Usynlige plantedrepere passerer regelmessig Norges grenser
Undersøkelse av importert plantemateriale avdekket 19 sykdomsfremkallende arter.
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.
Vi ser en stadig økende handel og transport av plantemateriale over landegrenser, og i løpet av de siste ti årene har vi i Norge importert mer enn 150.000 tonn plantemateriale av typen trær og busker med jordklump.
Når vi vet at en teskje jord inneholder flere mikroskopiske organismer enn det er folk på Jorden (7,7 milliarder), sier det seg selv at det er umulig å holde oversikt over hva som slipper inn av for eksempel bakterier, rundormer og sopp som kan skade norsk natur og bioproduksjon.
Spørsmålet er om dette kan og bør reguleres lang bedre enn i dag.
Hungersnød og tørråte
Mikroorganismer som bakterier og sopp, er usynlige for vårt øye og er derfor umulige å oppdage ved visuelle inspeksjoner av importlaster dersom de ikke har forårsaket sykdom på plantene. De kan derfor enkelt følge med som blindpassasjerer.
At mikroorganismer kan reise over landegrenser er ikke noe nytt, og det er mange historiske eksempler på sykdomsorganismer (skadegjørere) som har kommet med plantemateriale og ført til massive ødeleggelser.
Kanskje den mest kjente er tørråten (Phytophthora infestans). Den ødela potetavlingene i Irland i 1840-årene og førte til hungersnød og en av de største folkevandringene i Europas historie. I nyere tid har en slektning av tørråten, P. ramorum, drept store områder med skog av eik og lerk i henholdsvis USA og Storbritannia.
Til forskjell fra tørråten, som hovedsakelig angriper potet og tomat, kan P. ramorum angripe en rekke forskjellige plantearter. Her i Norge har vi funnet den oftest på importert rododendron, men i et tilfelle der infisert rododendron var plantet nær ville blåbær, ble denne skadegjøreren også funnet på blad og skudd av blåbærbuskene.
Aggressiv blindpassasjer truer norske blåbær
Kan blindpassasjerene stoppes?
Vi har et ganske strengt plantehelseregelverk i Norge, men mye tilsier at det ikke er strengt nok, eller at kontrollen ikke er god nok. Mattilsynet har det overordnede ansvaret for forvaltning av regelverk gjennom tilsyn, veiledning, kartlegging og overvåking.
Når det gjelder import av plantemateriale, skal alle sendinger ha et plantesunnhetssertifikat som er et offisielt dokument som utstedes av eksportlandets plantehelsetjeneste. Dokumentet skal bekrefte at eksportlandets myndigheter går god for at materialet oppfyller de plantehelsekrav som mottagerlandet har.
Så skulle man dermed tro at alt er i orden, men slik er det nødvendigvis ikke. Erfaringer fra stikkprøvekontroller viser at sendinger med plantemateriale ofte inneholder planteskadegjørere. De organismene man tester for, er skadegjørere som man sikkert vet kan være vanskelig å bekjempe, og som kan gi store skader i planteproduksjonen hvis de får etablert seg. For øvrig utgjør disse kun en minimal andel av alle mikroorganismer i importlastene.
Fant 19 skadelige arter
I en nylig undersøkelse av importert plantemateriale med jordklump fra åtte europeiske land, fant Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) 19 forskjellige Phytophthora-arter som man vet kan gjøre store skader. Én av artene man fant var P. cinnamomi som har infisert mer enn 5000 vedaktige plantearter i mer enn 70 land. Den trives best i varmt klima og har ført til massiv skogsdød i Australia.
I Europa er denne arten blant annet i ferd med å ødelegge produksjonen av korkeik (blant annet brukt til vinkorker) i deler av Spania, og den etablerer seg stadig lenger nordover i Europa i takt med klimaendringene. På sikt vil den derfor også kunne gjøre skade i deler av Norge.
Trærne langs elven dør sakte, men sikkert ut. Årsaken kan du finne i din egen hage.
Fra hagekultur til natur
Sykdomsfremkallende blindpassasjerer vil kunne spre seg fra plantemateriale til naturen gjennom for eksempel sporer, via luft eller vann, avhengig av hvilken art det gjelder. De kan også spre seg ved hjelp av insekter eller andre dyr og mennesker. Et tilleggsproblem er at syke og døde planter ofte blir kastet som hageavfall i naturområder, selv om det er forbudt ifølge forurensningsloven.
Dermed kommer sykdomsorganismene i kontakt med våre stedegne planter som mangler naturlig motstandsdyktighet.
Til forskjell fra større organismer, kan det ta tid før en ser effekten av mikroorganismer i økosystemer, og da er det ofte for sent å stoppe spredningen. De sykdomsorganismene som kan angripe flere vertsplanter har klart størst effekt i økosystemene.
Fant sopp og bakterier
I tillegg til de 19 Phytophthora-artene som nylig ble funnet i importerte planter, påviste NIBIO i det samme materialet tusenvis av andre sopp og bakterier med ukjent skadepotensial. Selv mikroorganismer uten påviselig skadeeffekt kan bli dominerende i sitt nye miljø, fortrenge andre arter og skape ubalanserte økosystemer. FNs naturpanel konkluderte nylig i en rapport at spredning av fremmede arter er én av fem hovedårsaker til at natur og arter ødelegges i rekordfart.
Noen av artene som kommer med import, finnes fra før i norsk natur eller bioproduksjon, men de kan være varianter av kjente arter som har egenskaper som gjør dem i stand til å fortrenge de stedegne artene. Et eksempel på dette er den vanlig forekommende soppen gråskimmel, som hvert år gjør stor skade i jordbærproduksjon.
I importert plantemateriale av jordbær har det blitt funnet varianter som er motstandsdyktige mot en rekke plantevernmidler. Dermed kan disse blomstre opp og gjøre bekjempelse særdeles vanskelig.
Fremmede arter truer Svalbard – hver turist drar med seg fire uønskede frø
FNs år for plantehelse
2020 er FNs år for plantehelse, og som nevnt over, er det mange grunner til å ta det alvorlig. Slik kan en unngå epidemier med store konsekvenser for både bioproduksjon og natur.
I 2019 vedtok IUFRO (International Union of Forest Research Organizations) en deklarasjon som anbefaler utfasing av handel med planter og planteprodukter som har høy risiko for skogsøkosystemer, hvilket synes å være en fornuftig føre-var-strategi.
Grøntanleggsplanter vil trolig bli dyrere ved produksjon i Norge, og det må i så fall både private og offentlige som anlegger parker og veier, betale. Sannsynligvis vil det allikevel være besparende sammenlignet med kostnader som vil gå med for å bøte på skadene av fremmede arter i årene som kommer.
Prislappen for å gjøre uopprettelig skade i våre naturlige økosystemer ved at arter kan forsvinne, er det ingen som kjenner.
