Viten

TV-reklame bringer nå legemidlene inn i stua di. La deg forføre – men les også dette | Jonas Kure Buer

Medisin kan også bli en fiende. Historien om behandling av revmatisme er historien om å drømme – og å glemme.

NSAIDs – ikke-steroider – skulle erstatte kortison etter at det viste seg at kortison var svært skadelig. Men i løpet av 1980- og 90-tallet ble det stadig klarere at også NSAIDs – som skulle være det trygge alternativet – hadde alvorlige bivirkninger, skriver innleggsforfatteren. ILLUSTRASJONSFOTO: Anukool Manoton/Fotolia/NTB Scanpix. Portrett: UiO

  • .
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Før kortisonet kom, hadde leddgikt spist i vei på leddene til en stor pasientgruppe av revmatikere uten at noen medisin kunne stoppe det. I 1949 ble så behandling med kortison – eller kortikosteroider – oppfunnet.

Marerittet så ut til å være over.

Så kom mirakelkuren! Eller...

Legevitenskapen så ut til å ha fremskaffet nok en mirakelkur, kun få år etter penicillin. Som om det ikke var nok: Denne gangen var det et av kroppens egne hormoner som legevitenskapen hadde temmet og satt i arbeid med å styrke kroppens innebygde livsprosesser.

Slik beskrev vitenskapsjournalisten John. E. Pfeiffer underet i magasinet Popular Science sommeren 1951:

«Hormonene [ACTH og kortison] representerer en helt ny tilnærming til kunsten å helbrede. Penicillin, streptomycin, sulfonamidene og de fleste andre medisiner dere har lest om er gift som brukes spesifikt til å angripe invaderende mikroorganismer. (…) Men ACTH og kortison dreper ikke mikroorganismer. De er naturprodukter, kjertelhormoner. De virker på kroppens innebygde kjemiske fabrikker, som settes i gang hver gang nytt vev trengs.»

Leddgikt er en av de revmatiske sykdommene som gradvis ødelegger kroppen til pasientene. Fotolia/NTB Scanpix

Det så en stund ut til at nær sagt enhver lidelse kunne behandles med steroidhormoner – og i behandlingen av nær sagt alle lidelser ble slik behandling forsøkt, ofte med slående effekt.I behandlingen av leddgikt var effekten spektakulær.

For første gang så det ut til at revmatologer ikke bare kunne lindre revmatikernes smerter, men også faktisk stoppe sykdommen.

Pfeiffer gikk i sin begeistring enda ett skritt lengre:

«Hormonene kan omskape (…) et ødelagt ledd til et mykt dreiepunkt. Smerten forsvinner, og rester og rusk som har samlet seg løses opp. Videre stoppes all ødeleggelse av støttevev i flere måneder, og friske celler kan komme til og reparere skaden.»

Vitenskapen hadde seiret igjen. De som sto bak behandlingen var blitt tildelt Nobelprisen i fysiologi og medisin allerede året før. I løpet av de neste årene ble tusener på tusener behandlet.

Alvorlige bivirkninger dukket opp

Snart kunne imidlertid fagfolk observere at pasientene fikk bivirkninger – eller skader – som ødelagt hud, sår, benskjørhet, og svekket immunforsvar, og at kortisonbehandlingen reduserte kroppens egen evne til å reparere enkelte skader.

Bivirkningene så ut til å slå ut nesten hvor som helst i kroppen – og de var alvorlige, ødeleggende.

Gradvis ble sammenhengen med legemiddelet etablert. Kortisonbehandlingen måtte avbrytes, og pasientene befant seg på nytt i en situasjon der leddgikten brøt ned ledd etter ledd uten at noen medisin kunne stoppe det. I tillegg var nå også hud hos noen, skjelett hos andre, ødelagt av kortisonet.

Historiene som gikk i glemmeboken

Antagelig skrev ingen den samlede historien til de titusener av pasienter som i løpet av 50-tallet fikk allerede sårbare tilværelser snudd på hodet av kortisonbehandling. Det er ikke den slags hendelser som defineres som medisinsk-historiske begivenheter. Antagelig samlet ingen systematisk inn sykehistoriene og journalene, analyserte dem og skrev det ned.

I mange av tilfellene var det også vanskelig å etablere at skadene var forårsaket av medisinen. Mest sannsynlig fikk mange aldri vite at det var medisinen som hadde skadet dem.

Det er ikke den slags hendelser som defineres som medisinsk-historiske begivenheter. Jonas Kure Buer om mislykket kortisonbehandling

Kanskje virket det skånende. Kanskje reddet det tilliten deres til de helsearbeiderne de var avhengige av for videre behandling. De alvorligst rammede pasientene og deres pårørende hadde andre bekymringer.

