter sponset stormaktene halvoffisielle ekspedisjoner til regionen.

Osmannerne var selvsagt ikke glade for utenlandsk etterretningsvirksomhet. Det å reise trygt i disse områdene, og i tillegg skaffe verdifull informasjon og skape gode relasjoner, krevde dessuten helt spesiell språklig og kulturell kompetanse. Av den grunn skjedde etterretningsvirksomheten under dekke av, eller snarere sammen med arkeologiske, antropologiske og språkvitenskapelige undersøkelser. De reisende var dyktige vitenskapsfolk.

I tillegg til at noen av dem fikk direkte innvirkning på Midtøstens senere historie, har arbeidene deres fortsatt stor verdi for forskere som arbeider med regionen i tidligere tider, fordi områdene de besøkte ikke lenger er tilgjengelige, samfunnene de studerte har forandret seg, og fornminnene de besøkte er ødelagt.

Arkeologer og etterretningsagenter

Den mest berømte av disse oppdagelsesreisende og spionene var Thomas Edward Lawrence (1888-1935), kjent blant annet fra memoarboken Visdommens syv søyler og storfilmen Lawrence of Arabia med Peter O’Toole i tittelrollen.

Som ung reiste Lawrence til Syria og Palestina for å studere korsfarerborger. Det ble starten på et livslangt kjærlighetsforhold til Midtøsten. I årene som fulgte arbeidet han som arkeolog ved flere utgravninger i regionen.

Da krigen kom i 1914 gjorde kompetansen på språk og landmåling at han havnet i etterretningstjenesten. Under det arabiske opprøret i 1916-18 var han en av de sentrale britiske forbindelsesoffiserene, som arbeidet med og ga råd til opprørerne. Etter krigen deltok han i fredsforhandlingene i Versailles, hvor han markerte seg som motstander av den fransk-britisk oppdelingen av Midtøsten og talsmann for etableringen av arabiske kongedømmer under britisk beskyttelse.

Hvis Lawrence hadde fått det som han ville hadde Midtøsten blitt delt mellom tre brødre fra dagens Saudi-Arabia under britisk ledelse. Det er ikke sikkert det hadde vært noen oppskrift på fred.
National Archives / Wikimedia Commons.

Det blir av og til hevdet at situasjonen i Midtøsten ville blitt bedre dersom en hadde lyttet til Lawrence. Det er ikke sikkert det er riktig. Hans allierte fra den herskende Hashim-klanen i Mekka ble etter noen år satt inn som konger i Irak og Jordan. Familien har styrt Jordan med hard hånd og begrenset suksess. I Irak ble det arabiske og sunnimuslimske styret aldri populært, og den siste kongen ble avsatt i 1958.Lawrence taklet kjendistilværelsen etter krigen dårlig, ble svært skuffet over utfallet av forhandlingene i Versailles, og ville i dag kanskje ha blitt diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse. Han døde i en motorsykkelulykke i 1935.

Den mest sammensatte

Også tyskerne var aktive i dette spillet. Max von Oppenheim (1860-1946) er kanskje det fremste eksempelet på hvordan diplomati, spionasje, forskning, næringsvirksomhet og personlige interesser virket sammen. Han er avgjort den mørkeste figuren blant vitenskapsfolkene og spionene som virket i regionen, men også den mest sammensatte.

Oppenheim studerte arabisk og bodde i lange perioder i Kairo, som han brukte som base for reiser blant annet i Den syriske ørken. Han var tilknyttet den tyske utenrikstjenesten, men fikk aldri den faste stillingen han drømte om.

Fortsatt kan man se kameler i Den syriske ørken. Området er i dag gjenstand for hyppige kamper mellom IS og syriske regjeringsstyrker.
MAJED JABER, REUTERS/NTB SCANPIX

Selv fikk han antagelig aldri vite grunnen, men arkivene viser at problemet var hans jødiske bestefar.Han opererte også som agent for tyske selskaper, blant annet under planleggingen av Bagdad-banen, og virket helt på egen hånd som oppdagelsesreisende og arkeolog. I mange år før og etter første verdenskrig ledet han utgravningene av den viktige steinalderbosetningen Tal Halaf i det nordlige Syria. Han grunnla den flotte museumssamlingen i Aleppo, hvis skjebne nå er uviss på grunn av den pågående krigen i Syria.

Også Oppenheim gikk i tjeneste for hjemlandet under første verdenskrig og ble sendt til Osmannerriket som politisk påvirkningsagent. Han agiterte kraftfullt for jihad , hellig krig mot briter, franskmenn og kristne i Midtøsten, og skal ha støttet folkemordet på armenerne som fant sted under krigen.

