Hvorfor tror ikke alle på forskning?

Et tilbakevendende problem for alle som skriver om forskning, er at ikke alle lesere tror på forskningen.

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Istedenfor å tro på forskning holder man seg med forskjellige andre forestillinger. Det kan være livsfarlige forestillinger om at vaksiner er farligere enn sykdommene de vaksinerer mot, slik at man lar være å vaksinere barn mot farlige sykdommer.

Det kan være troen på at genmodifisert mat er farlig, så man vil gjerne nekte andre å spise den, slik at de heller får for lite mat. Det kan være mindre akutte overbevisninger, slik som at atomkraft er farligere enn fremtidige klimaendringer, som man kanskje heller ikke tror på. Så er det heller ikke slik at det er uutdannede folk som går rundt og tror på all verdens, men like gjerne godt utdannede.

Metemarkens kjønnsliv

Dette gjelder i særlig grad temaer som oppfattes som samfunnsmessig viktige. Det er ikke så mange som lar være å tro på nye, pikante detaljer om metemarkens kjønnsliv, mens evolusjonære forklaringer på menneskets kjønnsliv gjerne møtes med sterk mistillit.

Dette irriterer rimeligvis forskere, for de har tross alt brukt de beste metodene man kjenner for å fremskaffe kunnskapen. Da må man selvfølgelig forske på hvorfor folk velger å tro noe annet. Dette var tema på en konferanse i San Antonio i januar under tittelen «Rejection of Science: Fresh Perspectives on the Anti-Enlightenment Movement».

Velger det man er enig i

Det artige i slike saker er at alle sider øyensynlig holder seg med forskning som støtter deres syn, men de gjør nøyaktig det motsatte av hva som regnes som god forskning. De utelater aktivt majoriteten av forskningen som sier noe annet.

Og det hjelper ikke å opplyse om slikt heller. Spørsmålet er hvorfor? Det blant annet psykologene Dan Kahan og Troy Campbell har funnet, er at de fleste, uansett utdannelse og politisk retning, har en tendens til å anse forskningsfunn som støtter deres syn, for å være relevante, mens funn som går imot, anses for å være mindre relevante.

Det er altså stikk motsatt av hva som er hensikten med forskning, å finne ut av hvordan ting er, ikke å finne ut hvordan man skal begrunne det man tror fra før. Mekanismen her synes å være at man ubevisst forsøker å beskytte identiteten sin, man tror på forskning som passer med sterke oppfatninger man allerede har, snarere enn med virkeligheten utenfor en selv.

Presentasjon avgjør

Nå er alle heldigvis ikke like på dette området. Noen er mer tilbøyelige enn andre til å sette seg inn i overraskende forskningsfunn selv om man ikke tror på dem fra før. Og presentasjonen av forskningsfunnene har ganske mye å si. Det er jo ikke slik at man kan lese konkret politikk og ideologi direkte ut av forskningsresultater.

Så om forskere holder seg til forskning og ikke vinkler resultatene direkte mot ideologiske påhitt, er det stadig håp om å nå gjennom med kunnskapen. Men det er på sin side litt i motstrid til de som finansierer forskning, som ønsker at den skal være direkte politikkrelevant.

Matematikeren John von Neumann uttalte i 1954 at det gjerne tar 30–100 år og mer før ny matematikk kan brukes til noe nyttig, og at utviklingen foregår uten styring, uten henvisning til nytte og uten noe ønske om å gjøre noe nyttig. Det kan være noe å tenke på for forskningsbestillere med tidshorisont på noen få tiår.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les flere Uviten-artikler:

Øyvind Østerud: Det miljøindustrielle kompleks

Nina Kristiansen: Unødvendig bekymring for slanking i svangerskapet?

Kristian Gundersen: Vær Sokrates på nett!

Øyvind Østerud: Antidoping på tynn is

Nina Kristiansen: Når mediene vinkler hardt på pessimisme, kan fakta komme i andre rekke

Kristian Gundersen: Kvinnene overtar kunnskapssamfunnet

Simen Gaure: Forvirrende statistikk om kriminalitet i Sverige