Leger opplevde hendelsene traumatiserende

Og revmatologien vendte seg mot fremtiden, lot fortid være fortid, så etter nye løsninger. Basert på det vi i dag vet om kortison, og om omfanget det ble brukt i løpet av 50-tallet, kan vi forestille oss hvordan det må ha vært for den enkelte revmatiker.

Også for revmatologien må dette ha vært en dyptgripende krise. Én ting er at det legemiddelet man håpet og trodde var vidundermedisinen revmatologien manglet, viste seg ikke å være det. Det var et tilbakeslag for faget.

Jonas Kure Buer forsker på hvordan ord, objekter og handlinger gis betydning i behandlingssituasjoner, med spesielt fokus på leddgikt og legemidler. UiO

For tusenvis av individuelle leger var det også dypt tragisk å oppleve at leddgiktpasientene deres fikk kroppen ødelagt av medisiner de selv hadde gitt dem for å redde dem fra nettopp ødeleggelse. Leger opplevde hendelsene traumatiserende. De ble det man på fagspråk kalles «second victims».

«Ikke-steroide legemidler»

Ved utgangen av 1950-tallet forelå altså en situasjon der kortison var overforbrukt og skrevet ut til alle slags tilstander, og forårsaket enorm skade.

Den unge forskeren Michael W. Whitehouse var på det tidspunktet gjesteforsker i Philadelphia, der han blant annet undersøkte hvordan betennelsesdempende legemidler bremset utvikling av brusk i ryggsøylen til kyllingfostre. I tillegg til å teste effekten av steroidhormonene kortison og hydrokortison, og syntetiske etterligninger som prednisolon, undersøkte han også effekten av kaliumsalter, fenylbutazon og cinkofen.

Det var ikke klart hvilke kjennetegn disse siste stoffene delte, ut over at de også var betennelsesdempende.

Det man imidlertid visste var at de ikke var steroider. Da Whitehouse beskrev forsøkene sine, skilte han derfor mellom steroider og ikke-steroider.

Da kortisonet kom i 1949, så det ut til at legevitenskapen hadde fremskaffet nok en mirakelkur. Marco Antonio

Whitehouse var ikke ute etter å etablere noen ny legemiddelkategori. Han hadde bare trengt å gi de stoffene han brukte ved siden av steroidene en merkelapp. Men det uttrykket Whitehouse spikket ut evnet å tydeliggjøre hvilke nye legemidler som var kortisonpreparater og hvilke som ikke var det. Og akkurat den grensen hadde andre behov for å gå opp i andre sammenhenger: Forskere, leger, byråkrater og andre kunne nå presentere nye preparater som ikke-steroider, og slippe å uroe seg selv eller andre med frykt for bivirkninger av den typen kortisonpreparatene kunne forårsake.

Innen få år ble Whitehouse sin pragmatiske formulering «ikke-steroid» til et fast uttrykk. Snart ble uttrykket «non-steroidal anti-inflammatory drug» så etablert at forkortelsen NSAID ble et ord som kunne stå alene.

Etter hvert ble det i det hele tatt vanskelig å forestille seg en samtale om leddgikt eller revmatologi uten disse fem bokstavene.

Les også

Også innen psykisk helse blir legemiddelbruk debattert. Kronikk av anonym far: Min datter ble et offer for pillepsykiatrien

Les også

Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sjenanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise, skriver fastlege Gisle Roksund

NSAIDs også farlig

Men i løpet av 1980— og 90-tallet ble det stadig klarere at også NSAIDs – som skulle være det trygge alternativet – hadde alvorlige bivirkninger. Kun gradvis la fagfolk merke til mønstrene som avtegnet seg: Gravide aborterte eller fødte premature barn litt oftere etter å ha tatt NSAIDs for å lindre smerte.

Hos andre sviktet nyrene på merkelig vis.

Det var imidlertid skadene på mage og tarm som skapte størst hodebry – og som forårsaket flest dødsfall.

NSAIDs kan nemlig angripe magesekken på to fronter samtidig:

Det er syrer som er tøffe mot magen i utgangspunktet. Men når et NSAID-medikament så blir tatt opp i blodet og slik når fordøyelsesorganenes innside gjennom blodstrømmen, da kan medisinen slå av fordøyelsesorganenes forsvar mot syreangrep. Vips, så har pasienten et magesår. I verste fall blødende. I verste fall dødelig.

Ny type NSAIDs, ny optimisme – og ny skandale

Det vekket derfor optimisme da flere legemiddelselskap mot slutten av 1990-tallet hadde utviklet en ny type NSAIDs – nemlig de selektive COX-2-hemmerne – som ikke utsatte mage og tarm for like stor belastning.

