Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Norske breer vokser og minker i takt med endringer i klima. I dag brukes satellittbilder, flyfoto og 3D-laserskanning til å måle og dokumentere den pågående minkingen i breutbredelse som følge av klimaoppvarming.

For å kunne forutsi hvordan breutbredelsen i Norge vil utvikle seg fremover, er det viktig å vite hvordan breene har variert i tidligere tider.

Historiske kart og fotografier inneholder verdifull informasjon om tidligere utbredelse av norske breer før satellitter og flyfoto ble tilgjengelig. En viktig forutsetning for å bruke kartene til å bestemme breendringer, er at de er nøyaktige, både når det gjelder selve kartleggingen av breene og topografien rundt breene.

Liss M. Andreassen, forsker, Seksjon for bre, is og snø. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).
Paul Weber, stipendiat, Seksjon for bre, is og snø. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

Historiske kart

Kartverket har gjort store deler av sitt historiske arkiv fritt tilgjengelig, og arkivet inneholder tusenvis av eldre kart over hele Norge.

Fra slutten av 1800-tallet begynte produksjonen av de såkalte gradteigskartene, som var Norges hovedkartserie frem til 1950-tallet. Gradteigskartene for Nord-Norge ble oppmålt og laget først, mens Sør-Norge fulgte fra 1910-tallet, der kartene erstattet de eldre, såkalte rektangelkartene.

Målebordsmetoden

Oppmålingen av landet og breene i felt foregikk ved hjelp av målebordsmetoden. Landmålerne plasserte et målebord på et sted i terrenget med kjente geografiske koordinater og brukte kikkert og linjal til å tegne inn terrengdetaljene langs siktelinjer mot andre punkter.

Under oppmålingen av gradteigskartene ble landskapet også fotografert, ofte fra samme sted der målingene ble foretatt. Bildene skulle være et hjelpemiddel når de endelige kartene skulle tegnes ut.

Bilder som dokumenterer kartleggingene ligger i dag i Kartverkets arkiv, og skannede kopier kan fås fra Nasjonalbiblioteket. Vårt arbeid har dratt stor nytte av at Kartverket har digitalisert og tilgjengeliggjort arkivet sitt.

Skille mellom snø og is

En isbre er en masse av is og snø som er eller har vært i bevegelse. Når vi kartlegger breer, vil vi ha med alt av isen, men helst ikke rester fra vinterens snø utenfor breen, for det kan overestimere brearealet. Så et viktig spørsmål for oss var om landmålerne skilte mellom snø og is i sin kartlegging. Gamle rapporter i Kartverkets arkiv fra oppmålingsvirksomheten kan gi svar på dette.

Alle landmålerne utarbeidet detaljerte topografiske beskrivelser av de områdene de kartla.

For eksempel skrev Kaptein O.G. Lund om sin fremgangsmåte da han oppmålte fjellområdet sør fra den nordlandske fjorden Sørfolda i 1908 at han: «har avlagt et par smaaklatter i Nordskaret og Sörskaret. Enkelte andre steder, som f.eks. ved Korsviktind har jeg ikke kunnet avgjöre, om sneen vil forsvinde eller ikke i sommerens löp og ikke avmerket nogen bræ.»

Dette er et tydelig eksempel på at snørester ikke ble tatt med på kartene, selv om fremgangsmåten sannsynligvis varierte mellom landmålerne. Kartleggingen kan også sammenlignes med de gamle landskapsfotografiene, som gir oss ytterligere bekreftelse på at topografene prøvde å skille mellom snø og bre.

Landmåler ved målebordet på toppen av platåbreen Blåmannsisen i Nordland mellom 1904–1906.
Norges geografiske oppmåling (Kartverket), Nasjonalbiblioteket, SKM-S-L13-011.

Breareal fra kartene

For å beregne breareal brukte vi digitale versjoner av gradteigskart for isbreene i Nordland, og platåbreene Langfjordjøkelen i Finnmark og Hardangerjøkulen i Sør-Norge. Ifølge den nyeste, fullstendige oversikten over norske breer basert på satellittbilder fra perioden 1999–2006 utgjør Nordlands breer alene en tredjedel (34 prosent) av hele Norges breareal (2.693 km²).

