Paris-avtalen har gjort det klart at det norske samfunnet må forberede seg på en kraftig omstilling om vi skal klare å gjennomføre klimaforpliktelsene våre. Hvordan denne omstillingen skal gjennomføres, er imidlertid ikke fastlagt, og det haster å diskutere det.
En vesentlig del av grunnlaget for denne debatten burde være anbefalingene fra Grønn skattekommisjon, som dessverre er blitt angrepet fra alle kanter.
En årsak til det er at i norsk klimadebatt går skillelinjene på tvers av de tradisjonelle høyre— og venstreaksene i politikken.
- Neste uke kan du møte internasjonale eksperter som Don Tapscott på Aftenposten-konferansen Teknologi og fremtidens arbeidsmarked.
Miljøskatt
Grovt sett kan vi deles i to leire, teknologioptimistene versus miljøskattentusiastene. Skatteentusiastene tror at problemet først og fremst er at man kan forsøple atmosfæren uten å betale for det, og at enhver permanent løsing innebærer at karbonutslipp skattlegges.
Teknologioptimistene mener at klimaproblemet kan løses ved at smarte forskere klarer å tilgjengeliggjøre mer energi med mindre karbonutslipp, enten ved alternative kraftkilder eller effektivisering av eksisterende energiproduksjon.
Billigere
Erfaring tilsier at skatteentusiastene har rett.
For det første er det hevet over enhver tvil at skatt på utslipp reduserer disse.
For det andre er det opplagt at eksistensen av teknologi ikke sikrer at den blir brukt over tid. For at det skal skje, så må nye teknologier være konkurransedyktige.
For det tredje er det ikke slik at selv om en innfører renere teknologi, vil dette medføre lavere utslipp. Dette har flere årsaker. Den mest åpenbare er at om en ny teknologi reduserer etterspørselen etter kull og olje, er det ikke sannsynlig at disse ressursene forblir under bakken. De blir billigere, og noen smartinger finner sikkert på en annen bruk av disse ressursene.
Et annet, kanskje alvorligere, problem kalles "rebound-effekten". Når man gjør et produkt mer energieffektivt, gjør man den samtidig billigere å bruke. En mer energieffektiv motor muliggjør større biler og mer bilkjøring til en lavere kostnad.
Mer effektive lyspærer gjør det billigere ikke å slå av lyset.
Jørgen Randers har gitt uttrykk for at varmepumper bør installeres i alle norske husstander, siden det vil gi mye mer varme pr. enhet strøm. Men forskere på SSB har vist at varmepumper ikke fører til lavere strømforbruk, siden hele effektiviseringsgevinsten tas ut i økt strømforbruk.
Listen kunne vært lengre.
Hovedpoenget er at teknologi som har som formål å redusere klimautslipp pr. anvendbar energienhet, ofte bare gjør det billigere å bruke energi og ikke nødvendigvis noe med det faktiske utslippsproblemet.
Var du med på barnetimeaksjonen?
Endrer adferd
Det kanskje viktigste argumentet for at skatteentusiastene har rett, ligger i de dynamiske effektene av klimaskatter.
Den direkte effekten av en klimaskatt er at de som slipper ut klimagasser, endrer sin adferd.
Den dynamiske effekten er at bilprodusenter, kraftprodusenter og andre investerer i teknologi og teknologiutvikling som reduserer utslipp på en slik måte at de tilpasser seg den endrede adferden.
Hele grunnlaget for en markedsøkonomi er at individuelle aktører tilpasser seg priser og gjør det på en effektiv måte. Da blir teknologinvesteringer drevet frem av behov når klimakostnadene ved den enkelte teknologi effektivt synliggjøres for energiprodusenter.
Dagens strategi ser ut til å være å strø pengene utover og håpe at noen kommer på noe som ikke bare er teknisk lurt, men også billig, slik at fremtidige skatter ikke behøver å bli så store og norske firmaer kan tjene penger på teknologiutviklingen.
Dette er å spenne kjerra foran hesten.
Les også:
Teknologi er ikke nok
Jeg mener selvfølgelig ikke at teknologutvikling er uviktig for å løse klimaproblemet. I en viss forstand består klimaproblemet av to distinkte problemer. Det ene er at det er gratis dumpe klimagasser i atmosfæren, og at hver enkelt forurenser bærer kun en liten del av kostnaden ved egne handlinger.
Det andre problemet er at investering i kunnskap og teknologi representerer investeringer i kollektive goder. Den enkelte aktør som investerer, risikerer ikke å få full avkastning på sin investering og investerer derfor for lite.
Begge disse problemene er reelle samfunnsproblemer som krever fornuftige politiske grep både nasjonalt og internasjonalt. Men man løser ikke klimaproblemet ved å løse teknologiproblemet. Skal man løse klimaproblemet, må man bruke virkemidler som går direkte på årsaken.
Skatten bør øke
For at en CO2-skatt skal kunne virke best mulig er det viktig at det allerede nå skapes forventninger om at en slik skatt vil øke med tiden.
Det er selvfølgelig umulig å forutsi hvor stor en slik skatt skal bli i fremtiden. Det avhenger blant annet av teknologiutviklingen.
Men vissheten om at CO2-skatter vil være permanente og stigende, er det beste incentivet til teknologiutvikling som finnes.
- Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter! Her er ukens Aftenpodden, der Ola Storeng snakker om oljebransjens fremtid. Hør og abonner via Itunes på telefonen din her, via desktop her, eller lytt herfra med ett klikk: