Viten

Flukten fra kulturenes fengsel

Flerkulturelle forfatteres situasjon blir i mange tilfeller fremstilt som en frustrerende «kamp» der hver enkelt kultur stadig prøver å overvinne den andre. Fransk-marokkanske Tahar Ben Jelloun viser oss en annen vei.

I Tahar Ben Jellouns roman «Dette blendende fravær av lys» er hovedpersonen fysisk innesperret i fengsel helt frem til bokens slutt, men kulturblandingen han lever i og skaper fører til en mental frigjøring fra ytre normer og krav. Claude Truong-Ngoc/Wikimedia Commons

  • Inger Hesjevoll Schmidt-melbye

Globaliseringen fører til nærkontakt med kulturer vi tidligere knapt visste om og stadig oftere debuterer andregenerasjons innvandrere som forfattere. Både forleggere, anmeldere og publikum har en tendens til å ville plassere forfatterskap i en bestemt nasjonal kategori. To— eller flerkulturelle forfatteres situasjon blir i mange tilfeller fremstilt som en frustrerende «kamp» der hver enkelt kultur stadig prøver å overvinne den andre.

Men mange flerkulturelle forfattere bidrar til å bryte ned denne forenklede oppfatningen og viser oss det store potensialet som kan ligge i det å ha en sammensatt kulturell identitet. Dermed kan disse forfatterne nyansere oppfatningen av kulturer som vanntette skott, og litteraturen de produserer kan rokke ved klisjeer og røske opp i menneskenes tilbøyelighet til å kategorisere og sette i bås.

Inger Hesjevoll Schmidt-Melbye

Det å lese eller studere verkene til disse flerkulturelle forfatterne kan altså vise seg å være en svært viktig og nyttig inngangsport til samfunnsaktuelle tema.

Å skrive fritt

Tahar Ben Jellouns forfatterskap er et godt eksempel på hvordan flerkulturelle erfaringer kan uttrykkes gjennom fiksjon. Ben Jellouns hjemland Marokko var hovedsakelig underlagt Frankrike i kolonitiden, men var også en tid under spansk styre. Denne fortiden satte preg på landets forhold til sin egen språklige og kulturelle situasjon. Hvis man regner med de mange variantene av arabisk og berbersk i tillegg til fransk, er det fortsatt et stort språkmangfold i Marokko. Mange, som Ben Jelloun, er fullstendig tospråklige.

Han ble født i 1944 i Fès og gikk på en arabisk-fransk grunnskole. Som ung voksen utviklet han seg i Frankrike som skjønnlitterær forfatter og akademiker. Han skrev artikler for Le monde og har vist engasjement når det gjelder nordafrikanske immigranters situasjon i Frankrike noe som tydelig kommer frem i utgivelsene Hospitalité française ( Fransk gjestfrihet ) og Le Racisme expliqué à ma fille ( Hva er rasisme? Samtaler med min datter) .

Han har innrømmet at han ikke mestrer arabisk godt nok til å uttrykke seg litterært på dette språket, men han ser ikke på det å skrive på fransk som et handicap. Tvert imot ser han det som en mulighet til å skrive friere om tabuer som religion, seksualitet og spesielt homofili. Ben Jelloun sier faktisk i et intervju med bladet Jeune Afrique Plusfra 1984 at han leter etter en helt ny skriftform som ikke skal oppleves fremmed verken for den franske eller den klassiske arabiske kulturen.

I hele hans forfatterskap finner vi en universell, kreativ søken i menneskesinnet og et engasjement mot intoleranse og rasisme.

Dette blendende fravær av lys

Fengselsromanen Cette aveuglante absence de lumière (2001), oversatt til norsk av Kjell og Kari Risvik i 2002 til Dette blendende fravær av lys , er tydelig inspirert av den kontinuerlige kulturelle krysningen Ben Jelloun selv lever i. Romanen kan også sies å avspeile Marokkos språksituasjon: Det franske språket blandes konstant med den arabiske kulturen og den muslimske identiteten.

Den indre kraften er det som får Salim til å holde ut fysiske og psykiske prøvelser

Romanener skrevet på forespørsel av og etter intervju med en tidligere fange i Tazmamart-fengselet, der soldater som hadde deltatt i det mislykkede kuppet mot den marokkanske kongen i 1971 ble innesperret.

