Viten

Menneskeheten er inne i en ny geologisk epoke - antropocen

Endringene er nå så dyptgripende at vi er blitt som en naturkraft, som et meteorittnedslag.

«Jorden vil aldri unnslippe menneskets hender», sa den italienske teologen og geologen Antonio Stoppani i 1873, skriver artikkelforfatterne. Ntb Scanpix

  • Henrik Hovland Svensen
  • Thomas Hylland Eriksen
  • Dag O. Hessen
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Den menneskelige påvirkningen kan spores til de mest avsidesliggende strøk.

Halvparten av jordens landoverflate er direkte endret, gjødselindustrien binder nå mer atmosfærisk nitrogen enn alle verdens landbaserte økosystemer tilsammen, fiskerier forsyner seg med en stor del av marine organismer i alle kystfarvann og verdens dyrebestander er i gjennomsnitt redusert med 50 prosent siden 1970-tallet.

I tillegg har vi endret atmosfærens sammensetning på en måte som påvirker klodens klima.

Et meteorittnedslag

Endringene er nå så dyptgripende at mennesket er blitt som en naturkraft, som et meteorittnedslag. Om ti millioner år kan kanskje sporene etter vår tid finnes som et eget geologisk lag blant skifer og sandstein.

Denne geologiske tidsalderen har nå fått et uformelt navn: «Antropocen», som kan oversettes til «menneskets tidsalder» og er en kombinasjon av «antropos» (menneske) og «CEN» (ny).

På 1980-tallet var det én miljøtrussel som overskygget alle andre: ozonhullet. Utslipp av klorfluorkarboner fra kjøleskap og spraybokser «spiste» opp det beskyttende lag av ozon i stratosfæren.

Ozon-historien er ett av flere eksempler på at mennesket nå var i stand til å endre jorden på en fundamental måte

Mannen som fremfor noen pekte på risikoen, og til slutt sørget for at ozonnedbrytende stoffer ble faset ut, var Paul J. Crutzen (f. 1933).

For Crutzen var ozon-historien ett av flere eksempler på at mennesket nå var i stand til å endre jorden på en fundamental måte.

Spor i det geologiske arkivet

Crutzen unnfanget begrepet «antropocen» under en konferanse hvor møtelederen stadig refererte til holocen, den geologiske epoken som startet etter siste istid.

Året var 2000. «Stopp», skal Crutzen ha utbrutt, «vi er ikke lenger i holocen, vi er i antropocen». Siden den tid har begrepet spredt seg både i og utenfor akademiske kretser.

Men Crutzen var på ingen måte den første til å bekymre seg over utilsiktede bivirkninger av menneskets suksess. På midten av 1800-tallet beskrev flere geologer menneskets dominerende rolle på jorden.

«Jorden vil aldri unnslippe menneskets hender», skrev den italienske teologen og geologen Antonio Stoppani (1824 – 1891) i 1873, med henvisning til menneskets innflytelse på landskapet og naturens prosesser.

Han var trolig den første til å påpeke at mennesket etterlater seg spor i det geologiske arkivet, det vil si i avsetninger av sand, leire og is.

Kull var drivkraften. Utviklingen fortsatte i det 20. århundret, fortsatt med kull som viktigste energikilde, men i økende grad også med hydrokarboner som olje og gass.

Felles for de tidlige forsøkene på å karakterisere menneskets innvirkning på omgivelsene, er at ingen av dem ble allment kjent eller mye benyttet i relevante fagmiljøer. Så hvorfor har begrepet slått gjennom nå?

Økende bevissthet

Én forklaring på at antropocen-begrepet har fått et faglig fotfeste, er den økende bevisstheten om hvilke formidable fotavtrykk mennesket setter på jorden – og vår rolle i klimasystemet.

De pågående klimaendringene kan nå settes i en ramme av andre menneskeskapte endringer, der særlig landskapsendringer føles påtrengende og er lette å se – urbanisering, skogsdrift, gruver, infrastruktur og lignende.