Under andre verdenskrig presset han på for å få Hitler til å gi mer aktiv tysk støtte til antibritiske krefter i Midtøsten.

Kvinnen som skapte Irak…

Gertrude Bell i Irak
Wikimedia Commons

Lawrence er kanskje mer berømt, men i 2015 kommer du til å høre mest om Gertrude Bell (1868-1926). Hun er tema for en fersk storfilm med Nicole Kidman i hovedrollen.Aristokraten Bell studerte historie ved universitetet i Oxford før hun la ut på en serie reiser i Europa og Asia. Hun ble spesielt glad i Midtøsten. Bell krysset Den syriske ørken flere ganger på i årene 1909-1914, og var særlig opptatt av ferdselsruter og arkeologiske minnesmerker. Dagbøkene som viser hvordan hun som enslig kvinne manøvrerte i det sterkt mannsdominerte, religiøse og konservative samfunnet er fascinerende lesning. Under krigen arbeidet hun som etterretningsoffiser i Bagdad. Rapportene Bell sendte til etterretningstjenesten og til Royal Geographic Society ble en viktig del av beslutningsgrunnlaget for de utskjelte grensene mellom Syria, Jordan og Irak som ble fastlagt av de britiske og franske diplomatene Sykes og Picot i 1916. Grensene er slett ikke er så vilkårlige som mange moderne kommentatorer vil ha det til, men følger stammeområder og næringsmønstre i ørkenen. Dette har gitt henne tilnavnet ”kvinnen som skapte Irak”. Etter krigen ble Bell Iraks første riksantikvar og grunnla nasjonalmuseet i Bagdad.

…og mannen som aldri fikk sjansen

Alois Musil
Wikimedia Commons

Storbritannia og Tyskland var bare to av stormaktene som konkurrerte om etterretningsinformasjon og innflytelse i denne delen av verden. Alois Musil (1868-1944) ble født i den tsjekkiske delen av det Habsburgske riket og studerte teologi og orientalske språk. Interessen for arkeologi og bibelhistorie fikk ham til å lære arabisk og brakte ham ut i ørkenen. Det ble starten på 21 000 kilometer på heste— og kamelryggen.Musils interesse skiftet etter hvert i retning av språk og antropologi, men han drev også etterretningsvirksomhet. Dagbøkene hans viser hvordan han time for time, dag for dag, nøyaktig målte himmelretningen og avstanden han tilbakela ved hjelp av kompass og klokke, opplysninger som ga grunnlag for å tegne kart som kunne legge forholdene til rette for senere økonomisk utnyttelse og militære aktiviteter i ørkenen.

Under første verdenskrig ble han sendt som utsending til de arabiske stammene, som motstykke til Bell og Lawrence og supplement til Oppenheims arbeid med tyrkerne. Dessverre vet vi lite om hva Musil faktisk foretok seg under krigen, fordi han var på den tapende siden og aldri selv fortalte om dette. Til sammen skrev han imidlertid 50 bøker, som fortsatt er verdifulle, særlig for nedtegnelsene av arabiske sagn, eventyr, sanger, dikt og skikker, som ikke er kjent fra andre steder.

Varige spor

Lawrence og Bell fikk varig innflytelse på Midtøstens historie og ble hyllet som helter. Oppenheim og Musil arbeidet under tilsvarende forhold, og dersom krigen hadde gått annerledes ville de spilt tilsvarende roller. Isteden huskes de for sitt vitenskapelige pionerarbeid. Til felles har de fire at deres egne nedtegnelser ikke er preget av heltefortellingene andre laget om dem, men av hverdagslige opplevelser av frost, tørst, sult, slit, savn og tidvis frykt, som imidlertid langt overgås av dyp nysgjerrighet, respekt og beundring for mennesker, natur og historie i områdene de utforsket.

Den syriske ørken grenser til områdene som en gang huset verdens eldste sivilisasjoner. Gjennom flere tusen år var området navet som knyttet Asia sammen med Europa.

Lawrence, Oppenheim, Bell og Musil var ute etter å svare på de store spørsmålene rundt opprinnelsen til vår kultur. Før og under første verdenskrig forsto stormaktene at den som kontrollerte ørkenen også kontrollerte områdene rundt. Slik ble kulturforskerne viktige aktører i det storpolitiske spillet. Drøyt hundre år senere vender verdens etterretningstjeneste på nytt øynene mot regionen. På samme måte som sist viser det seg at de som bor i ørkenen har sine egne interesser og planer, ofte i konflikt med statsmaktene rundt dem, og uavhengig av stormaktene i andre deler av verden.