«Det handler om å ha litt oppsig, i alt nedsiget»
Mange fanger ruser seg under soning.
Rusmisbrukere er overrepresentert i fengsler over store deler av den vestlige verden. I Norge oppgir ca. 60 prosent av fangene at de brukte rusmidler i perioden forut for fengsling, og man regner med at snaut halvparten av alle fanger i norske fengsler har et alvorlig rusproblem. Rusmisbrukere i fengsel har ofte store hjelpebehov.
Dermed har tanken om at fengselet er en egnet arena for å drive rusbehandling og -rehabilitering fått stor politisk oppslutning i Norge.
Jeg var interessert i å finne ut av hva denne økte satsingen på rehabilitering betyr. I en åttemåneders periode gjorde jeg derfor et forskningsarbeid ved et norsk høysikkerhetsfengsel. Jeg tilbrakte tiden med fanger og ansatte ved en rusmestringsenhet og en enhet for fanger i legemiddelassistert rehabilitering (LAR).
Jeg intervjuet fanger og ansatte, lyttet til fangenes frustrasjoner, overvar krangler, så på formiddags-TV, fikk høre hemmeligheter, diskuterte rus og fengsel, drakk kaffe og leste klagebrev.
Straff og rehabilitering
Dette var en typisk situasjon, i en periode hvor det hadde vært særlig mye rus ved avdelingen: Alle fangene satt rundt sofabordet, sammen med «Ingrid», en av ruskonsulentene, og «Mette», en av fengselsbetjentene. Det var akkurat blitt gjort et nytt funn av rusmidler på avdelingen. Ingrid og Mette var oppgitt, og de ba fangene ta ansvar, de måtte klare å holde seg rusfri, de måtte begynne å oppføre seg ordentlig: stå opp om morgenen, delta på møter, og slutte å tulle.
Fangene på sin side argumenterte for at opplegget på rusmestringsenheten måtte bli bedre: Det var ikke noe innhold, og de kjedet seg.
Les også debattinnlegget:
Nye fengsler er unødvendig. Ny narkotikapolitikk kan redusere soningskøene.
Lite rehabilitering
At det manglet innhold ved rustiltakene kunne jeg selv også observere. Ved rusmestringsenheten gikk fangene stort sett på jobb og skole som de fleste andre fanger i norske fengsler. De deltok på diverse møter, hadde av og til en individuell russamtale med en fengselsbetjent, og deltok på turer ut av fengselet en gang ukentlig, men denne ble ofte avlyst. De opplevde i liten grad å delta i en rehabiliterende prosess.
Ved LAR-enheten fikk fangene ikke anledning til å gå på jobb og skole. Fengselet forsøkte å minimere deres kontakt med fanger fra andre avdelinger, fordi de mistenkte at fangene i LAR ville distribuere deler av medisinen sin (metadon eller subutex/subuxone) videre til andre.
Fangene ved LAR-enheten hadde enda mindre opplevelse av å motta rehabilitering, de opplevde i stor grad å være underlagt en streng og repressiv kontroll.
Mange ruser seg
Ved begge tiltakene jeg studerte, brukte mange av deltagerne rusmidler under soningen. De var sjelden synlig påvirket, men de inntok akkurat nok til å oppnå nytelse, dempe angst, bedre søvnen og holde abstinenser i sjakk.
Ifølge «Jan», en fange i slutten av 20-årene, handlet det om «å ha litt oppsig, i alt nedsiget». Fangene brukte mest subutex/subuxone. «Kjetil», som hadde gått inn og ut av fengsel de siste ti årene, beskrev det som «et fantastisk soningsstoff». Delvis fordi stoffet var lett tilgjengelig, delvis fordi stoffet gir rusvirkninger som passer i et fengsel (dempende), og delvis fordi små inntak av stoffet er vrient å avdekke i urinprøver.
