Desinformasjonens tidsalder | Øyvind Østerud
To av de mest fatale beslutningene i moderne storpolitikk ble tatt på grunnlag av desinformasjon. I god tid før Trump.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Øyvind Østerud, Atle Fretheim og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Falske nyheter er en svøpe, men debatten er i ferd med å spore av. Det startet med Donald Trumps angrep på fiendtligsinnede massemedier for å spre fake news. Angrepet ble en boomerang som slo tilbake mot hans egen lemfeldige omgang med fakta.
Nå er uttrykket et våpen i politisk kamp mer enn en oppfordring til korrekt nyhetsformidling.
Jeg hørte nylig en amerikansk professor forelese over fake news. Alle eksemplene var løgnpropaganda fra bevegelser og personer som opprørte hans liberale hjerte – fascister, rasister, trumpister og putinister. I hans politiske univers sto hvite sørstatsfolk nær bunnmålet av desinformasjon.
Det var heller ingen stor sak å utestenge reaksjonære forelesere fra universitetene – en bagatell mot hva liberale som ham var utsatt for ved universitetet i Alabama. Han befant seg på den hellige siden fra borgerkrigen.
Propaganda og vås er ikke «falske nyheter». Det er propaganda og vås. | Kristoffer Egeberg og Kjersti Løken Stavrum
Manipulasjon
Det franske magasinet Courrier international har i høst et spesialnummer om «desinformasjonens tidsalder» med bidrag fra presseorganer verden rundt.
Skillet mellom fakta og fiksjon som systematisk viskes ut av nettsider som skal tjene penger, fange oppmerksomhet, skape motsetninger og skandalisere motstandere – de mest absurde historier fra politikkens, kulturlivets og sportens verden. En populær løgnhistorie om David Cameron er særlig bisarr.
Midt i det hele ser vi en billedserie der kinesiske Silin Liu har manipulert seg selv inn i selskap med tidligere berømtheter som prinsesse Diana, Audrey Hepburn, Pablo Picasso og i åpen bil med Jacqueline og John F. Kennedy. Riktig troverdig å se til.
Irak-krig på feil grunnlag
Det er Donald Trump som har utløst den store oppmerksomheten rundt alt dette. I gnyet om Trump er det verdt å huske høydepunktene i den storpolitiske løgnaktighetens nyere historie. Krigen mot Irak våren 2003 var begrunnet med at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Det var feil.
Da USAs utenriksminister Colin Powell skulle bevise påstanden, viste han satellittbilder av noen skummelt utseende kjøretøyer på bakken i Irak.
Falske nyheter bekjempes ikke med mer fakta | Merete Nilsson
Bildene fremsto ikke som bevis for en eneste våken TV-seer, neppe heller for Powell selv. Beviset var en fiksjon. Lyspunktet var at fiksjonen var pinlig gjennomskuelig. Statsminister Tony Blair førte Underhuset bak lyset da han presset på for britisk deltagelse i krigen. Kilden var en avhopper som hadde alt å vinne på å overdrive farene fra Irak.
Fatale beslutninger
En rapport fra utenrikskomiteen i det britiske parlamentet påviste nylig at bombingen av Libya våren og sommeren 2011 baserte seg på en serie feilaktige informasjoner. FN-mandatet om humanitær intervensjon bygde på sterkt overdrevne tall for sivile ofre. Det stilltiende målet om å styrte Gaddafi fortrengte hensynet til korrekt saksfremstilling.
Da Donald Trump reagerte på en ubekreftet historie om syrisk bruk av giftgass i vår, nøyde han seg med et enkelt angrep med kryssermissiler mot en militær flyplass.
To av de mest fatale beslutningene i moderne storpolitikk, med omfattende kaos og terrorisme i Midtøsten og Nord-Afrika som følge, ble altså tatt på grunnlag av desinformasjon. I god tid før Trump. Hvorfor minne om dette? Fordi kampen mot fake news underminerer seg selv hvis den inngår i en ensidig kampretorikk mot dem vi ikke liker.
