Viten

Vepsen i blekkhuset

I begynnelsen var ordet. Så kom leirtavler, papyrus, penn og blekk, og ordene ble mange. Men fremskrittet hadde en ulempe. Blekket kunne vaskes av. Redningen kom fra en liten veps som lager kuler på eikeblader.

  • Forf>
  • <forf>morten Falck <
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Under det blanke messinglokket er blekket tørket inn i Bestefars krystallblekkhus, og penneskaftene han laget ligger ubrukt. Vi skriver ikke med penn og blekk lenger. Men vi bruker fortsatt blekk, selv om Bestefar ikke ville kjent igjen patronene vi setter i printeren. Ikke før om flere hundre år kan våre etterkommere vurdere om vårt syntetiske printerblekk er like godt som bestefars jerngallusblekk.Gjennom sekler jaget skriverne fra oppskrift til oppskrift for å finne frem til et godt blekk. De prøvet mange slags mørke fargestoffer, som forskjellige ekstrakter fra bær og urter, inndampet vinmost, morbær, sølvforbindelser, mønje, sinober og blekksoppens svarte sporer. Men mange av stoffene var ikke lysekte, med det resultat at skriften bleknet og forsvant. Allerede for mer enn 4500 år siden skal kineseren Tien Chen ha oppdaget at det beste var noe så enkelt som sot. Han oppfant det såkalte karbonblekket, som ikke blekner, men er og blir like kullsvart. Men det er vanskelig å produsere, og selv om det er utmerket til porøse skriveflater som papyrus og papir, fester det ikke på fettholdig underlag, som pergament.Fargestoffet måtte løses opp i en væske, som vann, vin eller eddik. Noen stoffer klumpet seg og kladdet og var vanskelige å skrive med. For at fargestoffet ikke skulle synke til bunns i væsken, måtte blekket tilsettes et bindemiddel. Det vanlige var gummi arabicum, som er harpiks fra akasietrær, men det ble også brukt midler som tragant eller honning. Det binder fargen til papiret. Så lenge papiret er tørt, er dette blekket godt nok. Men det har en alvorlig ulempe. Det kan vaskes av med vann.Så la oss sende en takknemlig tanke til gallvepsen. Den ga oss omsider et godt, svart blekk, som ikke kunne vaskes av, et kvalitetsblekk som den dag i dag kryper som kalligraferte tigerstriper over gamle ruller med preparerte kalveskinn, myldrer sirlig over håndskrevne brev, biter tennene sammen rundt arkivenes dystre hemmeligheter og slår en kunstnerisk krøll på halen blant museenes kunstskatter.De lærde er ikke enige om når det ble oppfunnet, men det blir omtalt i skrifter fra 400-tallet, og omkring det tusende året av vår tidsregning ble blekk laget av gallepler så godt som enerådende i Europa. Veien dit var sikkert både lang og kronglete, og vi vet at prinsippene var kjent mye tidligere. Et galleple er ingen frukt, men en rund kule som vokser på undersiden av et eikeblad. De er så store som kirsebær, lyst gulgrønne, etter hvert blir de gule og litt rødlige, som epler. Det kan sitte flere på ett blad. Disse kulene er en slags svulst, som bladet produserer fordi en liten larve irriterer bladcellene til å vokse, uten at vi forstår helt hvordan det skjer. Inni kulen har larven både mat og beskyttelse mot fiender.Larven skal bli en gallveps. Det er små svarte eller brune veps, ikke mer enn 6 millimeter lange, med en bakkropp som er flattrykt fra sidene. Det finnes minst 20 000 forskjellige arter, og amerikaneren Alfred Charles Kinsey har beregnet at omkring 86 prosent av dem lever på eik. (Ja, det er samme mann som i 1948 og 1953 sto bak de to Kinsey-rapportene om menneskets seksualitet. Han startet med insekter.)Veps er kanskje den største av alle insektordener, og omfatter mye mer enn ettersommerens gul— og svartstripete plageånder. Blant de mer enn 8000 artene som finnes i Norge, er det velkjente dyr som maur (53 arter), bier og humler (drøyt 200 forskjellige), tretten arter gule og svartstripete stikkveps, nesten 800 blad- og treveps, og nærmere 7000 snylteveps. Her finnes mange fascinerende livshistorier. Til dem hører gallvepsene.De fleste av våre godt over femti arter lager galler på eik, noen snylter i gallene fra andre arter, og