Kristine Kreftcelle: Kroppens sosiopat

Hun bærer løsbart og hatt og eier ikke et fnugg av integritet.

En sjarmerende sosiopat vet å melke sympati og engasjement. En slik personlighet oppnår tillit og tilbud om hjelp ved kynisk manipulering – helt til alle ressursene er brukt opp. Fristende umiddelbar gevinst gjør blind for fremtidig katastrofe. På lignende vis vil kreftcellen utnytte og utmagre sitt eget livsgrunnlag for til slutt å forårsake sitt eget endelikti det samfunnet som utgjør kroppen. De to deler samme livsanskuelse. Utrykket«en kreftsvulst i samfunnet» har oppstått av en grunn.

La oss kalle henne Kristine Kreftcelle, hun har nettopp opprettet en bedrift – en foreløpig godartet svulst som hun ønsker å ekspandere. Hun har fått økenavnet «såret som aldri gror» fordi hun stadig roper om oppmerksomhet fra kroppslige instanser. Når kroppen får et sår er det grunn til å synes synd på seg selv og rope om hjelp. Da kommer immunceller løpende og etablerer et skadeåsted: betennelse og generell hurlumhei. Slik blir inntrengere fjernet og skadet vev erstattet med vekst av nye celler.

Kreft korrumperer

Men kreftcellen utnytter kroppens normale mekanismer til egen fordel. Hun korrumperer de som jobber i immunforsvaret over på sin side. Reaksjonen deres er rett, men på fullstendig feil tidspunkt. De rekrutterte immuncellene fremmer tumorvekst og gir kreftcellene utferdstrang, slik at de får lyst å reise kroppen rundt. Det ligger ikke i kreftens genmateriale at hun skal bli så aggressiv, det skjedde da hun flyttet inn i det dårligste nabolaget i organet. Et sted som lenge har slitt med kontinuerlig utrøyking, pågående fettceller eller overdrevet innflytelse fra et maktsykt hormon. Hun opplever et identitetsskifte fra godartet til ondartet svulst. Det er uheldig påvirkning fra lokalmiljøet som fremmer spredning av kreftsvulster, såkalt metastaser.

Hun bærer hatt og løsbart og unngår å bli kjent igjen av soldater i feltet. Det er immunforsvaret som er ansvarlig for å forfremme kreftceller med best forkledning. Kristine har nøyaktig samme garderobe som kroppens egne celler, slik smyger seg umerkelig inn i mengden. Hun eier ikke et fnugg av integritet. Hun knabber en forsvarsuniform, tar en høytstående militær stilling og slenger rundt seg med kommandoer som alle har ett eneste mål: å bedre hennes mulighet for å reise, invadere nye områder og utvide bedriften sin til den multiorgane sorten.

Kreft invaderer

Hennes rotløse personlighet oppretter filialer på begge sider av mellomgulvet. Hun slår seg ned på et idyllisk sted på hoftekammen, og i de fuktige skoger rundt armhulene. Bryster og hofter lar seg rive med når hun deler ut visittkort med et selvsikkert flir og promoterer metastaser med vyer. Hun minner om at man må støtte sin lokale bedrift, de som har drivkraft og initiativ. Ingen våger å være uenig i slike progressive tanker, det er jo sånt som skaper arbeidsplasser og aktivitet i grisgrendte strøk. Hun engasjerer nærmiljøet til å bygge forsyningslinjer inn i svulsten for å opprettholde tilgangen av frisk luft.

Pliktskyldig rykker blodårene inn med glukose og oksygen til dette kjøpesenteret av en celleklump. Det finnes ingen vinduer mot verden i denne bygningen, hun vender inn i seg selv. Resultatet blir fullstendig utarming på lengre sikt, men det er det ingen som vil vedgå. Noen organer er spesielt ivrig på innovasjon, de ber regelrett om å bli invadert. De vet ikke at pålegget om å ta imot nyetableringer slett ikke kommer fra høyeste hold, men er fabrikkert av kreftcellen selv.Dette er en leksjon i korrupsjon helt uten trusler, kun med gulrot og knapt nok det. Cellene i miljøet hun invaderer gjør sitt beste for å bevare likevekt. De skjønner det er fremmede til stede, de registrerer at skade er skjedd og setter inn tiltak for å ordne opp, men oppmuntrer dermed til videre kreftinvasjon.

Ikke et genetisk enevelde

Hvordan utviklet Kristine slik antisosial oppførsel i utgangspunktet? En frisk, normal celle må avvikle og utvikle en god del personlige egenskaper for å bli en fullbrakt kreftcelle. Kan hende hadde hun skrivevansker og skrev feil når kopier av arvematerialet skulle produseres. Hun hadde ingen oppmerksomme voksne som kunne påpeke feilene, hun gikk for lut og kaldt vann.

