Den største utryddelsen rykker nærmere
Nesten alt liv på jorden forsvant under den største masseutryddelsen for 252 millioner år siden. Hendelsen er blitt urovekkende aktuell.
På 1800-tallet oppdaget naturforskerne noe underlig. Etter å ha gravd etter fossiler i lag av forskjellig alder, så de et mønster.
Lange stabile perioder i jordens historie var adskilt av plutselige brudd der de typiske dyre- og planteartene forsvant – og nye dukket opp. Fossilene var tilsynelatende så forskjellige at de så ut til å representere helt ulike verdener.
Noen mente at fossilene vitnet om store og katastrofale endringer i jordens historie, mens andre argumenterte for at endringene hadde skjedd gradvis og over lange tidsrom.
Charles Darwin arbeidet med boken Om artenes opprinnelse i 1850-årene, hadde de fleste katastrofetilhengerne gitt slipp. Svaret, mente Darwin, lå i teorien om det naturlige utvalg.
Arter ble utryddet fordi de ble utkonkurrert av andre og mer tilpasningsdyktige arter. Masseutryddelser ble dermed sett på som en del av livets intrikate utvikling. Darwins innflytelse var så stor at det tok mer enn 100 år før hans forklaring på masseutryddelser ble utfordret.
Katastrofenes tidsalder
For at noe skal kunne kalles en masseutryddelse, må minst 75 prosent av jordens arter forsvinne i løpet av relativt kort tid. Vi kjenner til fem store masseutryddelse – og en lang rekke mindre kriser. Først i 1980 slo det raske og katastrofale ut i full blomst og tok over for ideen om at alle endringer på jorden er gradvise og langsomme.
En artikkel i tidsskriftet Science lanserte ideen om at utryddelsen av dinosaurene for 66 millioner år siden var forårsaket av et meteorittnedslag.
Forskerne bak studien, ledet av fysikeren Luis Alvarez, hadde funnet høye konsentrasjoner av grunnstoffet iridium i leire avsatt på havbunnen under krisen. Iridium er et sjeldent grunnstoff på jorden, men er anriket i jernholdige meteoritter.
LES OGSÅ: Evolusjonslærens lange røtter før Darwin
Plutselig kunne masseutryddelser forklares på en forståelig, visuelt slående og ikke minst spektakulær måte. Men det finnes ikke bevis for at store meteorittnedslag har funnet sted samtidig med de fire andre masseutryddelsene, heller ikke for den største for 252 millioner år siden.
Så hva vet vi om det som skjedde?
Tidenes verste miljøkrise
Den største masseutryddelsen fant altså sted for 252 millioner år siden og innledet en kriseperiode som varte i hele ti millioner år. Vi vet at klimaet ble svært varmt og havet surt, korallrevene forsvant og skogene døde. Det nye livet som til slutt utviklet seg i triasperioden (252-201 mill. år siden), var helt annerledes enn livet i perm (299-252 mill. år siden). De store øglene tok til slutt over.
Først 100 millioner år senere, en avgrunn av tid, var artsmangfoldet tilbake på samme nivå som før selve masseutryddelsen.
Mye av det vi i dag tar for gitt i naturen, ja mennesket også for den saks skyld, kan spores tilbake til krisen. Men svaret på hva som egentlig skjedde, det store hvorfor, har latt vente på seg og kan bare finnes med innsats fra en rekke disipliner innen geovitenskapen.
De siste 15 årene har studier av fossiler, bergarter og rekonstruksjoner av fortidens klima pekt i én bestemt retning: mot Sibir.
Den store vulkanprovinsen
Gjennom bilvinduet skimtet jeg 252 millioner år gammel størknet lava som benker i terrenget, som en stabel mørk sjokoladekjeks. Sammen med kolleger gjorde jeg feltarbeid i Norilsk-området i det østlige Sibir. I undergrunnen hadde lavaen fosset frem, flere titalls kilometer horisontalt, før den rant ut av brede sprekker.
Den første lavastrømmen lå som et knivriss i terrenget og markerte starten på en såkalt stor vulkanprovins – den største vi kjenner til. På samme tid bukket nesten alt liv på jorden ut. Flere millioner kubikkilometer med lava rant ut fra sprekker i Sibir, nok til å dekke Norge med et 20 kilometer tykt lag av rykende, svart stein.
Det måtte være en sammenheng mellom vulkanutbruddene og krisen.
Les også: På toppen av vulkanen gjorde forskeren en oppdagelse som skudde naturen på hodet
De siste 15 årene har jeg jobbet for å forstå hva som gjorde utbruddene så katastrofale. Det viste seg at det finnes mer magma som ble værende i undergrunnen sammenlignet med det som rant ut på overflaten som lava. Vi har foreslått at løsningen ligger i gassutbrudd som stammet fra kraftig oppvarming av kalksteiner og olje- og gassforekomster.
Utslippene førte til at klimaet ble utålelig varmt, særlig i tropiske strøk. Enkelte av gassene som ble dannet, som metylklorid, har en ødeleggende effekt på ozonlaget og kan forklare hvorfor så mange dyr og planter døde ut.
Den sjette masseutryddelsen
Ingen vet om de endringene vi nå påfører jorden, vil forårsake en utryddelse av planter og dyr som til slutt kan sammenlignes med «de fem store» masseutryddelsene.
Men mange er bekymret for fremtiden, og for å sitere en forsker innen feltet, kan den begynnende utryddelsen av arter bli «the greatest killer of all time».
Hvis det skulle gå så galt, er vi havnet ved den sjette i rekken.
Les også: Menneskeheten er inne i en ny geologisk epoke - antropocen
Mastodontene, mammutene og mange av de andre store pattedyrene er utryddet for lengst, trolig på grunn av jakt. Men jakt er ikke det eneste som bidrar til å utrydde arter i dag.
Problemet er helheten, det at vi har endret så mye av jordens systemer, så mye at vår tid har fått et eget geologisk navn: antropocen.
Når klimaet er i endring og arter må migrere for å tilpasse seg, er plassen allerede tatt av oss. Vi reiser jorden rundt og tar med arter til nye steder. Havet blir surere etter hvert som mer karbondioksid tas opp i vannet.
Dyr med kalkskall, som koraller, vil gradvis blekes og løses opp, og fraktes som kationer og anioner med havstrømmene. Oksygeninnholdet synker etter hvert som temperaturen i havet stiger. Dødssoner kan utvikles i havet, soner der oksygeninnholdet er kritisk lavt.
Det er vi som gjør jobben nå
For mange arter kan det allerede være for sent. Artene er ikke nødvendigvis utryddet, men antallet individer er så lite at dyrene ikke lenger har en viktig funksjon i økosystemet. Arter kan forsvinne gradvis, fra land til land, for til slutt å bli utryddet.
Men vi kan ikke overføre kunnskapen om den største masseutryddelsen direkte til nåtiden. Verden er en annen nå. Likevel er det mye å lære. En av de aller viktigste innsiktene er at både masseutryddelser og klimaendringer er satt i gang etter at CO₂ og andre gasser er blitt flyttet i stor skala fra jordskorpen og ut i atmosfæren.
I dag er det ikke en vulkanprovins eller en meteoritt som gjør jobben, men vi. Vi endrer jordsystemet, henter ut gass fra skifer, olje fra reservoarer, og forbrenner hydrokarbonene til CO₂.
Sluttresultatet blir det samme: En verden som raskt blir varmere. En verden med altomfattende miljøendringer.
Henrik H. Svensen er aktuell med boken «Stein på stein. På sporet av den største masseutryddelsen i jordens historie».
