Minuttene før. Blant millioner av spermceller, er det noen få hundre igjen som nærmer seg målet. Som rumpetroll svømmer de febrilsk mot det runde egget. Straks de er fremme, forsøker de å bore et hull gjennom den beskyttende kapselen som omgir eggcellen. Bare en av dem er rask nok. Straks den når frem til eggcellens indre, lukkes kapselen. Rumpetrollet og eggcellen smelter sammen til den aller første cellen du består av.

Og så begynner det. Innenfor kapselen deles den til to mindre celler. To celler blir til fire. Åtte. Seksten. Det går raskere. Snart dukker konturene av et menneske opp. En ryggmarg. Et hjerte som begynner å pulsere, ennå det fortsatt bare er et rør. Senere: lunger, øyne, munn. En hjerne. På noen magiske måneder har klumpen med helt like celler blitt til en pustende, spisende og tenkende organisme.

Hvordan er det egentlig mulig?

Mysteriet i magen

Hva er det som skjer der inne i magen?

For omkring 2300 år siden satt Aristoteles og undret seg over dette. For å finne svar, begynte han å åpne befruktede hønseegg. I et tre dager gammelt egg så han et lite rødt hjerte som lå og banket i den gule plommen. Etter en uke var det et lite vesen med store øyne bak skallet. Jo senere han knakk egget, jo mer lignet skapningen på en kylling.

Omtrent slik måtte det være med menneskene også, tenkte Aristoteles. Vi utvikler oss gradvis fra en blanding av væsker fra mor og far. For mange av 1600-tallets biologer virket denne ideen for usannsynlig. Et komplett menneske, formet helt av seg selv fra et flytende kaos? Det kunne ikke være mulig.

Omtrent slik så 1600-tallets biologer for seg befruktelsesprosessen - et lite miniatyrmenneske ble satt inn i egget og fikk vokse seg til full baby-størrelse.
NTB Scanpix

I stedet så de for seg at mannens spermcelle bar i seg et ørlite miniatyrmenneske, skapt i Guds bilde, som bare skulle vokse og gro i mors mage frem til fødselen.Etter hvert som mikroskopene forbedret seg, ble ideen om det ferdig formede mennesket forkastet. Biologene kan nå se at vi utviklet oss gradvis der inne i magen – fra celleklump til en ørliten skapning.

Cellenes umulige kompleksitet

I starten er du ganske uinteressant. En liten klump av 16 små, runde og helt identiske celler. I et mikroskop ligner du på et bringebær.

Hjertemuskelceller vil spontant begynne å trekke seg sammen. Inn og ut. Inn og ut. Alltid, uansett.

Cellene har gjort det samme siden begynnelsen: kopier og del, kopier og del. Etter omtrent fem dager, begynner noe rart å skje. Bringebæret blir forandret til en blære med et væskefylt hulrom. En ambisiøs plan blir iverksatt: Cellene endrer form og innhold, og går i gang med å forme et menneske. De forbereder seg på å danne alt du snart skal bestå av: hud, skjelett, nerver, organer, kroppsdeler.

Et ferdig menneske har rundt 200 ulike typer celler. Fasongen, størrelsen og egenskapene deres varierer enormt. Hver type er spesialisert til sin oppgave. En rød blodcelle er liten og rund, slik at den skal passe inn i blodåren. Muskelcellene er lange fibre. Levercellene er kubiske og ligger etter hverandre som sjokoladeplater.

Det første hjerteslaget

Det første organet som begynner å fungere, er hjertet. Det kommer etter rundt atten dager. Kapselen rundt blæren er borte, og du har begynt å vokse utover til et tre millimeter langt rør. Du får hale og små humper langs ryggen som senere skal bli til ryggsøyle og ribbein. Noen celler har begynt å flytte på seg. De former små rør, ett på hver side av ryggen.

Rørene beveger seg mot hverandre og smelter sammen. Samtidig endrer cellene rundt røret seg og blir til en helt spesiell type celler: hjertemuskelceller. De vil spontant begynne å trekke seg sammen. Inn og ut. Inn og ut. Alltid, uansett.

