Deltagelse i koronaforskning skal helst være frivillig | Atle Fretheim
Covid-19-pandemien har gitt oss flere eksempler på hvor viktig det er å følge regelen om at alle som deltar i forskning, skal velge det selv. Men regelen må ha unntak.
I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Ole Jacob Madsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.
Ett av prinsippene som står sterkest innen forskningsetikken, er at alle deltagerne skal avgi et fritt og informert samtykke. I dag er alle enige om at det må være slik, men det var først på 1960-tallet at dette ble nedfelt i internasjonale etiske kjøreregler for medisinsk forskning, i Helsinkideklarasjonen.
Frivillige utsettes for smitte
Et aktuelt eksempel på at fritt og informert samtykke er viktig, er planene til amerikanske forskere om å rekruttere frivillige til å bli smittet med det nye koronaviruset. Formålet er å få fart på utviklingen av covid-19-vaksiner. Halvparten av deltagerne skal få vaksine, deretter skal alle smittes med koronaviruset for å se om vaksinen beskytter mot å bli syk.
Tilhengere av denne type studier erkjenner at det ikke er uproblematisk å utsette folk for fare på denne måten, men påpeker at det prinsipielt sett er liten forskjell på at en frivillig forsøksperson lar seg bli smittet og en at frivillig brannkonstabel løper inn i et brennende hus.
Den største etiske utfordringen ligger antagelig i å sikre at de som melder seg, faktisk forstår at de risikerer å bli alvorlig syke, og i verste fall å dø.
Rekruttering av innsatte
En enda mer kontroversiell fremgangsmåte for å fremskynde vaksineutviklingen ble nylig fremmet av den russiske politikeren Vladimir Zjirinovskij. Han skal ha foreslått å tilby halv straff til innsatte i fengsel dersom de deltar i vaksineutprøvinger. Mange vil nok mene at samtykke under slike betingelser ikke er å regne som tilstrekkelig fritt.
Særlige utfordringer oppstår når det er snakk om forskning på tiltak rettet mot grupper av mennesker. Et eksempel er forslaget om å gjenåpne halvparten av skolene for å undersøke om åpne skoler gir økt smittespredning i samfunnet. Forslaget ikke ble noe av, men illustrerer likevel spenningen mellom behovet for kunnskap og kravet om samtykke.
Det vi ikke vet, har vi vondt av | Atle Fretheim
Skulle man ha innhentet samtykke fra både elever, foresatte og ansatte? Og hva med andre i nærmiljøet, for eksempel de eldre som risikerte å bli utsatt for økt smittefare? Dersom én foresatt ved en skole ikke samtykket, ville det bety at skolen ikke kunne delta i studien? Hvis svaret er ja på noen av disse spørsmålene, er denne type studier i praksis ikke mulig å gjennomføre.
Råderett over egne data
Opprinnelig var formålet med samtykket å forhindre at mennesker ble utsatt for eksperimentering uten å ha gått med på det. Etter hvert har samtykkekravet gått over til å handle vel så mye om råderett over egne helsedata. Hvis en forsker for eksempel ønsker å bruke informasjon om enkeltpersoner fra et register, må det innhentes samtykke. Dette er et godt prinsipp, men det kan være så vanskelig å anvende i praksis at viktige covid-19-forskningsprosjekter ikke lar seg gjennomføre.
Det norske lovverket tillater riktignok at kravet om informert samtykke kan lempes på, men dette skal kun skje unntaksvis, og forutsetter at en av de offentlig oppnevnte etiske komiteene vurderer det som juridisk og moralsk forsvarlig.
Hva som skal til for at det er moralsk riktig å gi unntak fra kravet om samtykke, debatteres jevnlig. Det finnes ingen entydig fasit, så den debatten kommer antagelig til å fortsette i all overskuelig fremtid – akkurat som med så mange andre spørsmål om rett og galt.
Artikkelforfatteren sto bak forslaget om å gjenåpne halvparten av skolene.
