Den store myten om 70-tallet

Fortellingen om at markedsøkonomien reddet oss fra 70-tallets lave vekst er blitt gjentatt så ofte at mange av oss er blitt forledet til å tro at den er sann.

Ikke på noe tidspunkt etter 1987 har arbeidsledigheten i Norge vært lavere enn da arbeidsledigheten var på sitt verste på 70-tallet, skriver artikkelforfatter. Her fra 1. mai 1973.
  • Eric Nævdal
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Det eksisterer en forestilling om Vestens økonomiske historie blant mange økonomer og politikere som kort sagt er at 70-tallet var en periode med arbeidsløshet, inflasjon og lav vekst påført samfunnet av mektige fagforeninger, reguleringskåte politikere og et planøkonomisk system.

På 80-tallet ble vi reddet fra dette ved at politikere slapp markedsøkonomien løs.

Gjennom en kontinuerlig prosess med deregulering, liberalisering, privatisering og generell markedsretting har feiltrinnene fra 60- og 70-tallet blitt reparert og den økonomiske veksten reddet.

Denne fortellingen er blitt gjentatt så ofte at mange av oss er blitt forledet til å tro at den er sann. Det er den ikke.

Eric Nævdal

Inflasjon og arbeidsløshet

Det som er sant er at man på 1970-tallet opplevde inflasjon og arbeidsledighet. I Norge var den høyeste arbeidsledigheten i perioden i 1975 da den ifølge Statistisk sentralbyrå var 2,3 prosent, noe som i grunnen ikke er så veldig mye.

Det er verdt å merke seg at ikke på noe tidspunkt etter 1987 har arbeidsløsheten i Norge vært lavere enn da arbeidsledigheten var på sitt verste på 70-tallet.

Inflasjonen var betydelig og i enkelte år oppe i over 10 prosent og det er godt mulig at dette var for høyt til å være bærekraftig. I Norge ble det da også gjennomført en rekke inntektspolitiske tiltak for å få inflasjonen og lønnsveksten under kontroll med lønns- og prisstoppen i 1978–79 som det mest dramatiske tiltaket.

Les også

Norsk økonomi frisknet til i 2017

Noen av disse virkemidlene fremstår i dag som nokså merkelige. Men skal 70-tallet vurderes fra et vekstperspektiv er det produktivitetsveksten som betyr noe og her er det ingen verdens tvil.

Gjennomsnittlig produktivitetsvekst i Norge i perioden 1970–1979 var respektable 2,95 prosent pr. år. Til sammenligning har produktivitetsveksten de siste 10 årene vært 0,1 prosent pr. år.

Bemerkelsesverdig utvikling

Dette fallet i produktivitetsvekst har vært universelt i den industrialiserte verden. Figuren viser produktivitetsvekst over tid for OECD. Figuren viser et glidende gjennomsnitt over ti år. For 1979 viser figuren gjennomsnittlig produktivitetsvekst for perioden 1970–1979. For 1980 viser figuren 1971–1980 og så videre.

Utviklingen er bemerkelsesverdig. Produktivitetsveksten har falt dramatisk siden 70-tallet. Det er riktignok korrekt at man rundt 1980 hadde noen år med dårlig produktivitetsvekst, men det forkludrer ikke på noen måte det grunnleggende bildet: 70-tallet bra, 21 århundre dårlig.

Les også

Forskjellene i Norge øker – og hva så? | Hadia Tajik

Det generelle bildet fra OECD dekker til noen individuelle variasjoner. Norge hadde noen fabelaktige år fra 1990 til 1995 der vi tangerte produktivitetsveksten på 70-tallet. USA gjorde det bra rundt årtusenskiftet. Men dette hører til unntakene.

Eksponentiell aksjevekst

Utviklingen med stadig lavere produktivitetsvekst reiser et interessant spørsmål. Hvordan kan man i dagens situasjon der produktivitetsveksten er praktisk talt null oppleve at aksjemarkedene vokser eksponentielt?

Mye av forklaringen er statsbankenes pengepolitikk.

Siden ca. 1985 har rentene i verden gått nedover og lave renter er den fineste presangen du kan gi en aksjeeier. Reduksjonen i renten siden finanskrisen er den viktigste grunnen til at hovedindeksen på børsen har økt med ca. 250 prosent siden bunnen for 10 år siden.

Dette har selvfølgelig vært fint for dem som eier aksjer, men representerer bare omfordeling av formue og ikke vekst. For å få langvarig vekst må man ha produktivitetsvekst og erfaringen er soleklar.

En gyllen æra

Siden man begynte med liberalisering, privatisering og deregulering en gang på midten av 1980-tallet har produktivitetsveksten i den vestlige verden gått ned.

Jeg skal ikke her påstå at denne prosessen har skylden for fallet i produktivitetsvekst, men påstander om at denne prosessen har stanset 70-tallets stagnasjon og gitt oss en sunn og økonomisk dynamikk har ingen rot i virkeligheten.

Fra et økonomisk perspektiv var 70-tallet en gyllen æra sammenlignet med de siste ti årene.

Men det er noen interessante paralleller mellom økonomisk politikk de siste årene og økonomisk politikk på slutten av 70-tallet.

På slutten av 70-tallet forsøkte man å redde inntektspolitikken fra inflasjonskonsekvensene av denne politikken. Dagens næringspolitikk forsøker å hanskes med effektene av lavrentepolitikken.

I en verden som flommer over av billig kapital klarer ikke nyetablerte norske bedrifter å skaffe investorer og dette problemet er høyt på agendaen for dagens regjering som forsøker å rette opp situasjonen med ad hoc tiltak når den generelle, økonomiske politikken stort sett bare omfordeler formue.