Uviten: Holder «superstjernene» forskningsfelt tilbake til de går i graven?

Selv etter at gamlefar tar turen fra hornet på veggen til kirkegården henger ideene hans igjen.

• I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om det de mener er mangelfull forskning, flau formidling, kunnskapsløs politikk eller ren fusk.

Isaac Newton skal ha sagt at han «sto på skuldrene til kjemper», altså at han bygget på fremskrittene andre hadde gjort før ham.

Noen århundrer etter meddelte en annen fysiker, Max Planck, at vitenskapen skrider fremover «én begravelse av gangen», noe fysikkhistorikeren Thomas Kuhn plukket opp og, litt enkelt fortalt, bygget en hel liten teori for «paradigmeskifter» rundt.

Begge deler er interessante perspektiver på vitenskap. Newton hadde åpenbart rett, og det hadde kanskje Planck også.

Moteriktige perspektiver

I vitenskap, som andre steder, er det noe som er populært å forske på, noen perspektiver er på moten og andre er det ikke. Det skyldes mange ting. Det kan være finansiering, det kan være samfunnsnytte, politiske forhold, hva man oppfatter som fruktbare hypoteser, litt av hvert.

Men temaet er altså om det virkelig er slik at Store Menn holder forskningsfelt tilbake til de går i graven? I artikkelen «Does science advance one funeral at a time?» har Pierre Azoulay med fler forsøkt å undersøke dette.

For anledningen har Azoulay sett på «life sciences» – altså biologi, biomedisin og lignende ting. Mest fordi dette er et stort forskningsfelt. De har plukket ut 13.000 superstjerner/eliteforskere, karakterisert ved høye bevilgninger, mange siteringer, patenter, priser og medlemskap i fine foreninger.

Av disse har de funnet 452 som har lidd en for tidlig død. For hver av disse har de funnet hvilket delområde de har vært superstjerner i, og undersøkt om aktiviteten endret seg etter superstjernens død.

Det de har funnet er litt både og. Forskere som tidvis har vært medforfattere med superstjernen publiserer vesentlig mindre etterpå, så mye som 40 prosent mindre, mens forskere som ikke har sampublisert med superstjernen publiserer mer, så mye at det mer enn oppveier for nedgangen hos medforfatterne.

Og det er særlig artikler i topp-tidsskrifter som øker i antall. Og disse artiklene bygger hovedsakelig ikke på arbeid som superstjernen har gjort, de bygger heller på andre kilder.

Og det er forskere som ikke tidligere var særlig aktive i superstjernens felt, en slags nykommere. Det er altså ikke de nest beste som rykker opp, det kommer inn nye ideer og nye folk.

Nøler med å utfordre

Mekanismen bak dette er ikke helt klarlagt, men undersøkelsen tyder ikke på at superstjernene har vært i posisjon til å nekte finansiering og publiseringer fra konkurrenter, snarere ser det ut til å være «Goliats skygge»: andre forskere nøler med å utfordre kjempen.

Dels fordi forskningsfeltet synes å kretse rundt superstjernens ideer, dels fordi det synes å være «insider-effekter» blant dem som kjenner superstjernen.

I forskningsfelt som er tett sammenvevd, med ganske faste ideer om hva det bør forskes på, med mange referanser til andre i samme felt, tar det lengre tid etter superstjernens død før nykommere tar over.

Selv etter at gamlefar tar turen fra hornet på veggen til kirkegården henger ideene hans igjen. Det er ikke nødvendigvis ugunstig, men slik er det.

Fortsetter sin skjeve gang

Alt i alt, undersøkelsen verifiserer at Max Planck hadde ganske rett i tesen om begravelser som viktige for vitenskapelige fremskritt.

På den annen side, det blir ikke vitenskap av å begrave flest mulig forskere, de må jo først ha blitt superstjerner, og det blir man vel etter tidligere stjerners begravelser.

Så både Newton og Planck hadde rett på hver sin måte, og forskningen fortsetter sin skjeve gang

Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!