Viten

Pattedyrene beveger seg mye mindre nær folk

Reinsdyrene er den arten i Norge som tydeligst har fått begrenset sin aksjonsradius av mennesket. Foto: JOHN LINNELL

Nye resultater viser en halvering av pattedyrs bevegelser i områder med et høyt menneskelig fotavtrykk.

  • Atle Mysterud, professor, Universitetet i Oslo (UiO), John Linnell og John Odden, seniorforskere, Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Omtrent 50–70 prosent av verdens landareal er i dag modifisert av menneskelig aktivitet.

En gruppe tyske forskere har ledet en sammenstilling og analyse av data på forflytninger av hele 57 arter av pattedyr fra verden over. Vi fra Norge har bidratt med data fra jerv, gaupe, rådyr, hjort, elg og reinsdyr.

Studien baserte seg på GPS-teknologi forbeholdt arter fra ½ kg og oppover. Det er liten tvil om at menneskelig infrastruktur påvirker bevegelsesfrihet til mange arter negativt, men enkelte pattedyr utnytter også menneskeskapte landskap til sin fordel.

Atle Mysterud er professor ved Universitetet i Oslo, John Linnell og John Odden er seniorforskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).


Menneskelig fotavtrykk

Bevegelser ble tallfestet som luftlinje fra et punkt til det neste på skalaer fra 1 time til 10 dager. Det menneskelige fotavtrykket i ulike landskap ble målt med en indeks som kombinerer en lang rekke faktorer: bebygd areal, tetthet av mennesker, veier og jernbane, men også andel jordbruk.

Vi kontrollerte derfor i analysene for effekter av planteproduktivitet, og også for om dyrene var plantespisere, rovdyr eller altetende, samt kroppsstørrelse.

I gjennomsnitt beveget dyrene seg 2–3 ganger så langt i områder med et lavt menneskelig fotavtrykk. Analysene viste at over 10 dager beveget for eksempel rovdyr seg i snitt 6,9 km i områder med liten menneskelig påvirkning mot 3,3 km i områder med stor påvirkning.

Effekten på de lengste bevegelsene innenfor samme tidsintervall var tilsvarende 6,6 km i områder med stort fotavtrykk mot 21,5 km i lite påvirkede områder.

Effektene skyldtes både at arter i områder med stort menneskelig fotavtrykk beveget seg mindre (adferd), men også at arter som beveger seg mye ikke var til stede i sterkt påvirkede områder (artsutbredelse). Derimot var det ingen effekt på bevegelser på kortere tidsskala som fra time til time.

Reinsdyr satt på «bås»

Reinsdyrene er den arten i Norge som tydeligst har fått begrenset sin aksjonsradius av mennesket. Tidligere var bestanden av villrein i Langfjella sammenhengende. Nå er områdene delt opp i «båser» med Setesdalsheiene i sør, delt mot Hardangervidda i nord av veien over Haukelifjellet.

Hardangervidda-reinen er på sin side adskilt i nord av RV7-Hardangervidda og Bergensbanen mot reinsdyrene i Nordfjella sone 2 (Hallingskarvet), som igjen er delvis adskilt av FV50 Hol-Aurland mot Nordfjella sone 1 (hvor det nå er utbrudd av skrantesyke).

Les også

LES OGSÅ: Utbruddet av skrantesyke er et tidsskille i norsk naturforvaltning

Vi ser allerede begynnende tap av genetisk variasjon som på sikt kan føre til redusert tilpasningsevne i enkelte av villreinbestandene. Denne oppstykkingen av leveområder bare fortsetter.

Rondane villreinområde er nå i ferd med å deles i en sørlig og nordlig del av fotturisme særlig inn til Rondvassbu.

Veibygging truer

På Østlandet har E6 og andre større veier blitt effektive barrièrer mot bevegelse på større skala for elg og andre store dyr. Kutt av trekkveier fører til at artene får en dårligere utnyttelse av sesongmessige variasjoner i det beste beitetilbudet gjennom året.

Det er bedre tilgang på mat nær mennesker. Tilgang på fôring om vinteren begrenser behovet for å bevege seg. Foto: JOHN LINNELL

Tilsvarende prosesser med oppstykking av landskapet har kommet lenger i mange andre deler av verden. De største trekkene av store dyr er allerede historie.

Veibygging truer nå dagens desidert største gjenværende trekk av over en million gnu, gaseller og sebra i Serengeti.

Presset fra fattigdom og ønske om økonomisk vekst er vanskelig å stå imot i lengden. At vi er av de siste generasjoner som får oppleve de storskala trekkene av plantespisere i Serengeti, er en forholdsvis enkel spådom å komme med.

Les også

LES OGSÅ: For naturmiljøet er ikke det grønne skiftet nødvendigvis identisk med en bærekraftig utvikling

Mennesker gir mat

En annen årsak til mindre arealbruk hos pattedyr er imidlertid bedre tilgang på mat nær mennesker. Det er velkjent at rødreven tilpasser seg urbane miljøer og spiser matrester. Det foregår også betydelig fôring av rådyr i kulturlandskapet. Tilgang på fôring om vinteren begrenser behovet for å bevege seg.

Tilstedeværelsen av mennesker kan være både negativ og positiv for ulike arter. Foto: JOHN LINNELL

Det har vært en økende trend mot mer fôring også av elg og hjort, selv om det nå er et midlertidig forbud på grunn av skrantesyke. I tillegg trives rådyret godt i kulturlandskapet med de mest næringsrike plantene om sommeren.

Les også

LES OGSÅ: Intriger og mord preger brunbjørnens kjærlighetsliv

Gaupen følger etter på jakt etter en rådyrstek, og de har mindre territorier der byttedyrtilgangen er god i kulturlandskapet. Hjorten nyter også godt av tilgang på innmark (eng), og bruken av innmark er så omfattende at det i stor grad påvirker produksjonen av hjort i Norge.

Menneskets tidsalder

Tilstedeværelsen av mennesker kan derfor være både negativ og positiv for ulike arter. Det undersøkelsen tydeligst viser, er hvordan det menneskelige fotavtrykket på moder jord blir stadig større.

For oss økologer som jobber med store pattedyr, har fokuset endret seg fra å studere den naturlige adferden til dyrene for noen tiår siden, til å se på hvordan mennesket påvirker arter og økosystemer i stadig økende grad. Noen velger derfor å kalle det en ny tidsalder, menneskets tidsalder; Anthropocene.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Menneskets tidsalder
  2. Villrein
  3. Hjort
  4. Hardangervidda
  5. Dyr
  6. Viten