Men en mutasjon er ikke tilstrekkelig til å lage en kreftcelle – ikke én, ikke to, ikke seks mutasjoner. I så tilfelle hadde vi alle vært vandrende svulster. Vår skjebne er ikke underlagt et genetisk enevelde. Det som gjelder er ikke bare hva slags gener vi har, men hvilke av dem som faktisk blir uttrykt og når. En nyfødt celle har potensial til å bli enhver celletype, men er avhengig av instruks utenfra for å finne seg selv, sin identitet. Cellen må leve i et samfunn med andre celler for å kunne utvikle og vedlikeholde en personlighet.

Disse instruksene kommer fra nabocellene og utgjør et nettverk av proteiner og signaler mellom cellene. Vi kaller dette lokale nabolaget for cellens mikromiljø. I likhet med sosiale miljø mennesker ferdes i vil et godt mikromiljø hente frem gode egenskaper hos sine borgere. Er mikromiljøet derimot dårlig er resultatet aggressivitet og asosial oppførsel. Den negative egenskapen er allerede til stede i cellen, men det er miljøet som utløser egenskapen og således er detmiljøet som utgjør skjebnen. Hva som foregår i mikromiljøet avhenger av levd liv: alder og erfaringer.

Celler er kollektive dyr

En kreftcelle med ambisjoner ønsker dessuten å være fullstendig uavhengig. Normale celler dør ganske enkelt uten familie og venner rundt seg. En celle som ikke er fysisk bundet til mikromiljøet vil før eller siden svinne hen. Så voldsomt er behovet for sosial samvær. En kreftcelle derimot klarer seg ganske alene i verden. Hun trenger hverken anerkjennelse eller bekreftelse fra noen.

Hun står selv for nødvendig egenstimulering og oppmuntring. Hun tar ikke imot instrukser. Og sist men ikke minst hun nekter å ofre seg for flertallet. Normale celler utviser ekstrem lojalitet til det autoritære kommunistveldet kroppen faktisk er. Individuelle menneskerettigheter står ikke høyt på den siden av huden. Celler som lever i et flercellet samfunn velger å ofre litt fordi de vinner så uendelig mye mer på nettopp å leve kollektivt.

Derfor er de lydhøre for instrukser om å utføre små, tilsynelatende, ubetydelige oppgaver i det store byråkratiske kroppsmaskineriet. De største sprangene i evolusjonen av flercellede organismer kjennetegnes nettopp ved at enkeltceller har godtatt mer og mer snevre oppgaver – til beste for kollektivet.

Unnselige selvmordskandidater

Denne villigheten til samarbeid har utartet dithen at cellen utfører selvmord så fort den oppdager en mangel hos seg selv. Den velger dessuten en type selvmord som skaper minst mulig blest. I stedet for å slenge sine indre celleorganeller i øst og vest og be immunforsvaret stelle til betennelseskalas, pakkes cellebestanddelene møysommelig inn i membranstrukturer slik at de kan komme til nytte for nabocellene. Denne formen for regulert celledød forekommer blant annet i menstruasjonssyklusen, når gjentagende optimistiske forberedelser mot nytt liv blir fulgt av total slakt i bryst og livmor. For oss utenfor går det upåaktet hen, i hvert fall det som skjer i brystet. Det som skjer hos livmor er muligens mer sølete.

Men Kristine Kreftcelle har andre mål i livet enn selvoppofrende lydighet for massene. Hun tenker nostalgisk på den gangen da hun var encellet en gang langt tilbake i evolusjonen, og glorifiserer den friheten det innebar. Hun ønsker frihet og flere muligheter til personlig utvikling. Hun driver selvrealisering på høyt plan, med mange baller i luften og utallige verv. Hun er riktignok ikke spesielt god til noe av det, men holder motet oppe med et oppblåst selvbilde.

Mens normale celler avfinner seg med å bli skikkelig god til å gjøre én ting protesterer kreftcellen. Hun vil være selvforsynt, og utføre alle nødvendig livsoppgaver på egen hånd. Hun går baklengs i utviklingen, blir mindre spesialisert. Til forveksling lik en stamcelle. Men denne stamcellen blir aldri noe mer enn ung og lovende. Det hun oppnår er sin egen og sin velgjørers død.

Noen kunne finne på å sammenligne kreftcellen med virus. Men viruset skiller seg fundamentalt fra kreftcellen fordi denne underlegger seg evolusjonsmakten, og vil omsider ta til fornuft. Viruset reduserer heller sin dødelighet enn å utslette sitt egen livsgrunnlag, et tilstrekkelig antall syke må overleve for å kunne spre viruset videre. Kreftcellen derimot eier ikke selvinnsikt, den velger strake veien mot selvdestruksjon. Den regner seg selv som en superorganisme, ikke underlagt evolusjonære lover slik andre levende organismer er. Interessant nok en vrangforestilling også menneskearten sliter litt med.