Lesjonene mine er hypodense. Dør jeg nå? | Nina Kristiansen
Vi forstår ikke journaler og testresultater som vi har lovfest rett til innsyn i. Det kan skape angst.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
I forrige Uviten-spalte skrev jeg om forskerspråket. Men forskere er ikke alene om å bruke dårlig og uforståelig språk når de henvender seg til folk utenfor fagboblene.
Som pasient får du innsikt i langt mer informasjon om deg selv enn for bare få år siden. Ifølge loven om pasient- og brukerrettigheter har du rett til innsyn i journalen din. Leger sender deg informasjon fra tester og undersøkelser.
Et slikt brev fikk jeg nylig etter en screening for tarmkreft. Det var en CT-undersøkelse, og den sveiper grundig over kroppen. Resultatet fra røntgeninstituttet kom pr. pasientpost. Ingen tegn til kreft, men alt det andre jeg har!
Lite suspekt skjelett
På delvis norsk, delvis latin, står resultatene. Noen er hyggelige, som at jeg har en slank bukaorta. Jeg vet ikke hva bukaorta er, men slank er fint. Det står at skjelettet ikke er suspekt. Nå har jeg ikke mistenkt skjelettet mitt for noe som helst, men det er jo greit at radiologen er enig.
Andre ting er diffust. Jeg har ikke ascites eller lymfadenopati i buken. Burde jeg hatt det? Er det bra eller dårlig? Jeg googler meg gjennom fagbegrepene og finner ut at jeg kan være fornøyd. Helt til jeg kommer til leveren. Der var det enkelte hypodense lesjoner. Jeg sjekker. Lesjon betyr skade på kroppen. Men «hypodens» står hverken i ordbøker eller oppslagsverk, heller ikke i Medisinsk ordbok. Jeg søker bredere, men finner ikke ut av det. Jeg spør en lege, han vet heller ikke hva det er og kaller det radiolog-stammespråk.
Jeg synes at de kunne kostet på seg fire små ord: «Det er helt normalt.» Jeg er ikke bekymret av meg og stoler på at min dyktige fastlege ville kalt meg inn om de hypodense lesjonene var galopperende farlige.
Uforståelig blir skremmende
Pasientjournaler er fulle av uforståelige og derfor skremmende medisinske begreper. I pasientloven står det at medvirkning skal «tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon». Da handler det gjerne om barn og de som ikke snakker norsk. Støtte til dem er bra, men vi andre kan heller ikke det medisinske språket.
Pasientmedvirkning er lovfestet i Norge. Vi skal være med på å bestemme behandlingen av oss selv. Innsyn i journaler og testresultater er viktig for å få det til. Men da må vi forstå hva som feiler oss og hvilke muligheter vi har.
Det har vært gjort flere studier på kommunikasjonen mellom pasient og lege. Det står ofte ikke så bra til. Forskere har brukt videoopptak og intervjuet pasienter, leger og annet helsepersonell. Resultatene viser at legene ikke tar pasientene med på alle beslutninger, de overser pasientenes bekymringer, unngår å ta opp vanskelige ting og de ser ikke maktforskjellen mellom seg selv og pasienten.
Legene er ofte mer opptatt av å stille diagnose og mindre opptatt av å finne ut hva sykdommen betyr for pasienten. Det finnes også positive resultater: Leger som er flinke til å kommunisere, setter pasienten i bedre stand til å ta vare på helsen sin.
Googler for mye
Norsk er språket legene og de fleste pasientene i Norge har til felles. Hvorfor ikke bruke det? Dersom pasientene sitter igjen med spørsmål, usikkerhet eller angst, vil det føre til unødig belastning på helsepersonell. I tillegg klager legene på at pasientene googler for mye. Bedre kommunikasjon ville gjort det unødvendig å ty til internett.