Romanen beretter om den uutholdelige situasjonen i fengselet. Vi følger handlingen gjennom en jeg-forteller, Salim, som overlever takket være evnen til å distansere seg mentalt fra den ytre verden. For å holde ut bestemmer han seg for å glemme alt som skjedde før det fatale kuppet. Isteden bygger han opp en slags ny identitet og en mening i tilværelsen for seg selv og medfangene ved hjelp av poesi, bønn og resitasjon fra Koranen, minner fra litterære verker og filmer, egen fantasi, drømmer og dagdrømmer.

Han er utstyrt med en svært god hukommelse, noe som gjør ham i stand til å rekonstruere store verk uten å ha bøkene foran seg.

Den indre kraften er altså det som får Salim til å holde ut fysiske og psykiske prøvelser, og den uuttømmelige kilden han forsyner seg av for inspirasjon er verdenslitteraturen, spesielt franske verk. Vi får vite at allerede på militærakademiet var lesning en viktig aktivitet for ham. Gjennom kjente franske verk som Père Goriot og Les Misérables drømte han seg vekk fra situasjonen han befant seg i . Når han i Tazmamart-fengselet blir oppfordret av de andre fangene til å fortelle historier, begynner han naturlig nok å resitere fra franske klassikere som Les fleurs du mal og Le petit prince .

Når Salim trekker seg tilbake til ensomheten i cellen, har han satt i gang den kreative prosessen hos de andre. Noen av fangene gjentar utdrag fra de franske verkene, men gjør dem om til arabisk og tilpasser på denne måten litteraturen til sin egen situasjon.

Positiv språk— og kulturblanding

Slik ser vi at det å blande kulturer stort sett den arabiske og den franske ikke er noe hinder for Salim og medfangene. Tvert i mot; til tross for den turbulente kolonitiden er det nettopp takket være det store og varierte litterære repertoaret og den utvidede forestillingsverdenen blandingen av kulturer tilbyr at de klarer å bevare forstanden og overlevelsesinstinktet.

Salim blander faktisk helt bevisst elementer fra flere kulturer for å unngå at historiene han forteller blir for hjemlige

Vi får vite at biblioteket til Salims far bestod av verk på arabisk, fransk og engelsk og at han kalte faren sin «une bibliothèque ambulante»(«et omreisende bibliotek»). I barndommen konkurrerte Salim med søsteren i resitasjon av poesi, vekselvis på fransk og arabisk. Et sted i romanen begynner en desperat fange å lage setninger komponert av fransk, arabisk og berberspråket tamazight. I tillegg setter fangene i gang «engelskklasser» i fengselet. En del ganger veksles det raskt mellom fransk og arabisk, eller de blandes til et slags tredjespråk. Denne komplekse språkbruken blir en måte å avreagere på. Ben Jelloun lar på denne måten litteraturens og språkets kraft tematiseres kontinuerlig gjennom handlingen.

«Det er mitt oksygen, min frihet»

I Norge som i Europa for øvrig får den offentlige debatten om multikulturalitet ofte frem sterke ønsker om å bevare og verne om det lokale og det nasjonale. Som Janneken Øverland, sjef for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal, uttrykte det allerede i år 2000:

Det ser ut til at vi blir mer og mer norske, og det er et paradoks i en verden som er grenseløs. Vi reiser og beveger oss i hele verden, men når det gjelder det litterære og kulturelle, så er vi så altfor tilfredse med det vi har (Morgenbladet, 10. november 2000).

«Den andre» er ikke noe utvendig, men snarere en del av oss selv

I Ben Jellouns roman er hovedpersonen Salims livsinnstilling i sterk kontrast til det Øverland observerer blant norske borgere. Salim blander faktisk helt bevisst elementer fra flere kulturer for å unngå at historiene han forteller blir for hjemlige. Han ønsker nemlig å unngå å minne medfangene om virkeligheten og dermed gjøre dem mer deprimerte. Både Koranen og utdrag fra andre lands litterære og filmatiske tradisjon får en terapeutisk funksjon: Det kaotiske og mytiske denne blandingen av kulturer bringer med seg fungerer som en effektiv metode for drømme seg vekk og dermed å opprettholde fangenes mentale helse.

Selv om en av fangene påpeker at han ønsker seg en oppdiktet historie med en handling lagt til sin egen landsby, legger han nettopp vekt på at litteraturen lar ham reise, idet han trygler Salim om å få høre flere fortellinger: «Pour moi, chaque phrase est un verre d’eau pure, une eau de source […] C’est vital. C’est mon espoir, mon oxygène, ma liberté […]»(«For meg er hver eneste setning et glass med det reneste vann, med kildevann […] Det er liv om å gjøre. Det er mitt håp, mitt oksygen, min frihet […]»). Det er altså de mange assosiasjonene, basert på flere kulturers kunst, som gir håp i den ellers grusomme tilværelsen.

