Hva med alle dem som ikke har tarmkreft?
Vi må undersøke om lag 200 personer for å finne én som trenger kreftbehandling. Kan vi da være sikre på at ikke screeningen i seg selv skader noen av de 199 andre?
Prinsippet med screening er å undersøke mange friske mennesker for å finne noen få syke.
De aller fleste som blir screenet, vil aldri utvikle tarmkreft og har derfor få eller ingen direkte fordeler av screeningen. Derfor er det spesielt viktig å identifisere og redusere ulempene.
Fører for eksempel tarmscreeningen i seg selv til angst for at man er eller skal bli alvorlig syk?
Opplever de som får beskjed om at de ikke har tarmkreft, at de har fått et slags «godkjentstempel» på helsen sin? Og hvordan kan dette påvirke livsstilsvalg rundt kosthold, mosjon og røyking?
Alt dette, og mye mer, har vi undersøkt grundig før Norge nå snart innfører et nasjonalt tarmscreeningprogram der alle 55-åringer får invitasjon til å delta.
Topper en dyster statistikk
Norge topper statistikkene over tarmkrefttilfeller i den vestlige verden. Sykdommen har økt betydelig i Norge de siste tiårene, uten at vi vet hvorfor.
Studier viser at screeningundersøkelser mot tarmkreft kan redusere både forekomst og død av sykdommen. Men før et nytt helsetilbud innføres til befolkningen, er det viktig å vite mest mulig om medaljens bakside.
Sammen med forskere fra Kreftregisteret, Sykehuset Telemark, Universitetet i Oslo og Sykehuset i Vestfold har vi undersøkt hvordan deltagere i et prøveprosjekt med over 140.000 inviterte personer opplever tarmscreeningen.
I dette prøveprosjekt blir halvparten invitert til screening med en avføringsprøve og den andre halvparten til en kikkertundersøkelse av tarmen.
95.000 nordmenn kan unngå kreft de neste 30 årene ved total røykeslutt
Fører screening til dårligere livsstil?
Det er kjent at en usunn livsstil øker risikoen for tarmkreft og andre sykdommer.
En viktig problemstilling har derfor vært hva som skjer når personer som har deltatt i tarmscreening, får beskjed om at alt ser fint ut. Tolker de da denne beskjeden som et «godkjent-stempel» og et frikort for å spise mer og bevege seg mindre og til å fortsette en allerede usunn livsstil?
Dette undersøkte vi ved å spørre om livsstil før screening og ett år etter screening. Over 4000 deltagere svarte på spørsmål om kroppsvekt, røyking, mosjon, alkohol og kostvaner både før og etter screening.
Våre resultater viste ingen tegn til at det å delta i tarmscreening fører til en mer usunn livsstil.
Risikogrupper dropper ut
Når tarmscreening utføres med en avføringsprøve for å se etter usynlig blod, må testen gjentas med et par års mellomrom for å være effektiv.
Det viste seg imidlertid at blant dem som deltar i første runde med screening, er det 17 prosent som ikke sender inn neste prøve. Blant disse 17 prosentene er det flere som røyker, er overvektige eller mosjonerer lite sammenlignet med dem som fortsetter å delta.
De som kan ha mest nytte av å delta regelmessig på screening, er altså de som oftest dropper ut.
Øker ikke flertallets angst for egen helse
Screeningtestene som brukes i dag, er ikke helt perfekte. Blant noen screening-deltagere gjøres funn som fører til videre undersøkelser, men for mange vil den videre utredningen vise at det var falsk alarm.
En stor bekymring har vært at det å motta et slikt falskt positivt screeningresultat kan føre til økt angst hos friske mennesker.
For å undersøke dette ba vi en del av de inviterte om å fylle ut et spørreskjema som målte psykisk helse før og etter screening. Resultatene ga ikke støtte til at falske positive screeningresultat førte til mer angst hos deltagerne.
Død eller levende – ikke «klinisk død»
Men kan det tenkes at det å delta i tarmscreening generelt fører til økt angst? Over 4400 deltagere med ulike typer resultat fra screeningtesten svarte på et spørreskjema.
Vi så at i én gruppe virket screeningdeltagelsen å ha en psykologisk effekt: Blant dem som i utgangspunktet hadde et høyt angstnivå allerede før screening, var det en risiko for å oppleve økt angst i etterkant av kikkertundersøkelsen.
Noen av disse gikk opp til et angstnivå der de ble kategorisert som mulig behandlingstrengende.
Dette betyr at tarmscreening ser ut til å være håndterbart for de aller fleste, men det er viktig å være oppmerksom på at screeningdeltagelsen for noen få kan være en mental påkjenning, uavhengig av svaret de får.
Kvinner rapporterer om mer smerte
Et annet viktig spørsmål når man innfører et nytt helsetilbud er om befolkningen opplever det som et godt tilbud. Dersom screeningtesten ikke aksepteres, slutter folk å delta i screening. Hvis de som kan utvikle sykdommen ikke deltar, har ikke screeningprogrammet noen effekt.
Vi målte derfor hvor godt akseptert de to ulike screeningsmetodene var blant deltagerne.
Nesten alle deltagerne sa at de ville deltatt i screening på nytt. Men kvinner var mindre villige enn menn til å gjenta kikkertundersøkelsen, og kvinner rapporterte oftere om smerter under undersøkelsen.
Hvorfor kvinner opplever mer smerte enn menn under undersøkelsen, vet vi så langt lite om, men det er viktig at vi avdekker slike mulige kjønnsforskjeller, slik at vi kan utvikle et helsetilbud som er likt for alle.
Hvis halve verden blir influensasyke – hvem bør få hjelp først?
Forskning gir bedre helsetilbud
Det pågår to viktige tiltak for å redusere smerte ved tarmscreening. Det første er en studie som tester effekten av et smertestillende middel under undersøkelsen.
I tillegg skal et eget senter for endoskopiopplæring utdanne instruktører og sikre at kikkertundersøkelser i det nasjonale programmet har høy kvalitet. Dette fordi vi vet at leger med god opplæring utfører de minst smertefulle kikkertundersøkelsene.
Det er viktig for befolkningen at nye helsetilbud er undersøkt nøye før de innføres, men også at de evalueres underveis, slik at de kan forbedres fortløpende. Prøveprosjektet for det nasjonale tarmscreeningprogrammet er et godt eksempel på hvordan dette kan gjøres.
Uten disse studiene hadde vi for eksempel ikke visst at flere kvinner enn menn opplever tarmkikkertundersøkelsen som smertefull og ville vegret seg mot å gjenta den. Uten slik kunnskap kunne vi heller ikke satt i verk gode tiltak for å lage et enda bedre tilbud.
