Viten

Mobilen plinger, og plutselig har den fengslet deg i ti minutter. Hvorfor lar vi oss så lett distrahere?

  • Andreas Nilsen Ervik
    Andreas Nilsen Ervik
    medieforsker, Universitetet i Oslo

Noen ganger skal det ikke mer enn et søtt dyr til. Det kan starte med en lenke fra en venn på messenger. Så dras man inn i en nesten hypnotisk skrolling. Foto: Ermolaev Alexander / Shutterstock / NTB

Mangel på fokus kan ha vært elementært for utviklingen vår.

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Du har kanskje merket at det er vanskeligere å holde konstant fokus på arbeidsoppgavene på hjemmekontoret?

Ikke at det nødvendigvis var lett før pandemien heller. Mobilen plinger, og etter å ha besvart en melding oppdager du plutselig, flere minutter senere, at du skroller tanketomt nedover Instagram-feeden.

Med hjemmekontor er det blitt enda vanskeligere. For hva hindrer deg egentlig fra å spille noen runder av det nye dataspillet eller å se en episode av serien alle snakker om?

Tankene rømmer

De siste årene er jeg blitt ekspert på distraksjoner. Ikke fordi jeg har utviklet metoder for å unngå tidssløseri. Tvert imot. Men i doktorgradsoppgaven min har jeg forsket på hvordan distraksjoner fungerer, og hvorfor de er så vanskelige å motstå.

Distraksjoner lar oss unnslippe noe, for eksempel kjedsommelig arbeid. Men de kan også fange oss.

Mediestrømmene våre formes av anbefalingsalgoritmer. Disse er skrudd sammen for å fange oppmerksomheten vår, ofte og regelmessig. Distraksjoner virker altså både lettende og fengslende.

Andreas Nilsen Ervik har skrevet doktorgrad om hvordan distraksjoner fungerer, og hvorfor de er vanskelige å motstå. Foto: Foto: Siv Dolmen

Lever vi i «distraksjonens tidsalder»?

Distraksjoner fremstilles ofte som de problematiske sidene av den teknologiske utviklingen. Og vi får stadig beskjed om at vi burde ha dårlig samvittighet over mobilbruken vår. Hvis vi ikke øver viljestyrke i møte med fristelser, risikerer vi å bli skjermfeite mobilzombier, som i verste fall får samfunnet til å bryte sammen.

Min tilnærming er nysgjerrig heller enn kritisk. Jeg har forsket på hvorfor vi lar oss distrahere. Jeg har undersøkt dataspill, tanketom skrolling, søte dyr, morsomme memes og trolling.

Når massene får velge hva de vil bruke tid på og slike aktiviteter er ønsket (for det er de), antyder det at fremfor simpelthen å være digitale nyvinninger kan disse tidstyvene gi grunnleggende innsikter om hvordan vi mennesker er skrudd sammen.

Bevissthetsflyt

For det første kan distraksjonene antyde noe sentralt ved hvordan menneskelig bevissthet fungerer. Det å skulle konsentrere seg nøye over lang tid virker som noe vi helst ikke ønsker å gjøre.

Grunnmodusen vår, det nevrologer kaller «default mode network», er ikke så formålsrettet. Hjernene våre er for det meste i en slags våken hviletilstand.

Distraksjonene blir ofte fremstilt som en trussel mot grunnmodusen, fordi de kan tilby konstant stimuli. Jeg tror denne trusselen er overvurdert, siden både spill og sosiale medier innbyr til uoppmerksomt dagdrømmeri.

Både skrolling og spilling kan være avslappende. De lar oss gjøre ting litt på autopilot, mens tankene flyter.

Når vi så lett lar oss avlede, er det ikke nødvendigvis distraksjonene som er problemet. Det kan også være arbeidslivet det er noe galt med. Det er ikke gitt at vi er innrettet for å følge strenge tidsplaner, stå opp tidlig og tilbringe dagene klistret til skjermen, og samtidig måtte unngå det mest fornøyelige den kan brukes til.

Evolusjonens avledninger

Men hvordan kan avledninger ha fått en sentral del i hjernes funksjon?

Her kommer det andre svaret mitt på hvorfor vi lar oss distrahere: Avledningene har vært sentrale for menneskelig evolusjon.

Evolusjon handler som kjent om arters overlevelse. Hvordan kan noe så tilsynelatende lite overlevelsesfremmende som fravær av fokus, ha formet oss?

Kanskje fokusert adferd ikke gir den beste overlevelsesevnen. Hva om menneskets suksess er et resultat av vår evne til å bli avledet heller enn målrettet fokus?

Snarere enn arbeidsevne, intelligens, modenhet og alvor kan det være tilbøyeligheten vår til lek, dumhet, søthet og humor som ha gitt oss fortrinn over andre arter.

Overlevelsesfremmende

Det som kanskje fremstår som ubetydelige distraksjoner, har antagelig bidratt til å gjøre mennesker tilpasningsdyktige.

Leken kan ha utstyrt oss med evnen til å respondere på skiftende omstendigheter. Søthet har kunnet vært sentralt for utviklingen av vår grenseløse empati for både eget avkom og for andre arter.

Humor er ikke bare ubetydelig tøys. Latteren har bundet sammen sosiale grupper og vært effektiv irettesetter av dem som forsøker å dominere andre.

Og selv om vi liker å tenke på menneskets utvikling som en lang ferd fra dumhet til intelligent liv. Hva om dumheten har vært helt sentral i å utforme komplekse kulturelle og teknologiske systemer?

Neste gang du bråvåkner fra transen etter å ha skrollet deg tanketomt nedover Twitter, «smelter» av en kattunge på Youtube eller tillater deg selv en halvtimes dataspilling på hjemmekontoret, kan du tenke på dette: Avledningsevnen kan ha vært sentral for at mennesker har kunnet ta over planeten.

PS: Fikk du nå et akutt behov for å se på søte kattunger? Denne Youtube-videoen er sett over 30 millioner ganger!

Les også

  1. Ikke spør om noe vil gjøre deg lykkelig. Still heller dette spørsmålet.

  2. Slik fungerer mRNA-vaksinen. Men virker den mot muterte virus?

  3. Oppsiktsvekkende resultat i Harvard-studie: Eldre mus fikk synet tilbake

Les mer om

  1. Hjemmekontor
  2. Internett
  3. Katt
  4. Hund
  5. Dataspill
  6. Dyr
  7. Viten