Viten

Hvorfor sier vi det vi sier?

Hva bestemmer hvem vi snakker med, hvor ofte vi bytter samtaleemne, og hvor ofte vi bruker bestemte ord?

  • Carsta Simon, stipendiat, Institutt for adferdsvitenskap, Høgskolen i Oslo og Akershus
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Jeg har et teknisk problem med e-postkontoen min på jobben.

Fyren fra IT-avdelingen smiler til meg når jeg kommer inn til brukerstøttekontoret og begynner å forklare hva jeg må gjøre for å løse problemet. Mens han forteller hører jeg meg selv si «mhm», så «a» og deretter «aha». Etter en kort stund slutter han å prate.

Samme kveld møter jeg han tilfeldigvis på toget hjem, og vi kommer nok en gang i prat om e-postproblemer.

Jeg hører meg selv si «mhm», «a» og «aha». Denne gangen snakker han i vei. Han er den samme og jeg sier det samme. Så hva er forskjellen som kan forklare hvorfor han den ene gangen fatter seg i korthet, men en annen gang snakker i vei?

Hva bestemmer hvem vi snakker med, hvor ofte vi bytter samtaleemne, og hvor ofte vi bruker bestemte ord? Er det medfødt å snakke i vei eller være stille, eller er dette noe vi lærer oss gjennom livet?

Les også

Det villeste nye språkpåfunnet kommer fra amerikanske universiteter

Carsta Simon, stipendiat, Institutt for adferdsvitenskap, Høgskolen i Oslo og Akershus

Samtaleforskning

Enn så lenge har man trodd at en samtalepartners små lyder som «hmm» får en annen samtalepartner til å fortsette å snakke. Forsøkene mine viser at dette ikke alltid stemmer. Over 100 deltagere deltok i mine studier der jeg gjorde lydopptak av samtaler.

I forsøkene da deltagerne snakker med en skuespillere som har lært seg å kontrollere sine «hmm»- ytringer, har jeg funnet at lydenes påvirkning på samtalepartnernes snakk kommer an på sammenhengen. Om samtalepartnerne ikke har noe videre mål med samtalen enn å ha det hyggelig og bli bedre kjent, leder disse lydene til lengre fortellinger.

Les også

Hjernen din gjør deg til den du er

Nyttig i vitneavhør

Om en derimot forklarer noe til den andre som ytrer mange «hmh», så har den ene en tendens til å slutte å forklare etter kort tid. Slike grunnleggende funn er betydelige for en rekke anvendte intervju- eller samtalesammenheng som vitneavhør, terapisamtaler eller medieintervjuer, da man enten vil unnvike å påvirke fortellingen, vil få noen til å fortelle mer utførlig om en sak, eller til å droppe et emne og bytte til et annet.

Som all annen adferd kan også det å snakke delvis føres tilbake til både en naturlig utvalgsprosess som har funnet sted i millioner av år, og delvis til en prosess som velger ut adferd gjennom livet vårt. Utvalget av adferd og kroppslige egenskaper gjennom artens livstid følger samme prinsipp som utvalget av adferden i løpet av vår livstid.

Gir Darwin forklaringen?

Menneskets kropp og dets adferd er blitt formet gjennom millioner av år av noe som Charles Darwin i 1859 kalte for det naturlige utvalget. Dersom ressursene ikke strekker til for alle, overlever bare noen individer. Individer med fysiske eller adferdsmessige egenskaper som gjør dem bedre tilpasset til miljøet de lever i, har konkurransefordeler. Egenskapene hos de med flere overlevende avkom, føres videre og blir vanligere hos arten.

Kan utvalgsprosessen som Darwin beskrev forklare hvorfor IT-fyren fattet seg i korthet på kontoret, men snakket i vei på toget? Både ja og nei. Den naturlige utvalgsprosessen som skjer i løpet av artens livstid har frembrakt en tilsvarende prosess som foregår i vår livstid. En adferds konsekvens, som en annen samtalepartners «hmh», kan påvirke om adferden i nåtiden øker eller minker – som for eksempel praten.

Les også

Ic ascie þe, hwæt hæfst þu weorkes - slik så engelsk ut for tusen år siden

Adferd som er effektiv øker

Vi gjør mer av det som fungerer. Hvordan en samtalepartner reagerer når jeg snakker, kan tenkes å ha vært en overlevelses- eller forplantningsrelatert hendelse. Er samtalen vellykket, kan den lede til bedre tilgang til ressurser som bolig, eller å få en nabo til å sitte barnevakt. Vellykkede samtaler kan også bidra til bedre kjærlighetsrelasjoner, kan redde oss fra å bli smittet av en livsfarlig sykdom, eller øke tilhørigheten i en gruppe.

Overlevelses- og forplantningsrelaterte hendelser er altså konsekvenser som har funksjonen å øke eller redusere forekomsten av en adferd den dag i dag. Hvordan kan da mine like «mhm», «a» og «aha» forsterke IT-fyrens prat i en situasjon og redusere den i en annen?

Hvilken funksjon har samtalen?

Hvordan adferden blir tilpasset til og av miljøet, kan vi ikke forstå av å se på hvordan konsekvensene ser ut (deres form), men gjennom å undersøke hva de får gjort (deres funksjon). Konsekvensenes funksjon, eller «jobben de får gjort» avhenger av sammenhengen.

På toget, for eksempel, er konsekvensene av IT-fyrens prat om e-postsystemets utfordringer at jeg svarer «mhm», «a» og «aha», og på den måten signaliserer at jeg hører etter og er interessert i å høre mer. Dette henger ofte sammen med at man vil fortsette å omgås. Mine lyder gir ham også tegn på at han kan få mer av det samme – det vil si min oppmerksomhet – om han fortsetter. I vår arts historie har denne adferden stått i sammenheng med gruppetilhørighet, som igjen har hatt betydning for overlevelsen.


Når IT-fyren på kontoret sitt samme dag forklarte hvordan jeg kunne løse problemet med e-postkontoen, var konsekvensen av hans forklaring en annen enn på toget. Den har sant nok samme form ved at jeg ytrer «mhm», «a» og «aha», men funksjonen av ordene er en annen. Da signaliserte jeg at jeg hadde forstått, og at han dermed ikke trengte å forklare mer.

Hvor lett vi har for å snakke eller være stille kan, som alle andre adferdsmønstre, ikke føres tilbake til kun arv eller miljø. Det naturlige utvalget av vår art har sørget for at vi blir født med et adferdsrepertoar som kan påvirkes og dermed utvides av konsekvenser i vår livstid. Dette er livsnødvendig for at vi skal kunne tilpasse oss nåtidens miljø.

Gjorde det som fungerte

Hvordan hjelper alt dette oss med å forstå hvem vi snakker med, hvor lenge vi snakker, hvor ofte vi bytter samtaleemne eller bruker bestemte ord? Nøkkelen ligger i å kartlegge adferdens funksjon – som ligger i dens konsekvens.

Da jeg først flyttet til Norge og snakket svensk, var en konsekvens av at jeg fortalte at jeg holder på med en doktorgrad i «beteendevetenskap» at en del folk så spørrende på meg eller rynket pannen. Konsekvensen av ikke å bli forstått, fikk min svensk raskt til å bli svorsk. Jeg gjorde mer av det som fungerte.

Og om dette hadde vært en samtale, og du, kjære leser, ikke hadde nikket og sagt «mhm» eller stilt oppfølgingsspørsmål, så hadde jeg byttet emne for lenge siden.

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Her er flere spennende saker fra Viten:

Les mer om

  1. Viten