I år 2000 lanserte Pfizer legemiddelet Celebra (celecoxib). Det var god stemning. I Dagbladet syklet en fornøyd lege og revmatiker omkring og anbefalte medikamentet under overskriften «Nytt liv med ny medisin». Senere samme år lanserte konkurrenten MSD sitt alternativ, Vioxx (refecoxib), med brask og bram i Folkets Hus på Youngstorget i Oslo.

Dette var et gjennombrudd leger og pasienter hadde ventet på. En gåte synes å være løst. De nye NSAIDsene ble en stor suksess, også økonomisk.

Men så kom det frem, i det som skulle bli kanskje den største legemiddelskandalen det årtiet, at den nye typen NSAIDs økte faren for hjertesykdom og død betraktelig.

I 2004 ble Vioxx trukket tilbake fra markedet. Det amerikanske legemiddeltilsynet (FDA) har anslått at Vioxx alene, i løpet av de fem årene det var i bruk, hadde forårsaket flere titalls tusen dødsfall – bare i USA.

Smertepasientene

Det krever litt fantasi og en liten anstrengelse å forestille seg at bak hver og én av de dødstallene har det stått en person – en person som har søkt lindring for andre smerter.

Noen av dem var antagelig revmatikere som hadde kjempet mot sykdommen i flere tiår – først med kortison, siden med NSAIDs, og kanskje fått både hud og tarm ødelagt – før Vioxx eller Celebra kom som redningen. Så en dag slo blodproppen til.

Disse revmatikerne ringte kanskje ikke engang etter hjelp. Til det var de for vant til å holde ut smerter og ubehag

Andre var nok kvinner, kanskje med hud som minnet om rispapir, som endelig så de røde, hovne fingerleddene roe seg. Før de plutselig en dag kjente et ubestemmelig ubehag nederst i halsen – som om de hadde svelget for mye makaroni for fort – uten å være klar over at hjerteinfarkt kan kjennes slik for kvinner.

Disse revmatikerne ringte kanskje ikke engang etter hjelp. Til det var de for vant til å holde ut smerter og ubehag.

Les også

Gunhild Stordalen ble rammet av revmatisk sykdom. I dette intervjuet i A-magasinet (for abonnenter) snakket hun ut for første gang. - Jeg har vært ufattelig heldig

Reseptfrie NSAIDs og kortikosteroider til sofakroken din

Frem mot 1980-tallet ble kortison gradvis gjeninnført i behandlingen av revmatiske sykdommer – om enn med lavere doser, lavere ambisjoner og større grad av forsiktighet. Og mens kortisonbehandling igjen kom inn i varmen, utviklet NSAID-ene altså sine egne omdømmeproblemer.

Det er lenge siden det var nok å presisere at et legemiddel ikke var kortison, for at det skulle oppfattes som trygt.

Ibuprofen – bedre kjent som Ibux – er vår snilleste NSAID, og for mange en like naturlig del av livet som kaffekoppen. Det samme gjelder flere reseptfrie kortisonpreparater.

Ved nyttår ble forbudet mot TV-reklame for reseptfrie legemidler på norsk TV opphevet. Det bringer reseptfrie NSAIDs og kortikosteroider til sofakroken din.

Sett legemidlene i en større sammenheng

La deg gjerne forføre.

Men hent også gjerne frem leksikon, felleskatalogen.no og helsebiblioteket.no – og bruddstykkene du husker fra det du nå har lest, og sett legemiddelet i en større sammenheng. Er det en steroidemedisin? Er det en ikke-steroide?

Ikke for å finne skurker og helter, men for å kartlegge medisinenes slektskapsbånd, og snoke i deres familiehemmeligheter.

Hvor nær familie er egentlig Vioxx for den nye smertesalven? Ligner den blå brusepillen på medisinen gamle tante Kitty tok?

Det kan godt hende den gjør det.

Denne teksten er delvis basert på forskningsartikkelen: «Origins and impact of the term ‘NSAID’» (Buer 2014).

Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!

Her er noen populære saker:

  1. Les også

    - Noe lukter råttent i Sverige

  2. Les også

    Uviten: Får barn mindre vondt av å blåse på såret?

  3. Les også

    - Kosttilskudd er omtrent like nyttig som designervann

Les mer om

  1. Forskning og vitenskap

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Moren døde da hun var 13 år. Siden har lege Anita Kåss jaktet på en ny behandling for sykdommen som preget oppveksten.

  2. DEBATT

    Forskningsresultatene du ikke får se | Jan-Ole Hesselberg

  3. NORGE

    Legemiddelet som forårsaket opioid-epidemien i USA, fortsetter å øke i Norge

  4. A-MAGASINET

    Han mener vi ikke vet nok om alle pillene vi putter i oss

  5. VITEN

    Gasshydrater kan være klimabombe: 20 ganger kraftigere klimagass enn CO2

  6. VITEN

    Stor nedgang i hoftebrudd i Norge - men forskerne vet ikke hvorfor