En annen forklaring er det som kan kalles det globale skiftet innen forskning. I løpet av de siste to tiårene er det etablert en helt ny forståelse av menneskets påvirkning på jordens systemer, mye takket være store datasett, internasjonalt samarbeid og satellittbasert overvåking av endringer av på jordens overflate.

Det er verdt å merke seg at metaforbruken er utstrakt i diskusjonene omkring antropocen-begrepet. Både mennesket som en geologisk kraft og mennesket som gartner dukker stadig opp.

Selv har vi brukt meteoritt-metaforen i denne artikkelen.

Ingen tydelig tidsavgrensning

Enkelte forskere har påpekt at metaforene er problematiske, at hverken «mennesket», «geologisk» eller «kraft» er entydige begreper. Likevel er det interessant å se hvor store endringer i tankesett et nytt begrep kan skape.

Antropocen er fremdeles et diffust ord og omstridt begrep. Til forskjell fra andre geologiske tidsepoker, har ikke antropocen en tydelig tidsavgrensning. Enkelte hevder at antropocen startet med jordbruket som utviklet seg for 8000 år siden.

I dag er det ingen tvil om at vi står midt oppe i en betydelig artsutryddelse og bestandsreduksjon

Utryddelsen av de store pattedyrene, som mammuter og mastodonter, viser at mennesket tidlig satte sitt preg på jordens økosystemer.

I dag er det ingen tvil om at vi står midt oppe i en betydelig artsutryddelse og bestandsreduksjon forårsaket av overbeskatning, ødeleggelse av biotoper og etter hvert klimaendringer.

Andre har foreslått at antropocen startet med koloniseringen av Den nye verden (fra 1492), med oppfinnelsen av dampmaskinen i 1784, med den industrielle revolusjonen omkring år 1800 eller med atombomben som ble sluppet over Hiroshima 6. august 1945.

Det formelle ansvaret for å inndele jordens 4,6 milliarder år lange historie i tidsbolker, hviler på Den internasjonale stratigrafiske kommisjon.

En egen arbeidsgruppe for antropocen-spørsmålet ble etablert i juni 2009. Den skal etter planen gi sine anbefalinger under en konferanse i Cape Town i august og september i år.

Ringvirkningene av en formalisering kan raskt nå ut til andre fagfelt og til politikere og beslutningstagere.

Har politiske føringer

Diskusjonene om hva antropocen egentlig innebærer, føres innen ulike vitenskapelige disipliner og langt ut i populærkulturen.

Antropocen-begrepet har politiske føringer ved at det ikke bare impliserer at menneskets påvirkning på jorden er stor, men at den simpelthen er for stor – og derfor bør minskes.

Det kan få oss til å ta inn over oss hvilken enorm endringsfaktor mennesket er blitt, og kanskje dermed mane oss til å ta et større ansvar.

I antropocen vil mennesket måtte nå et høyere bevissthetsnivå, og se seg selv som verdensborger på en klode som ikke bare er definert gjennom menneskelige plikter, rettigheter og verdier, men hvor et premiss er at alt liv henger sammen

Dette er en forkortet versjon av en artikkel som ble utgitt i Nytt Norsk Tidsskrift 26. mai 2016.

Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Geologi
  2. Menneskets tidsalder
  3. Miljø
  4. Klimaendringer

Relevante artikler

  1. VITEN

    For 252 millioner år siden forsvant nesten alt liv på Jorden. Kan det skje igjen?

  2. VITEN

    Mennesket har ødelagt naturen i over 50.000 år

  3. VITEN

    Historien om klodens miljøproblemer er slettes ingen undergangsfortelling

  4. VITEN

    Ny måling: Pattedyrene beveger seg mye mindre nær folk

  5. VITEN

    Vi må forstå hvorfor to graders temperaturøkning er farlig

  6. VITEN

    Norges lange klimareise