Kartene ble overført i et geografisk informasjonssystem, hvor de ble stedfestet i et moderne koordinatsystem. De georefererte gradteigskartene hadde nå de samme geografiske egenskapene som digitale kart som finnes i dag for eksempel i nettbaserte kartløsninger.

Kartenes topografi i Nordland og for Hardangerjøkulen stemmer overraskende bra overens med moderne topografiske kart oppmålt med de nyeste metodene. For Finnmark var det dårligere overensstemmelse med moderne topografi, og snøforholdene var mer usikre. I et neste skritt digitaliserte vi breenes omkretser og beregnet arealet.

Som tidsmerker for de historiske breomkretsene brukte vi oppmålingsdatoene av breene, som kan være flere år før kartbladene var ferdig produsert og utgitt. Omkretsene kunne nå sammenlignes med dagens breutbredelse.

Store endringer frem til i dag

Nordlands breer, som inkluderer flere av Norges største isbreer som for eksempel Vestre og Østre Svartisen og Blåmannsisen, utgjorde rundt 1.712 km² under oppmålingen i perioden 1882–1916. Frem til perioden 1999-2001, som er siste fullstendige kartlegging for breene i Nordland, hadde breene mistet nesten halvparten av arealet sitt (ca. 47 prosent eller 807 km²), og nyere satellittbilder viser at de har minket ytterligere etter det.

Hardangerjøkulen i Sør-Norge hadde et areal på rundt 94 km² da breen ble oppmålt i perioden 1923–1929. Breen minket med 25 km² (27 prosent) frem til 2013, og breminkingen har fortsatt. Våre undersøkelser viser at gradteigskartene kan brukes til å dokumentere store endringer i breutbredelsen i Norge fra 1900-tallet og frem til i dag.

Det er dog viktig å sjekke datagrunnlaget nøye, i noen områder er kartene mindre egnet for beregning av breareal. De historiske gradteigskartene er en viktig del av norsk kulturarv, og digitalisering av kart og historiske bilder har stor nytteverdi.

Her kan du se flere kart over norske breer før og nå:

Platåbreen Gihtsejiegŋa i Tysfjord kommune, Norges 14. største isbre med et areal av 23 km2 i 2003. De to gradteigskartene M10 Tysfjord og M11 Hellemobotn viser breen i 1914 med et areal på cirka 40 km2. Begge kartene ble publisert av Norges geografiske oppmåling (Kartverket) i 1917. Moderne topografisk kart fra Kartverket.

Området rundt isbreen Veikdalsisen (Viejekjiegŋa) i Hamarøy og Sørfold kommuner. Bildet øverst er sammensatt av deler av fire gradteigskart: M11 Hellemobotn, M12 Riddoalgge (Linnajavrre), L11 Nordfold og L12 Sörfold (publisert av Norges geografiske oppmåling (Kartverket) i perioden 1911-1917). Breutbredelsen ble oppmålt i perioden 1906-1915. Moderne topografisk kart fra Kartverket.

Platåbreene Vestre og Østre Svartisen ble kartlagt i perioden 1894-1905. Bildet øverst viser et utsnitt tatt fra gradteigskartene J15 Svartisen (publisert i 1901) og K15 Dunderlandsdalen (publisert i 1902). Moderne topografisk kart fra Kartverket. Legg merke til den store tilbakesmeltingen av Svartisens brearmer, spesielt Flatisen (Vestre Svartisen) og Austerdalsisen (Østre Svartisen).

Isbreen Okstindbreen i Hemnes kommune, Norges syvende største isbre med et areal på 54 km2 i 2003. Breen er delt på de fire kartbladene J16 Ranen, J17 Rösvand, K16 Umbugten og K17 Krutfjeld (publisert av Norges geografiske oppmåling (Kartverket) i perioden 1896-1900). Breutbredelsen ble oppmålt i perioden 1888-1894 og var da cirka 65 km2. Moderne topografisk kart fra Kartverket.