Hvorfor blir vi enige om noe som helst?
Med årets vinner har Holbergprisen slått et slag for et mer nyansert syn på vitenskapens offentlige rolle i demokratiske samfunn.
Bør vi gi koronavaksine til barna? Bør vi sende våpen til Ukraina? Noen vet best selv. Andre ønsker seg klare ekspertråd. Problemet er bare at eksperter også er uenige og usikre.
Kan det være så vanskelig å finne ut hva som er riktig?
Årets vinner av Holbergprisen er indisk-amerikanske Sheila Jasanoff, professor i vitenskaps- og teknologistudier ved Harvard University. Jasanoff har i en mannsalder forsket på forholdet mellom ekspertkunnskap og offentlige beslutninger.
Noen lurer vel på hvorfor man skal forske på dette. Er ikke svaret opplagt, nemlig at vitenskapen sier hva som er sant? «Science speaks Truth to Power», sies det.
Tror man på det, er det ikke rart at man blir skuffet.
Må stå i usikkerhet og uenighet
Sinne og skuffelse har vært der i den norske koronadebatten.
Hvordan kunne Folkehelseinstituttet (FHI) ta så feil om omikronspredningen i desember 2021? Hvordan kunne man ta i bruk Astra Zeneca-vaksinen når den ikke var trygg?
Hvis man tror at eksperter er allvitende, og at fakta er utvetydige, er veien kort til mistro og konspirasjonsteorier. Usikkerhet og uenighet er noe eksperter må stå i jevnlig.
For Jasanoff ble hennes bakgrunn som advokat en nøkkel: «Når man er advokat, er ikke spørsmålet først og fremst hvorfor folk blir uenige om fakta eller om noe er sikkert eller usikkert. Spørsmålet er hvorfor folk i det hele tatt blir enige om noe som helst.»
Jasanoffs enkle og kanskje provoserende svar er at enighet oppstår i samspill mellom vitenskap og politikk. Fakta og verdier er forskjellige størrelser, men også innfiltret i hverandre, eller «sam-produserte», som Jasanoff kaller det.
For å bruke vårt hjemlige koronaeksempel: Da ekspertene konkluderte at Astra Zeneca-vaksinen var trygg nok, var det ikke fordi man satt på et fasitsvar. Man vurderte hvor ille smittespredningen kunne bli, hvor få andre virkemidler man hadde til rådighet, og hvor stor usikkerhet man måtte anse som sosialt og juridisk akseptabel.
Samspillet mellom vitenskap, forvaltning og jus
FHI og Helsedirektoratet jobber på grensen mellom vitenskap og forvaltning. Jasanoff har studert kunnskap og beslutninger i denne type organisasjoner og i ekspertutvalg- og domstolsarbeid.
Slike institusjoner har stor makt i moderne samfunn. Som vi har sett, har de makt til å stenge ned samfunnet.
Jasanoff finner mye saklighet og fornuft, men også store forskjeller i hva som gjelder som saklig og fornuftig. De «samme» dataene tolkes forskjellig av eksperter i USA, Storbritannia og Tyskland.
For eksempel raljerte britiske epidemiologer på et tidspunkt over hvor uvitenskapelige folk var når de hengte seg opp i sjeldne bivirkninger av Astra Zeneca-vaksinen. Da ble de møtt av norske forskere som sa at noen av disse bivirkningene nettopp var grunn til å stoppe vaksinen. Begge sider argumenterte fornuftig, men med forskjellig oppfatning av hva fornuft er og bør være.
Forskjeller mellom land er forankret i historie og tradisjoner, inkludert juridiske tradisjoner. Tidligere domsavsigelser påvirker hva som regnes som gode nok bevis både innenfor og utenfor rettssalene, og påvirker dermed også ekspertenes egne standarder. Jus og vitenskap utvikler seg sammen.
Blandingen av virkelighet og ønsketenkning
Mange beslutninger i moderne høyteknologiske samfunn har ikke klare ja-nei- alternativer. Alternativene eksisterer kanskje bare som visjoner. De senere delene av Jasanoffs forfatterskap tar for seg dette.
Politikk i vår tid orienteres stadig mer rundt teknologiske visjoner som man så forsøker å realisere gjennom innovasjon. Ikke minst finner man slike visjoner, som Jasanoff kaller «sosiotekniske forestillinger», i strategier for å takle store samfunnsutfordringer. Jens Stoltenberg så for seg en «månelanding» for å fjerne CO₂ fra atmosfæren.
Under covid-19 ble vaksiner den dominerende forestillingen om veien ut av uføret. Alle andre løsninger, slik som «flokkimmunitet», forsvant fort. Problemet skulle løses ved å lage det vi ikke hadde, nemlig koronavaksiner.
Vi sier ikke at dette var et dårlig valg. Koronavaksinene har vært en suksess, men «suksess» er også politisk og økonomisk definert og ikke bare et medisinsk spørsmål.
Poenget er at når vitenskap, teknologi og politikk drives fremover av ønsketenkning, så gir det fremdrift, men det skaper også nye problemer og utilsiktede bivirkninger. Det oppstår skuffelse når løsningen ikke var så enkel og gullkantet som man trodde, og folk spør seg om de skal ta boosterdoser til evig tid.
Spenningen mellom vitenskap og demokrati
Jasanoff mener ikke at vitenskapen bør bli apolitisk. Det er et falskt og fåfengt ideal. Samfunnet trenger fremtidsvisjoner, og vitenskap og teknologi spiller en viktig rolle.
Men i over 50 år nå har særlig bio- og datateknologi fått stor plass i fremtidsvisjonene våre. Når pandemien kommer, låses politikken til spørsmålet om hvordan viruset skal bekjempes, og det tas for gitt at Svaret med stor s er bioteknologi. Spør man om hva folk flest kan gjøre, og hvordan vi kan lære oss å leve med viruset, er man uvitenskapelig og dum.
I sin seneste bok, «Can Science Make Sense of Life?» fra 2019, forklarer Jasanoff hvordan biologi og bioteknologi har tiltatt seg en stadig større plass i samfunnsagendaen. Dette er ikke en anklage mot biologene, men en påpekning av en ubalanse i offentligheten, i fremtidsvisjonene våre og til syvende og sist den offentlige fornuft. Det tenkes for mye biologi der man også burde ha tenkt humanisme og demokrati.
Demokrati og vitenskap henter kraft fra uenighet, men vi behøver også offentlige mekanismer for å komme til enighet. I senere tid er det blitt klart at samspillet mellom politiske institusjoner og fakta er ute av balanse.
Jasanoff viser hvordan mangel på enighet ikke nødvendigvis skyldes manglende respekt for vitenskap, men også er et spørsmål om samspill og tillit.
Med årets vinner har Holbergprisen slått et slag for et mer nyansert syn på vitenskapens offentlige rolle i demokratiske samfunn.