noen lager galler på andre planter, mest kjent er de bustete gallene på roser. Det er bare en av våre arter som lager ordentlige gallepler. Men ikke i hver generasjon.Gallene inneholder bare hunnveps, som klekkes tidlig på våren. Uten å bli befruktet av noen hann legger hun sine jomfruelige egg i eikeknoppene før de spirer om våren. Der utvikler det seg en galle rundt den larven som klekkes, og i juni kommer neste generasjon til syne. Den består av både hanner og hunner. Det er de befruktede hunnene fra sommergenerasjonen som legger egg på bladene, og det er deres larver som lager de nyttige gallene.Siden eik er rik på garvesyre, har den i uminnelige tider vært brukt til å garve skinn. Og det var kjent at hvis man tilsatte metallsaltet vitriol under garvingen, fikk læret en permanent svart farge. Jernvitriol er et gammelt navn på jernsulfat, det er et glassgrønt pulver som vi blant annet kan bruke til å fjerne mose i plenen. Moderne kjemi har avslørt at jernsulfatet reagerer med gallussyre, en bestanddel i garvesyre som gallene er spesielt rike på. Når gallussyre kommer i kontakt med jernvitriol, danner det seg en væske som i kontakt med luft oksideres og skiller ut et blåsvart og svært finkornet bunnfall. Tilsatt gummi arabicum og vann får man et utmerket blekk som er lett å fremstille i små porsjoner, som ikke kladder, og som trenger ned i pergament og papir og ikke kan vaskes av etterpå. På papiret oksiderer det og får en dyp, svart farge.Selv om skrivekunsten ikke var for alle, ble blekk fremstilt lokalt, og det ser ut til å ha vært en oppgave kvinnene hadde hånd om. Det finnes et utall av oppskrifter, som gjerne gikk i arv. En oppskrift fra Vadstena kloster i Sverige, sirlig håndskrevet i 1434, slutter med en lovtale: "Slik vil du få et godt, ja helt utmerket blekk, som selv etter lang tid aldri vil forandre seg, men beholde den samme farge og styrke helt til slutt".Jerngalleblekket så ut til å være et blekk for evigheten. Fra 1400-tallet ble det også populært blant kunstnere, fordi det gir en vakker, svart strek. Streken trakk inn i papir og pergament, og var klart leselig også på gamle dokumenter etter hundrevis av år. Det var et blekk for testamenter, skjøter, kongebrev og bannbuller, et blekk for Snorre og Ibsen, for Leonardo og Rembrandt og van Gogh, komponister som Johann Sebastian Bach og Edvard Grieg brukte det når de festet sine komposisjoner til papiret - for å nevne noen. Det ble brukt til kart, regnskaper og forretningspapirer. Mange land innførte bestemmelser som skulle sikre at offentlige dokumenter tålte tidens tann, og krevet at de skulle skrives med jerngalleblekk. Blant dem var både Tyskland, Danmark-Norge og USA - den tyske forskriften ble ikke opphevet før i 1974. Den lille gallvepsen er ett av historiens viktigste insekter. Men evigheten er en skjelm. Jerngalleblekk blir brunaktig med tiden. Det er ikke så farlig. Evigheten behøver ikke være kullsvart. Det er verre at den forvitrer.Jerngalleblekket har nemlig en lei ulempe: Det inneholder syrer som tærer bort papir og pergament. På slutten av 1800-tallet slo prefekten ved Vatikanbiblioteket alarm. Forfallet i håndskriftsamlingen var så omfattende at han inviterte til konferanse for å diskutere hvordan man skulle hindre at blekket tærte bort hele kulturarven.Det er ikke funnet noen enkel løsning på problemet. Fortsatt tærer blekket på arkivene, avhengig av lagringsforhold, og av blekkets sammensetning. Det har vært tilsatt mange stoffer som forverrer skadene, og blandingsforholdene spiller også en rolle. Men de gamle manuskriptene inneholder ikke opplysninger om blekket de er skrevet med.Noen vil hugge inn Ibsen-sitater i fortaushellene der Ibsen gikk sin daglige tur. Bestefar kom til Kristiania mens Ibsen fortsatt spaserte på Karl Johan. Han ville ha slått opp blekkhusets messinglokk, dyppet sin penn og tatt til orde for heller å bruke pengene til å sikre originalene for en litt større del av evigheten. Han ville ha skrevet med etsende jerngalleblekk - og helt sikkert med brodd.