Myter om frafallsungdom og kjønn
Blant de unge med minst utdanning går det bra med de fleste. Det er fremdeles kvinnene som kommer dårligst ut.
Det har de siste årene vært stor og tverrpolitisk bekymring for unge som ikke gjennomfører videregående på tilmålt tid. Det sies at unge uten utdanning «rett og slett ikke kommer i arbeid» (Siv Jensen, Dagsnytt 18, 20. september 2019). «Uten avsluttet videregående utdanning risikerer de aldri å komme inn i yrkeslivet» (Jonas Gahr Støre, Aftenposten, 26. juli 2020). Særlig har bekymringen vært stor for de unge mennene i denne gruppen: «Vi ser at gutta faktisk ender som tapere» (Heidi Nordby Lunde, Dagsnytt 18, 24. oktober 2018).
Men hvor godt er egentlig belegget for slike oppfatninger? Stemmer det at det går ille med dem som ikke fullfører videregående skole innen fem år, og er problemene størst for unge gutter?
Analyse av tre årskull
I en artikkel publisert denne uken i Journal of Education and Work har vi undersøkt dette på en helt ny måte. Vi har analysert registerdata for tre hele årskull av unge som ikke hadde fullført fem år etter at de startet på videregående i henholdsvis 1994, 1999 og 2004, og fulgt deres løp gjennom utdanning, arbeid og velferd helt frem til 27-årsalder.
Funnene må sies å være overraskende. Til tross for de store samfunnsmessige endringene som har skjedd i den aktuelle perioden, har flertallet i frafallsgruppen stort sett vært enten i arbeid eller videre utdannelse. Og kanskje enda mer overraskende; andelen som følger slike uproblematiske løp, har vært påfallende stabil de siste tiårene.
Gjelder et mindretall
Problemene til unge som sliter med å finne sin plass enten i arbeidslivet eller i utdanningssystemet, må selvsagt tas på alvor. Men samtidig må det altså påpekes at dette gjelder et mindretall av unge, om lag 30 prosent, i frafallsgruppen. Og ikke minst, det er upresist å snakke som om det går vesentlig dårligere for denne gruppen nå enn for noen tiår siden.
Bildet av guttene som taperne blant unge med lite utdanning, stemmer heller ikke. 72 prosent av guttene, mot 67 prosent av jentene, fulgte livsløp preget av arbeid og utdanning.
Guttene tjener mer
Enda større kjønnsforskjeller i guttenes favør finner vi når vi ser på inntekt. Blant dem som ikke fullfører videregående skole, tjener guttene vesentlig mer enn jentene. 16,4 prosent av guttene klarte faktisk, til tross for sitt utgangspunkt med frafall fra videregående, å komme seg opp i øverste tredjedel av inntektshierarkiet. Det samme gjaldt kun 1,6 prosent av jentene.
Et annet viktig poeng er at mange i frafallsgruppen fullfører både videregående og mer etter hvert. Å regne frafall etter fem år inviterer til alarmisme, til å overse hyppig brukte muligheter for voksenutdanning, og muligheter for å ta fagbrev som praksiskandidat. Den nylige utvidelse av frafallsdefinisjonen, fra fullføring innen fem år til fullføring innen fem/seks år, er langt fra tilstrekkelig til å fange opp all den fullføring som foregår utover i 20-årene. Gjennomsnittsalderen for å fullføre yrkesfaglig videregående er 27 år, og de fleste fagbrev avlegges av folk som er over 21 år.
Hvordan går det med ungdom som aldri gjør noe galt?
Utdanning løser ikke alt
Det er blitt gjentatt utallige ganger de siste årene at det å gjennomføre videregående reduserer sannsynligheten for å havne utenfor. Og dét er jo selvsagt helt riktig. Men det som også er riktig, men sies langt sjeldnere, er at utenforskap rammer også de som fullfører videregående. Ja, nesten halvparten (44 prosent) av de unge som i Norge er utenfor utdanning og arbeid, har gjennomført videregående utdanning (ifølge OECD-rapporten Investing in Youth 2018).
Med andre ord, det å fullføre videregående er selvsagt bedre enn ikke å gjøre det. Men utdanning kan ikke løse alle problemer. Fullføring av videregående er absolutt ikke den treffsikre vaksine mot utenforskap som det ofte fremstilles som.
Sterkt misvisende
De siste tiår har det norske arbeidslivet gjennomgått store endringer, blant annet gjennom arbeidsinnvandring fra Øst-Europa og økt automatisering av arbeidsoppgaver. Dette har gitt næring til omkvad og spådommer om at unge nå må ha formell utdanning for klare seg. Men når vi altså har analysert den faktiske livsløpsutviklingen til tre hele kull av de unge med minst utdanning, ser vi at dette bildet ganske enkelt ikke stemmer. Diskusjoner om endret etterspørsel etter unge ufaglærte bør nyanseres basert på forskningsbasert kunnskap om unges livsløp.
Det er ganske enkelt ikke grunnlag for å snakke som om alt håp er ute for dem som ikke fullfører videregående på tilmålt tid. Slik var det ikke på 1990-tallet, og slik er det heller ikke nå. De fleste fortsetter å være både tilpasningsdyktige og etterspurte, på tross av at de fremstilles som tapere og samfunnsbyrder. Påstander om at guttene er taperne i denne gruppen, er også sterkt misvisende. Det er fremdeles kvinnene med minst utdanning som kommer dårligst ut på arbeidsmarkedet.