Ifølge fangene ble rusmidlene både importert inn i fengselet etter permisjoner og lignende, og lurt unna fra fengselets egen medisinutlevering. Rusmidlene ble i liten grad solgt, men i stor grad delt mellom fangene. Fangene betalte dermed i liten grad for rusmidlene, men det var en sterk norm om å gi tilbake når man hadde fått. Delekulturen var effektiv.
Mine analyser tyder på at den omfattende kontrollen i fengselet i liten grad fungerte avskrekkende, men at den i stor grad ga bruk og distribusjon av rusmidler en opposisjonell mening for de innsatte. Jeg mener også at den utstrakte bruken, delingen og distribusjonen av rusmidler må ses som en kritikk og protest mot innholdet og fangebehandlingen ved de to rustiltakene.
Les også:
Det er du som ikke gjør nok, Bent Høie
Hvorfor virker ikke tiltakene?
Det er mange og komplekse grunner til at de to rustiltakene ikke virket etter hensikten. Ved rusmestringsenheten spilte presset på fengselsbelegg, mangel på avgrensede lokaler, og manglende oppslutning rundt tiltaket en sentral rolle. Ved LAR-enheten gikk det sport i å undergrave tiltaket som var preget av veldig streng kontroll, ved å lure unna og distribuere videre subutex/subuxone. Kjetil sa: «Jo mer jo du lurer dem, jo bedre er det. Det blir jo en liten hobby.»
Disse funnene kan ikke uten videre overføres til å gjelde i alle norske fengsler. Men et hovedproblem, som ikke kun angår fengselet jeg studerte, er at det mangler presise og overordnede faglige føringer på hva formålet med rusrehabiliteringstiltak skal være, hvem det skal være for, og hvordan de skal drives.
Hvor sterk kontroll?
De fleste fanger og tilsatte vil mene at man bør ha noe rusmiddelkontroll i norske fengsler. En for omfattende og inngripende narkotikakontroll står imidlertid i fare for å undergrave de overordnede målsetningene om bedre rehabilitering. I tiårsperioden fra 2002 til 2011 ble det for eksempel avgitt 227.737 urinprøver i norske fengsler.
«Rune», en av fangene, var for eksempel fortvilet over stadig å måtte levere urinprøver, og sa det slik: «Jeg trodde de skulle hjelpe oss i forhold til rusproblemene. Ikke jakte på oss for å avsløre oss og så straffe oss». En vellykket rehabiliterende prosess er avhengig av respekt og en tillitsfull relasjon mellom den som skal hjelpes og den som skal gi hjelp.
Når kontrollen oppleves stigmatiserende og krenkende, som i fengselet jeg studerte, svekkes tilliten til både personalet som gjennomfører den og til systemet.
Hva er alternativet?
Et sentralt spørsmål er om fengselsbasert rusbehandling skygger for alternative måter å håndtere samfunnets rus— og kriminalitetsproblemer på.
Det blåser en kritisk narkotikapolitisk vind over store deler av den vestlige verden. Det handler om de negative konsekvensene av kriminaliseringen av narkotika og de høye strafferammene, både for individer og samfunn. I noen delstater i USA er cannabis nå legalisert, og det jobbes med å redusere straffeutmålingen for narkotikalovbrudd.
Det er bra at fanger som har rusmiddelproblemer kan få hjelp under soning dersom de ønsker det. Men avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika, og en mer edruelig straffeutmåling for omsetning og oppbevaring av narkotika, vil med stor sannsynlighet føre til at langt færre rusmiddelmisbrukere havner i fengsel.
Da kan de som trenger hjelp for sine rusproblemer motta behandling og oppfølgning i frihet, og ikke under straffegjennomføring.
Rusbehandling i frihet er etisk mer forsvarlig, og trolig også mer effektiv, enn behandling under frihetsberøvelse.
Alle navnene i artikkelen er endret for å sikre anonymiteten til innsatte og ansatte.
- Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!
