Kanskje vi ikke er så onde? | Simen Gaure
Milgrams påvisning av at vi gjør hva som helst for autoriteter, har vist seg å ha litt dårlig fundament.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Et av de mest kjente eksperimentene i sosialpsykologi er Stanley Milgrams undersøkelser på 60-tallet av hvor fæle folk kan bli når de blir bedt om det av en autoritet.
I eksperimentene deltok en del skuespillere i et «læringsscenario» hvor de skulle huske ting. Forsøkspersonene, som fikk vite at dette var et eksperiment om læringsmetodikk, ble fortalt at de skulle agere lærer som leverte et strømsjokk hvis elevene svarte feil.
Alt var skuespill
Det var selvfølgelig ikke noe strømsjokk, alt var skuespill, men det fikk ikke forsøkspersonene vite. Eksperimentlederne instruerte forsøkspersonene om gradvis å øke strømstyrken, og det viste seg at folk var villige til å skru opp strømstyrken til Gestapo-nivå og forbi, selv om elevene hylte og skrek.
Vanlige tolkninger av eksperimentet fra 1960-tallet og fremover er at vi alle kan bli torturister, konsentrasjonsleirvakt og det som verre er, fordi vi alle er lydige mot autoriteter som sier det er greit.
Religiøse barn er ikke så ille likevel | Simen Gaure
Åpent arkiv for forskerne
Siden 1993 har Milgrams arkiv vært åpent for forskere. Det inneholder et stort antall dokumenter om eksperimentene fra begynnelsen av 1960-tallet. Blant annet lydopptak, spørreundersøkelser blant forsøkspersonene og lignende. Det har bidratt til en rekke forskningsartikler som diskuterer forskjellige aspekter ved eksperimentene.
Dessuten inneholder arkivet en upublisert artikkel av Milgrams forskningsassistent, Taketo Murata. Murata undersøkte om forsøkspersonene trodde på oppsettet, om de faktisk trodde at elevene fikk et strømsjokk. Noe Milgram i sine artikler forsikret oss at de gjorde, dog uten noen gang å referere til Muratas arbeid. Forsøkspersonene har angitt diverse grunner til at de tvilte på oppsettet.
Kjent eksperiment avslørt som skuespill. Nå må lærebøkene skrives om
Nyere metoder
I artikkelen «Credibility and Incredulity in Milgram’s Obedience Experiments: A Reanalysis of an Unpublished Test» i tidsskriftet Social Psychology Quarterly fra i år, har Gina Perry med flere reanalysert Muratas data med nyere metoder.
De finner at jo sikrere forsøkspersonene var på at elevene faktisk fikk strømsjokk, jo større var tilbøyeligheten til å trekke seg fra eksperimentet eller unnlate å øke strømstyrken. Blant dem som mente det hele var skuespill, var derimot de fleste med på notene. Om noe, leder vel dette nærmest til motsatt konklusjon av den populære, folk flest er ikke særlig lydige mot autoriteter, de bare later som så lenge det ikke er i strid med egne normer.
Blir neppe gjentatt
Artikkelen føyer seg inn i en nyorientering innenfor sosialpsykologi de seneste årene. Mange gamle sannheter har vist seg å ikke holde mål, inkludert Zimbardos fortellinger fra «Stanford-eksperimentet» om at alle kan bli onde fangevoktere bare muligheten byr seg. Sentralt i omstillingen i sosialpsykologi er replikasjon av resultater.
Gir eksperimentet samme resultat når det blir gjentatt av andre forskere? Det har vist seg at svært få av eksperimentene lar seg replikere, og hva skal man da tro om konklusjonene?
Milgrams eksperimenter blir neppe gjentatt, til det er de for etisk tvilsomme etter dagens standarder.
