Viten

Det villeste nye språkpåfunnet kommer fra amerikanske universiteter

Går «hen» en høy gang.

Stadig flere ønsker å bli omtalt med egne, private pronomen - eller å ikke bli omtalt med pronomen i det hele tatt. Er det progressivt og inkluderende, eller oppskrift på kaos?
  • Urd Vindenes
  • Eli Anne Eiesland
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Pronomen (ord som jeg , han og hun ) er i vinden, både borte og hjemme. Rett før årsskiftet kåret American Dialect Society det kjønnsnøytrale «they» til årets ord.

Her hjemme har flere tatt til orde for å bruke det kjønnsnøytrale pronomenet hen som en erstatning for han eller hun .

Det kan være praktisk dersom man trenger et generelt pronomen, om man ikke vet kjønnet til den man omtaler, eller om den man omtaler selv ønsker å bli omtalt med et kjønnsnøytralt pronomen.

I den engelskpråklige verden blir pronomenet they stadig oftere brukt som et kjønnsnøytralt alternativ, både med uspesifikk og spesifikk referanse. Når det brukes med generell referanse er det i kontekster der man ikke omtaler en spesifikk person, slik som i setningen «each student brought their own book». Denne bruken av they har eksistert lenge.

Nylig har det blitt mer vanlig å også bruke they om spesifikke referenter; mennesker som av ulike grunner foretrekker å bli omtalt i kjønnsnøytrale termer.

Les også om hen som svenskene har omfavnet:

Les også

Bør vi begynne å si «hen» i tillegg til «hun» og «han» også i Norge?

Private pronomen

Selv om innføringen av hen kan virke vanskelig, så er det tross alt bare ett ekstra pronomen å holde styr på. Det er ikke uvanlig i verdenssammenheng at språk har slike pronomen.

I USA, derimot, hvor alt virker større og mer ekstremt, er det nå stadig flere som ønsker seg sitt eget private pronomen – ikke bare ett ekstra, kjønnsnøytralt ord.

Eksempler på slike kan være zie, ve, hey og ey , pluss objektsform og eiendomspronomen («Joe is over there, do you see eym?»). Ved flere universiteter oppfordres nå forelesere til å notere seg sine studenters foretrukne pronomen ved begynnelsen av semesteret.

Ved universitetet Michigan State har LGBT Resource center laget en guide der vi blant annet kan lese følgende:

  • Ze/Zie/Xe (all pronounced like «Zee»), replaces she/he/they. Hir (pronounced like «here»), replaces her/hers/him/his/they/theirs. These are referred to as gender-neutral pronouns.
  • Name preference: Some people prefer to not use pronouns, and would like their names to be used instead.
    I et informasjonsskriv fra The Center for Diversity and Inclusion ved American University listes det opp enda flere mulige pronomen: Ze, hir, zir, zie, ey, per, er noen av mulighetene.

Talsperson for de grønnes ungdom:

Les også

Kjønn sitter ikke bare mellom bena

I praksis to navn

Urd Vindenes
Eli Anne Eiesland

Pronomener som han, hun og hen kalles personlige pronomen. Dette har muligens blitt tolket litt vel bokstavelig av de som ønsker seg sine egne, private pronomen. Personlig betyr her nemlig bare at pronomenet ofte brukes om personer, ikke at det hører til en person.Historien bak ordet pronomen sier oss mye om hva slags funksjon disse småordene har. Pro- kan oversettes med «i stedet for», og — nomen betyr i denne sammenhengen «substantiv», inkludert personnavn. Pronomen er altså erstattere for navn. I stedet for å gjenta et navn flere ganger i løpet av samtalen, bruker vi erstatningsord for at det skal flyte bedre og gå raskere.

Når enkeltpersoner lager sine egne pronomen, og får omgangskretsen sin til å bruke dem, likner disse ordene mer på navn enn på grammatiske funksjonsord. Resultatet er at personer som vil omtales med slike sære pronomen i praksis har to navn - sitt vanlige navn som brukes når vedkommende tiltales, pluss et helt eget «pronomen» som brukes når vedkommende omtales.

Grunnen til at vi har pronomener som han, hun, og kanskje også hen , er at de er generelle, lette å oppfatte, og kan brukes som erstattere for svært mange navn. Ordet hun kan potensielt vise til alle kvinner, mens navnet Anne bare viser til noen. Dersom en Anne bestemmer seg for å skaffe seg et eget pronomen, for eksempel tun , vil det være like spesifikt som Anne , og derfor lite funksjonelt.

Det fins faktisk også de som ikke vil bli omtalt med pronomen i det hele tatt, men kun med navn. Det er riktignok mulig, men nokså kronglete: «Kan du si til Anne at Anne må ringe?».

Forvirring

«Jeg så Anne i går. Anne hadde klipt seg. Anne sa at Anne likte den nye frisyren, men at Anne gjerne ville farget håret også»

Grunnen til at det er så vanskelig å unngå å bruke vanlige pronomen om en person, er at det ville brutt mot grammatiske og pragmatiske regler i språket. Måten navn/pronomen-todelingen vanligvis fungerer, er at navn introduserer, mens pronomen viser tilbake (refererer).

Første gang en person omtales i en samtale, bruker en navn (Anne, Per) eller en substantivfrase (en mann jeg så på t-banen) for å introdusere personen til den en snakker med.

Deretter kan man bruke pronomen til å vise tilbake til personen. «Jeg traff Anne i går. Hun hadde klipt seg». «Jeg så en mann på t-banen i går som var utrolig rar. Han gikk med heldekkende lærdrakt og svømmeføtter».

Hvorfor? Enkelte foretrekker å ikke bli omtalt med det vi kaller «maskuline eller feminine pronomen» fordi de føler at det fører til uønskede stereotypier.

Hvis en samtalepart bryter dette prinsippet, kan resultatet bli forvirring. Hvis man hopper over å bruke navn eller substantivfrase til å introdusere hvem man snakker om, og går rett til pronomen, er resultatet at samtalepartneren ikke vet hvem man snakker om. Dette er noe barn typisk gjør, siden de ikke er stødige på å vite hvor mye samtalepartneren vet. Å snakke om «han» i barnehagen uten å spesifisere hvem «han» egentlig er, er et typisk eksempel. På den andre siden vil det å bruke navn eller en substantivfrase hver gang noen omtales virke omstendelig og merkelig. «Jeg så Anne i går. Anne hadde klipt seg. Anne sa at Anne likte den nye frisyren, men at Anne gjerne ville farget håret også». Det eneste tilfellet der det er normalt å omtale noen ved navn eller tittel istedenfor pronomen, er når en snakker om eller til kongelige. «Har Hans Majestet hatt en fin ferie?»

Stereotypier?

Hva er hensikten med å innføre alle disse nye, private pronomenene? En av pronomenguidene utformet for et amerikansk universitet forklarer det med at noen foretrekker å ikke bli omtalt med det vi kaller «maskuline eller feminine pronomen» fordi de føler at det fører til uønskede stereotypier.

De mener at assosiasjonene knyttet til «han» eller «hun» ikke passer med hvordan de ønsker å framstille seg. Noe av den samme tankegangen ligger bak innføringen av det norske og svenske hen. Forskjellen på den skandinaviske og den amerikanske løsningen er imidlertid at den første forsøker å fjerne skillet mellom de to kjønnsbåsene: Alle kan i prinsippet være hen. Private-pronomen-tilhengerne forsøker derimot å bryte det binære systemet ved å lage flere båser.

Passer du verken som he eller she ? Da er du kanskje en zim eller vu !

Man kan imidlertid spørre seg om flere båser skaper mer plass.