Visste du at vi har 40 ville orkidé-arter i Norge?

Du kan finne dem på tur, men plukk dem for all del ikke!

De ville orkideene i Norge tilhører en fantastisk plantefamilie med både sjeldne og vakre blomster. Vi har vel 40 arter og underarter, av disse er 20 rødlistet og 13 er fredet.

Orkideer vokser fra kysten og høyt til fjells. Med dagsturer fra Oslo vil det kunne finnes rundt 35 arter, mens Bergen og Trondheim har et par-tre mindre, og Tromsø kommer opp i nær 25. Videre nordover synker antallet raskt.

For å ta vare på disse plantene, er det nødvendig at folk som forvalter utmark kjenner dem. Bli gjerne orkidéjeger, men forlat plantene like uberørt som da du kom!

Potensmiddel og prydplante

Det var stor interesse for orkideer alt på 1500-tallet, av helt spesielle årsaker. Mange arter har to rotknoller; en død med mørk farge, mens fjorårets er lys og spirer til en ny plante om våren. Knollene ligger nær hverandre og ligner på testikler. Latinnavnet på orkidéfamilien (Orchidaceae) kommer fra det greske ordet for testikler. I datidens legevitenskap bestemte utseende av plantedeler hvilken medisinsk funksjon man tilla dem.

De lyse knollene skulle stimulere kjønnsdriften og øke fruktbarheten. Saften ble drukket i vin eller strøket på underlivet.

Tilsvarende bruk av døde knoller svekket driftene. Kanskje var det en placeboeffekt, orkideer brukes naturlig nok ikke lenger slik. Noen er foredlet til prydplanter for bruk innendørs og setter som regel ikke frø.

De ville orkideenes viktigste oppgave er derimot å spre sine gener til nye planter og dermed bevare arten i norsk natur. Selv om de ikke lager blomster for å pynte hjemmene våre, forhindrer ikke det at vi er mange som gleder oss ved å oppleve disse plantene ute. Deres blomster, duft og nektar er utviklet for å trekke til seg insekter og å få disse til å ta med pollen for å bestøve andre blomster.Vår vanligste orkidé er flekkmarihånd.

Vanskelige å bestemme

DNA-analyser tyder på at klodens rundt 25000 orkideer stammer fra en lilje som forandret utseende (ved mutasjon). Resultatet var svært vellykket og ga opphav til en plantefamilie som har tatt i bruk mange forskjellige vokseplasser; fra oppe i trær i tropene og til kalkrik jord i arktiske områder.

De har en utrolig variasjon i størrelse og blomstenes utseende, enkelte kan fargelegge vokseplassen med røde blomster, andre er små, lysegrønne og nesten umulige å se blant andre planter.

Noen orkideer, særlig innen marihåndslekten, har et viltert familieliv med krysninger (hybrider) mellom arter. Hybrider danner sjelden spiredyktige frø med hverandre. De som har denne evnen, skilles gjerne ut som nye arter. Mange arter har store variasjoner i blomstenes utseende, og det kan være vanskelig å bestemme hybridene. Det gir spennende utfordringer for de som vil studere orkideer og kan være grunnen til at plantene er lite kjent.

Seks blomsterblader

Som arv fra en felles stammor, har alle orkideer blomster med seks blomsterblader. De tre ytre er nokså like. Det er to av tre indre blomsterblader også, mens det midtre, tungen, alltid har en annen form. Bakpå tungen sitter støvbærere og arr over frøemnet, og bak tungefestet kan det gå ut en spore.

Myrflangre har ofte rødfargede ytre kronblad, de to indre er gjerne lysere, mens tungen er krøllete og hvit med flekker av gult og rødt. Den er leddet slik at et insekt sitter ustøtt og lett kommer borti støvbærerne.Orkideers grønne blader har forskjellig form; fra nesten runde til lange og smale. Alle har parallelle bladnerver, noen har mørke flekker. Ofte kan arten bestemmes ut fra plantens utseende, blomstringstid og hvor den vokser.

Insekter frakter pollen

Orkideene bruker insekter til å frakte pollen over til andre blomster for å danne frø, noen kan også bestøve seg selv. Slik innavl svekker plantene. De fleste prøver å unngå dette, og de mest effektive åpner ikke for støvmottak før egne støvbærere er fjernet.

Insektene lokkes ofte med nektar i sporen eller på tungen og kan lande på denne. Noen arter narrer til seg insekter ved lukt som ligner hunninsekters ”kjønnslukt” (feromoner), eller ved å ligne andre blomster med nektar — og slipper da å lage dette selv.

En orkideart lokker til seg veps ved å gjære nektaren til sprit. Vepsene kan bestøve mange blomster før de faller fulle til bakken. Støvbærerne løsner ved berøring og kleber seg til insektet som får med seg støv nok til flere blomster på hode eller forpart. Det er nødvendig for formering at insektene leverer pollen til den samme arten eller en nær beslektet orkidé.

