Viten

Nå kommer «værmeldingen» for ulv, bjørn og jerv

Nå blir det vanskeligere for rovdyrene å gjemme seg.

Med genetiske prøver og statistiske modeller har forskere utviklet en ny metode for å kartlegge dyrebestander. Foto: Montasje: NMBU / Staffan Widstrand/ Kjetil Kolbjørnsrud / Karel Bartik / Shutterstock

  • Richard Bischof
    Richard Bischof
    professor, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Vi har nylig publisert våre nye statistiske metoder som gjør det mulig å spore og estimere ville dyrebestander i Skandinavia. Metodene gjør at forskere kan følge dyrene på et svært detaljert nivå og en veldig stor skala. Et lavt antall dyr eller oppsplittede bestander er ikke nødvendigvis et hinder for gode bestandsestimater.

Prosjektet baserer seg på store mengder innsamlede genetiske data fra bjørn, ulv og jerv. Det er et internasjonalt samarbeid mellom Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og en lang rekke nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere.

Bestandsstørrelse og fordeling

I viltforvaltningen er det viktig å vite hvor dyrene mest sannsynlig er og hvordan bestandene utvikler seg. Særlig rovdyr skaper hodebry for forvaltningen, fordi de beveger seg over store avstander.

Hensikten med prosjektet har vært å utvikle metoder hvor vi kan både overvåke og estimere bestandene i tid og rom. På sett og vis har vi vært litt inspirert av meteorologene.

Vi spurte oss selv: «Er det mulig å lage en «værmelding» for ulv, bjørn og jerv?»

Richard Bischof arbeider i skjæringspunktet mellom forskning og anvendelsen av forskningsresultater innen viltforvaltning og bevaring. Foto: Gisle Bjørneby / NMBU

Rovdyrenes puslespill

Moderne vitenskapelige metoder som genetisk prøvetaking, gjør det mulig for økologer å overvåke dyrene mer effektivt. Man slipper også å fange og håndtere dem. Dette sparer dyrene for stress og samfunnet for kostnader.

Genetisk materiale etterlatt av dyrene, i form av avføring, urin og hår, gjør det mulig å identifisere arter og individer. Men skala er en utfordring. Hvordan gå fra bevis om ett individ til å si noe hensiktsmessig om mange hundre eller flere tusen dyr?

En elefant i mikroskop

Måten vi pleier å studere dyrebestander på, er som å se på en elefant gjennom et mikroskop. Vi er flinke til å undersøke og forstå de små detaljene, men sliter med å sette sammen alle brikkene til en komplett helhet.

Det er denne nøtten vi nå har knekket.

Nå kan vi spore den detaljerte dynamikken til hele bestander i stort romlig omfang, uten å begrenses av små og fragmenterte dyrebestander.

Fra bæsj til kart

I løpet av de siste to tiårene har svenske og norske myndigheter, med betydelig hjelp fra frivillige, samlet inn titusenvis av DNA-prøver av brunbjørn, grå ulv og jerv over hele Skandinavia. Disse dataene er samlet i rovbase.no, en stor internasjonal database for overvåkingsdata på rovdyr.

Ved å bruke dataene i avanserte analytiske modeller kan vi nå for første gang produsere detaljerte kart over bestandstetthetene til de tre artene over alle deres utbredelsesområder i Skandinavia.

Kartene gir et nytt perspektiv på hvordan dyrebestandene endrer seg over tid. Resultatene tar også hensyn til at vi forskere aldri har all informasjon om dyrene – såkalt ufullkommen deteksjon.

Kartlegginger oppdager nemlig sjelden alle individer. Vi klarer rett og slett ikke finne alle dyrene hver eneste gang.

For å finne antallet kan vi ikke bare telle antall dyr som DNA-prøvene tilsier. Vi må ta høyde for at noen alltid går under radaren. Våre statistiske modeller korrigerer for dette.

Individet i bestanden

De fleste av oss har en tendens til å putte dyrelivet i én av to ekstreme kategorier. Den ene er individet: Bjørnen som vandrer Hedmarkens skoger og stapper seg med bær før den tusler inn i hiet for vinterdvalen sin.

Den andre ytterligheten er bestanden: Det totale antallet bjørner i Norge. Men økologi handler til syvende og sist om alt det som er imellom. Arbeidet gjør det mulig å se hvordan individene påvirkes av natur og miljø rundt seg. Og hvordan naturens prosesser, via individene, påvirker hele bestander.

Våre fremskritt vil nå hjelpe andre som arbeider med økologisk analyse. Vi kan nå gi naturforvalterne mer presise prognoser på rovdyrbestander på en større og helt enestående skala.

Vil bedre og mer detaljerte kart over bestandstettheter endre folks oppfatninger om store rovdyr? Nei, sannsynligvis ikke. Men det er heller ikke poenget. Poenget er å sprøyte informasjon i den pågående debatten, slik at folk, selv om de er uenige, i det minste har de samme fakta.

Rundt 1850 ble det anslått en bjørnebestand på rundt 4000–5000 dyr i Skandinavia. Antallet gikk kraftig tilbake på grunn av jakt. Foto: Staffan Widstrand

Eksperter på tvers av landegrenser

Forskningen er finansiert av Norges forskningsråd, Miljødirektoratet og Naturvårdsverket i Sverige. I prosjektet har vi på NMBU samarbeidet tett med forskere i Norge, Sverige, Frankrike og USA.

De skandinaviske bestandene til bjørn, ulv og jerv befinner seg på begge sider av den norsk-svenske grensen. Derfor har det internasjonale samarbeidet vært helt nødvendig for å lykkes.

Analysene som involverte tusenvis av DNA-prøver over et så stort område, har krevd betydelig utvikling innen databehandling.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les også

  1. 44.000 arter er kjent i Norge. Og så kommer alt vi ikke vet.

  2. Taredyrking er i ferd med å bli stor industri. Er vi forberedt?

  3. Norge bør fortsatt si nei til usikre behandlinger som nordmenn tar i utlandet

Les mer om

  1. Rovdyr
  2. Viten
  3. Ulv
  4. DNA