Katastrofescenarioer skremmer vettet av elever. Hvor er nyansene? | Simen Gaure
Katastrofefortellinger om klima skaper engasjement, men også håpløse forslag vi ikke trenger.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Marit Simonsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
I Namdalsavisa 8. januar leser jeg at foredragsholdere i regi av «Den kulturelle skolesekken» reiser rundt på skoler og forteller skoleelever at klimaendringer vil gjøre kloden ubeboelig og at mesteparten av alt liv skal dø ut.
Fortellingene virker som ventet: I Bergens Tidende 6. januar foreslår en debattant at klimakrisen er så viktig at den ikke må håndteres av politikere. Andre udemokratiske forslag er på trappene fra en gruppe som kaller seg Extinction Rebellion. I Sverige vil bloggere at statsministeren skal overkjøre folkeviljen i klimaspørsmålet.
Globalt opprop mot klimakrisen: Politiske ledere har sviktet. Nå må de reagere!
Middelhavsdiett i Belgia?
Det er godt dokumentert at det blir varmere. Konsekvensene av dette for været er noenlunde kjent. Det blir antagelig mer regn, isbreer vil smelte, havet vil stige gradvis, og det blir mer ekstremvær av typen styrtregn og kraftige stormer. Havet blir gradvis surere fordi mer CO₂ løses opp i det, med mulige konsekvenser for dyre- og plantearter der.
Men hva vil disse klimaendringene egentlig ha å si for samfunnet? Blir det like varmt og ubeboelig som i Tyskland her? Utover at det blir 12 grader istedenfor 8 i mai, hvilke andre omveltninger venter oss? Må tyskerne dyrke oliven som grekerne? Blir det middelhavsdiett i Belgia?
Vanskelig å få solid grep om
Vi får vende oss til FNs klimapanel, IPCC. Deres AR5-rapport, arbeidsgruppe II, har blant annet skrevet om innvirkning av klimaendringer på samfunnet i kapittel 10, oppsummert som økonomisk innvirkning. Der kan vi lese at for de fleste økonomiske sektorer er virkningen av klimaendringene små sammenlignet med virkningen av andre vanlige endringer innen demografi, inntekt, teknologi, livsstil, reguleringer, forvaltning.
Det er vanskelig å få solid grep om, men man kan typisk forvente et par prosent nedgang i brutto nasjonalprodukt ved 2 graders økning. For temperaturer på 3–4 grader kan man få en håndfull prosents nedgang. Flere års vekst kan bli borte, omtrent som finanskrisen i 2008, spredt over hundre år. Foregangsmannen for slike utlegninger, William Nordhaus, fikk nylig nobelprisen for sine arbeider.
Da vi nesten reddet klimaet på 80-tallet | Marit Simonsen
Svært ujevnt fordelt
Som med andre endringer, vil noen tjene mens andre vil tape, og tapene blir antagelig større for dem som har lite fra før. Slikt er vanskelig å regne på fordi klodens mest tilpasningsdyktige art kommer til å tilpasse seg på måter vi ennå ikke kjenner.
En annen ulempe er at klimaproblemene antagelig også vil bli svært ujevnt fordelt på kloden. Noen regioner kan få økonomisk oppgang av klimaendringer, andre regioner kan få nedgang. I tråd med prinsippet om at forurenser skal betale forsøker man seg på å regne ut hva skaden ved utslipp av CO₂ koster. Kostnaden er muligens oppunder en tusenlapp pr. tonn, men usikkerheten er svært stor.
Ikke for mye, ikke for lite
Uansett forkynner ikke IPCC noen katastrofe av bibelske proporsjoner. I samfunnsfagene omtales gjerne forestillinger om at naturvitenskapelige fenomener skal ha direkte innvirkning på politikk som «reduksjonisme». Det er ikke et honnørord i slike kretser. Å lage regler om at politikken skal styres av et globalt temperaturmål, uten hensyn til ressursbruk eller skadeomfang, er soleklar reduksjonisme.
Snarere enn å gjøre en reduksjonistisk feilslutning fra naturvitenskapelige funn direkte til politiske tiltak bør vi se på balansen i tiltakene, ikke for mye, ikke for lite. Vi får håpe det også formidles til skoleelever.