Mange blomster begrenser hvilke insekter som slipper til. Skognattfiol er særlig flink til dette og plasserer nektar i bunnen av en nær tre cm lang spore — hvor den bare kan nås av nattsvermere og sommerfugler med lang snabel.

Sopp skaffer vann og næring

Orkidéfrøene har ikke ”nistepakke” (frøhvite), og hver plante sprer flere tusen bitte små frø som kan fraktes langt med sterk vind. Botanikere tror at noen norske arter kan ha blåst inn over havet, kanskje fra Skottland og Island.

Frøet må ha hjelp fra en sopp til å åpne frøskallet og skaffe vann og næring nok til å få opp en ny plante. Det skal mye til for at frø og en passende sopp treffes på en gunstig vokseplass, og bare ett av mange tusen frø lykkes i dette. Slikt samarbeid gjennom en felles sopprot (mykorrhiza) er vanlig blant planter, men noen orkideer har kommet lenger enn de fleste.

En av dem er korallrot som verken har blader eller røtter, bare en overjordisk, grønn til gulbrun stengel med blomster og en kort, korallformet jordstengel. Sopp kan til og med ta karbohydrater (sukker) fra trærs røtter og gi dette videre til orkideen. Også to andre arter har kuttet ut blader og lar soppen sørge for det meste av næringen. Planter med grønne blader lager selv karbohydrater av luftens CO2 og vann.

Store krav til jord og klima

Mange orkideer har så store krav til leveområdene (biotopene) at de bare vokser på små, spredte arealer og lett dør ut ved miljøforandringer. De fleste krever god tilgang på kalk i grunnvannet. Mange er sump- eller myrplanter og tåler ikke tørke. Kalkrike myrer kan ha vel ti forskjellige arter og fire-fem hybrider i tillegg.

Fruesko trives godt i myrkanter, men kan også finnes i barskog og over skogen mot fjellet. Den gule tungen har form som en bolle. Insekter som ramler nedi, slipper bare ut gjennom en åpning i bakkant hvor de kommer borti støvbærerne underveis. Andre arter finnes langs kysten, noen vokser i blåbærgranskog, på beitemark eller i snaufjellet, bare en liten gruppe kan vokse under nokså forskjellige forhold.En oppmerksom turgjenger vil ofte kunne finne orkideer uansett hvor stien går. For å se flere forskjellige orkideer på ett sted, må veien legges innom gode biotoper. Plantene kan leve på soppen gjennom mange år uten å vise seg over jorden. Det er derfor ikke sikkert at du finner alle de som vokser på et område ved første besøk.

Yndet foto-objekt

Tidligere var det vanlig å lære plantenavn ved å samle, bestemme og presse planter med rot og lime disse inn i et herbarium. Vi skal aldri grave opp orkideer fordi man risikerer å utrydde sjeldne arter. Å fotografere alle norske orkideer er i stedet blitt et mål for mange naturbrukere.

Når dette målet er nådd, kan det være interessant å gjøre som frimerkesamlere; å samle på varianter innenfor hvert slag. Arter med stor variasjon er særlig eng-, skog— og flekkmarihånd og hybrider mellom disse. Det er vanlig å beskrive hvilke arter som er i hvert verneområde, også på nettet, og én av dagens orkidébøker forteller hvor de fleste artene kan finnes i Norge og Sverige.

Dette forutsetter at folk lar plantene stå urørt og hjelper de mange, ivrige orkidéjegere med å få en komplett Norges-samling på få år.

Bevaring krever kunnskap

Mye næringsrik jord er dyrket opp, brukt til bebyggelse, veier, jernbane eller andre formål. Dette har ødelagt mange orkidébiotoper. Også gjengroing, grøfting, sprøyting med plantegift, snauhogst og gjødsling kan utrydde orkideer. Tette skogbestand og høyt gress vil skygge ut plantene.Etter å ha mistet mange gode biotoper, er noen orkideer avhengige av at de voksestedene som er igjen tas godt vare på. En av de mest truede artene er narrmarihånd som finnes rundt Grimstad og er utsatt for sauebeiting.

Noen av de mest utsatte artene beskyttes gjennom bevaringsplaner for prioriterte arter. Mange orkideer og gode biotoper er fredet etter naturmangfoldloven. Som ledd i sertifisering av bærekraftig skogbruk, skal områder med fredete og truete orkideer legges ut som nøkkelbiotoper, og grunneier plikter å bevare vekstforholdene.

Skogloven tillater ikke nygrøfting av myr.

Det er derfor godt håp om at vi klarer å bevare orkideene våre hvis de som forvalter utmark skaffer seg nok kunnskaper om plantene og deres krav. Økende kjennskap til orkideer blant naturforvaltere, lærere, naturfotografer, naturvernere og andre naturbrukere skjerper oppmerksomheten og minsker faren for nye ødeleggelser.

• Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!