Litteraturens kraft

Ben Jelloun har sagt at han leter etter en helt ny skriftform som ikke skal oppleves fremmed verken for den franske eller den klassiske arabiske kulturen. Claude Truong-Ngoc/Wikimedia Commons

Ben Jellouns roman er altså preget av mangfoldige fremstillinger formet av mange ulike opplevelser, inntrykk og erfaringer, og han viser gjennom hele sitt forfatterskap at marginalisering av flerkulturelle borgere hører dårlig sammen med virkelighetens bilde. Følgelig kan man vanskelig snakke om «den arabiske kulturen» eller «den muslimske kulturen». Hvis man følger denne tankegangen konsekvent, vil det også bli problematisk å snakke om «den franske kulturen» som et enhetlig fenomen.Som den libanesisk-franske forfatteren Amin Maalouf uttrykker det: Identiteten kan være bygd opp av mange ulike elementer som har vært med på å forme den. Uavhengig av kultur vil nok de fleste forfattere identifisere seg med mange ulike impulser og strømninger, slik at det verken er mulig å definere opphavet deres som én eller to kulturer, men heller som et flerkulturelt rom de konstant beveger seg i.

Nancy Huston kaller romansjangeren « nyansenes» eller « fargenes etikk»

Den indiske filosofen Homi Bhabha uttrykker det på denne måten: den andre er ikke noe utvendig, men snarere en del av oss selv, og når vi tenker, snakker vi alltid «between ourselves». Susan Suleiman spør i boka Exile and Creativity om det kan være slik at den sammensatte identiteten gjør flerkulturelle forfattere ekstra kreative og bedre i stand til å skape noe helt nytt. Den togolesisk-fransk-polske (!) journalisten og forleggeren Claude Grunitzky sier: «Le transculturalisme est un nouveau monde qui s’ouvre à ceux qui l’acceptent» («Transkulturalismen er en ny verden som åpner seg for dem som aksepterer den»).

Han hevder at enhver person som kaller seg transkulturell i dag må lete etter visdom i alle kulturer.

Fargenes etikk

Vi kan følge Salims eksempel idet han bevisst lar seg inspirere av kulturuttrykk fra flere verdenshjørner. Selv om han er fysisk innesperret helt frem til bokens slutt, fører kulturblandingen til en mental frigjøring fra ytre normer og krav. I våre dager da man observerer en nedgang i offentlig interesse for litteraturfaget sammen med verdiladede debatter om multikulturalitet og flerspråklighet, kan det være verdt å ta den lille omveien gjennom litteraturen selv for å forstå flere aspekter ved samfunnet og for å finne de viktige nyansene som kan føre til konstruktive meningsutvekslinger.

Gjennom fiksjon kan kontroversielle ideer treffe oss med større kraft, men likevel på en måte som kan oppleves som mindre truende enn i en politisk debatt.

I et intervju med bladet Magazine littéraire peker den kanadiske og tospråklige forfatteren Nancy Huston nettopp på romanen som et medium for bedre å forstå det indre livet hos mennesker fra en fjern kultur. Hun kaller romansjangeren nyansenes eller fargenes etikk . Skjønnlitteraturens verden gir oss muligheten til å flykte vekk fra kulturenes fengsel og inn i fiksjonen. Her kan vi få innsikt i det universelt menneskelige og samtidig større forståelse for det samfunnet vi lever i..

  1. Les også

    - Danskene har hittil ikke tatt debatten om innvandrernes hverdag

  2. Les også

    Legger seg flat etter uttalelse om hyggelige, blonde svensker

  3. Les også

    Med rett til å føle?

Relevante artikler

  1. VITEN

    Syv teser om Vigdis Hjorths roman

  2. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter

  3. KULTUR

    Ingunn Økland: Olaug Nilssens satiriske drama om virkelighetslitteratur klarer seg ikke på egenhånd

  4. DEBATT

    Virkelighetsdebatten oppfordrer til detektivlesing av romaner

  5. MENINGER

    Den frie litteraturen er truet. Ingen skal krenkes eller støtes | Lars Saabye Christensen

  6. KULTUR

    Virginie Despentes er et kunstnerisk råskinn. Les bokanmeldelsen