På laboratoriet har forskere dyrket hjerteceller i skåler og sett at hver celle trekker seg sammen på egen hånd. Når hjertecellene kommer i kontakt med hverandre gjennom små porer, begynner de å slå i takt. Dunk, dunk. Hjertet begynner å pumpe. Det gir seg ikke før alt er over.

Oppskriften på et menneske

Du er omgitt av oksygen og næring fra moren din. Cellene dine plukker det ivrig opp og bruker det til å lage nye kopier av seg selv. Men etter hvert som du vokser, er det stadig flere som ikke når til. Uten næring står de innerste cellene i fare for å dø. Det kunne blitt slutten, hadde det ikke vært for hjertet.

Gjennom et nettverk av blodårer dunker hjertet næring ut til hver celle så du kan fortsette å vokse. Men hvordan visste egentlig hjertet at det skulle dukke opp, akkurat nå? Hvorfor ble det akkurat et hjerte, og ikke en lunge, eller et øre?

Hver av cellene dine har en DNA-tråd som er rundt 2 meter lang. Der står oppskriften på det som skal bli deg.
ukjent

Helt fra begynnelsen har det ligget nøyaktige instrukser i cellene, ikke bare for hjertet, men for alt du består av. I 1953 skjønte man hvordan instruksene så ut. Det var året strukturen på DNA-molekylet ble oppdaget. Inni hver av cellene er det en rundt to meter lang DNA-tråd som ligger tett kveilet rundt perler av proteiner.På DNA-trådene sitter genene – oppskriftene på alle proteinene dine, skrevet i kjemisk kode. Cellene kan lese stadig nye områder av trådene. De pakker bort det de ikke trenger, henter frem andre gener og lager nye proteiner. Konstant skrur de noen gener på, mens andre blir slått av.

Cellene snakker sammen

Fire uker etter begynnelsen. Et lite vesen har tatt form inne i magen. Fire til åtte millimeter lang, krum, med et stort hode i den ene enden og en hale i den andre. Du ligner på en reke.

I denne skapningen er det allerede mengder av ulike proteiner, hver med sin jobb. Noen proteiner blir vevet sammen og danner store strukturer, som øyenlinser eller hud. Andre jobber iherdig i cellene: de bryter ned næring, lagrer energi, frakter stoffer og styrer prosesser. I tillegg kan et protein fungere som en beskjed: det kan fortelle en celle hva den skal gjøre, og det kan skru på de riktige genene.

Ved hjelp av proteiner kan cellene snakke sammen og samarbeide. En gang, helt i begynnelsen, produserte en av cellene dine en proteinbeskjed som sa: «La oss bli et hjerte».

Ødelegger seg selv for livet

Fem uker. Du er omtrent en centimeter lang, og har fått noen små spirer som skal bli til armer og bein. De vokser utover, og ser snart ut som små padleårer. To uker senere er det ikke lenger en åre. Fingre og tær kommer til syne. Forvandlingen skjer gjennom velkoordinerte, kollektive celleselvmord.

På et tidspunkt bestemmer noen av cellene dine seg for å ødelegge seg selv. Instruksen har de fått fra det som skal bli fingercellene dine. De produserer dødssignaler. Når naboene mottar disse, aktiverer de sine nedbrytingsproteiner. DNA-trådene, som cellene vanligvis gjør alt for å beskytte, deles opp i små biter av klippeproteiner. Alt ødelegges.

Til slutt er det bare innskrumpede sekker med rester igjen. Spiseceller vandrer rundt og sluker avfallet, slik at mellomrommet mellom fingrene ryddes opp. En celledød av gangen blir padleåren til en levende hånd. Senere skal den kanskje gripe rundt din mors finger.

Et bitte lite menneske

Begynnelsen av livet ditt. En celleklump. Bare åtte uker senere: et bitte lite menneske. Mellom tre og fire centimeter lang, men med hjerne, fingre, negler og nesetipp. Et hjerte som ikke bare pulserer, men som pumper blod rundt i den lille kroppen.

Grunnlaget for organene er på plass. Du er ikke lenger et embryo, men et foster. Nå skal du bare vokse og modne frem til du blir født. Og det som hender etterpå, vet du nok mer om enn meg.

Denne teksten er skrevet som en del av emnet Formidling og vitenskapsjournalistikk (MNKOM) på Matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo.