Viten

Uenighet om genredigering i EU. Dette kan være løsningen.

  • Håvard Øritsland Eggestøl
    Håvard Øritsland Eggestøl
    biolog og seniorrådgiver, Bioteknologirådet

Noen genteknologiske avlinger tåler sprøytemidler svært godt, andre klarer seg med lite vann. Variasjonene i avlingenes egenskaper kan være store. Foto: nelic / Shutterstock / NTB

Frankrike, Sverige og Finland ønsker endringer i regelverket for genmodifisering. Men hva vil en slik endring bety?

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Bønder over hele verden har alltid forsøkt å få mest mulig ut av avlinger og buskap ved å avle på de egenskapene som gir mest mat.

I landbruket har man i nærmere hundre år brukt en metode som heter «mutagenese». Det går ut på at man bestråler for eksempel hvetekorn for å skape mange tilfeldige mutasjoner i hvetens DNA.

Prosessen er tidkrevende, og plantene må gå gjennom et omfattende sorterings- og avlsprogram i etterkant for å finne planten som har flest ønskede egenskaper.

Genmodifisering – ikke løsningen?

For å få ønskede egenskaper raskere begynte man på 1980-tallet å bruke genmodifisering. Da setter man et stykke DNA tilfeldig inn i arvematerialet.

En av de vanligste genmodifiseringen i landbruket, globalt sett, er soyaplanter som er tilsatt et fremmed gen. Dette genet gjør planten resistent mot plantevernmidler og insekter.

Dette gir større avlinger, men den økte bruken av slik genmodifisering har også negative sider. Ugress blir tolerante for plantegiften, insekter og mikrober forsvinner, og noen forskere mener at slike plantevernmidler kan være farlige for dem som bruker dem.

Norge har alltid sagt nei til dyrkning av slike genmodifiserte matplanter, og EUs regelverk er også meget restriktivt.

Håvard Øritsland Eggestøl har doktorgrad i fiskeimmunologi fra Universitetet i Bergen. Der jobbet han med det medfødte immunsystemet til rognkjeks. Nå er han seniorrådgiver i Bioteknologirådet med ansvar for genteknologi.

Lovstrid i EU

Men forskerne har fortsatt å lete etter nye måter å endre arvematerialet på. I 2012 publiserte Emmanuelle Charpentier og Jennifer Doudna en studie om genredigeringsmetoden Crispr.

Med genredigering er det mulig både å gjøre endringer i hvetekornets arvestoff (som med mutagenese) samt å sette inn et stykke DNA (som med genmodifisering).

Det er dette som har ført til den vanskelige diskusjonen om hvordan genredigering skal reguleres. I 2013 ble den første genredigerte matvaren, en sjampinjong som ikke ble brun, godkjent i USA.

Sverige og Finland erklærte at genredigerte planter uten fremmed DNA ikke skulle reguleres som genmodifisering og var på linje med store deler av resten av verden. Men EU var på vent.

Etter en to år lang rettssak konkluderte EU-domstolen i 2018 med følgende: All genredigering faller under den juridiske definisjonen av genmodifisering.

Det er en konklusjon som står i sterk kontrast til store deler av resten av verden. Og den kan svekke konkurransekraften til landbruket og genteknologi i EU og EØS.

Klippe, reparere og sortere

Genredigering er en mye mer presis metode enn både mutagenese og tradisjonell genmodifisering.

I genredigering klipper forskere der de ønsker i arvestoffet til organismen de jobber med. Så begynner cellemaskineriet å reparere DNA-tråden, og det er denne repareringen som bestemmer hvilke endringer som vil skje i cellen.

Også her er det mulig at det oppstår endringer man ikke ønsker. Men siden forskerne på forhånd vet hvilken genetisk endring de vil ha, er det enklere å identifisere hvilke celler som kun har den ønskelige endringen.

Derfor går det mye raskere å utvikle planter som tåler for eksempel mer ekstreme værforhold. Forskere ser som regel på frykten for utilsiktede endringer som et teknisk problem: Ved å lete godt nok kan de luke vekk cellene hvor genredigeringen fikk «feil» resultat.

Vil skille etter metode og egenskap

Hverken EUs regelverk eller den norske genteknologiloven skiller mellom genmodifisering og de forskjellige endringene man kan gjøre med genredigering.

Det betyr at produksjon, frakt, lagring og konsum må godkjennes av myndighetene.

Planten må også merkes som genmodifisert i butikken. I praksis vil det si at vi i Norge ikke har godkjent salg av noen planter eller dyr hvor det er brukt genredigering.

Det finnes forskningsprosjekter hvor man bruker genredigering på planter og dyr. Men med dagens regler i Norge og EU må disse gjennom samme godkjenningsprosess som genmodifisering med fremmed DNA.

Derimot vil en kornsort som er endret ved hjelp av mutagenese, kunne dyrkes og omsettes som annen mat.

Bioteknologirådet foreslo i 2018 at man skulle ha forskjellige krav til godkjenning og konsekvensutredning avhengig av hvor store endringer som ble gjort. Jo mer arvematerialet er endret, desto strengere burde kravene være for konsekvensutredning. Blant annet at genredigering som gir endringer som kan oppstå naturlig, ikke trenger konsekvensutredning. Genredigering med bruk av gen fra andre arter, såkalte transgen, vil ifølge forslaget ha samme strenge regler som i dag. Grafikk: Bioteknologirådet

En lagdelt genmodifiseringslov

Frankrikes landbruksminister er ikke den eneste som er uenig i EU-domstolens vurdering. Nå som de ikke lenger er medlem av EU, har Storbritannia annonsert at de vil ha en offentlig høring rundt genredigering i landbruket.

Bioteknologirådet publiserte i 2018 en rapport som anbefalte utredning av en lagdelt genmodifiseringsregulering. Der vil man bruke forskjellig regulering avhengig av hvor genetisk inngripende endringen er og hvilke egenskaper den genredigerte organismen har.

En slik lov vil kunne gjøre at genredigerte planter som ikke har fremmed DNA og som man kunne utviklet med mer tidkrevende mutagenese, vil kunne selges som annen mat.

I fjor høst oppnevnte klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn et utvalg som skal utrede genteknologiloven og blant annet se på en slik lagdelt lov.

Uetisk å la være?

Dansk Etisk Råd har også tatt til motmæle mot EUs regler. De argumenterer for at genredigering vil gjøre det mulig å utvikle planter som tåler ekstremvær på noen få år. Men med tradisjonelle avlsmetoder vil dette ta tiår.

I oppsummeringen av rapporten deres «GMO i en ny tid» fra 2019 skriver de:

« ... det er tid for en ny debatt om genmodifiserte planter. Det er endringen av
planten, ikke teknikken, som bør være avgjørende …».

Les også

  1. Norge leder an utviklingen: Denne kan gjøre flyreiser klimavennlig

  2. Noen legger egg i sneglehus, andre har på seg «bukse». Norges bier er vidt forskjellige.

Les mer om

  1. Genteknologi
  2. Bioteknologirådet
  3. Viten
  4. DNA
  5. Forskning og vitenskap