Viten

Norges viktige bidrag til korstogene

Sigurd Jorsalfare var ingen viking. Han og mennene som fulgte ham til Jerusalem i 1108–1111, var hellige krigere.

Kongeriket Jerusalem hadde ingen flåte og var derfor helt avhengig av maritim hjelp utenfra. Ved hjelp av Sigurd Jorsalfares 60 skip lyktes det å erobre den strategisk viktige havnebyen Sidon. Gerhard Munthe/Trondheim Kunstmuseum/Trond Norén Isaksen

  • Trond Noren Isaksen
    historiker og forfatter

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

I norsk historieskriving har Sigurd Jorsalfare gjerne blitt fremstilt som en viking som dro til Det hellige landet med mål om å vinne jordisk rikdom. Men de siste tiårenes omfattende internasjonale forskning på korstogene, som norske historikere ikke har tatt inntrykk av, har vist at korstog var massive underskuddsprosjekter.

Snorres kongesagaer som kilde

Når norske historikere har skrevet om Sigurd Jorsalfare og hans reise til Det hellige landet, har de som regel gjort det med Snorres kongesagaer som kilde. Men Snorre er en av de dårligste kildene til kong Sigurds store reise. Der han satt og skrev på Island mer enn hundre år senere, fikk han ikke med seg noe av den internasjonale bakgrunnen for Sigurd Jorsalfares korstog.

Trond Norén Isaksen er historiker og forfatter av boken «Korsfareren – Sigurd Jorsalfare og hans verden». Gitte Johannessen/NTB

Den fortelles det derimot om i latinske, arabiske og bysantinske kilder, som for eksempel krønikene som ble skrevet av Foucher av Chartres, som var kongen av Jerusalems kapellan, Ibn al-Qalanisi, som var borgermester i Damaskus, og Anna Komnena, den bysantinske keiserens datter.

Ved hjelp av disse og andre kilder har jeg i boken Korsfareren – Sigurd Jorsalfare og hans verden kunnet avdekke den store internasjonale konteksten for det norske korstoget. Disse kildene viser også hvor tett Norge var knyttet til datidens storpolitiske begivenheter.

Les også

Norgeshistoriens Game of Thrones


Korstogsglød i Europa

Hele Europa var grepet av korstogsglød etter at pave Urban II i 1095 hadde utlyst det som kom til å bli kjent som Det første korstoget. I juli 1099 erobret korsfarerne Jerusalem fra muslimene, og i Midtøsten ble det i løpet av noen år grunnlagt fire korsfarerriker. Mellom disse statene lå det store områder med fiendtlig territorium, og korsfarerrikene sto under nærmest konstant muslimsk press og var i evig behov av militær hjelp utenfra.


Om korsfarerrikene skulle overleve, måtte de ekspandere. Spesielt viktig var det å ta kontrollen over havnebyene langs middelhavskysten. Det ville ikke bare skaffe dem gode havner og sikre forsyningslinjene til Europa, men gjøre det vanskeligere for den farligste av de muslimske fiendene – Egypt – å angripe korsfarerrikene.


Flåtehjelp fra Norge

Kalifatet i Kairo hadde en fryktinngytende stor flåte, men galeiene hadde så store besetninger at de var avhengige av å ta om bord drikkevann i noen av havnebyene. Om de kristne tok kontrollen over disse byene, ville den egyptiske flåtens rekkevidde bli kraftig redusert samtidig som egypterne ville bli avskåret fra å få tak i tømmer til skipsbygging fra Libanon og fjellene nord i Syria.


Siden korsfarerrikene ikke hadde noen flåte som kunne hamle opp med egypterne, trengte de maritim hjelp utenfra. Mellom 1099 og 1124 greide de kristne å erobre tolv byer på middelhavskysten. I elleve av disse tilfellene kom flåtehjelpen fra de italienske handelsrepublikkene Genova, Pisa og Venezia. I det tolvte kom den fra Norge.

Les også

Vikingsamfunnet var fredelig


Under angrep på tre fronter

Sigurd Jorsalfare og mennene hans kom til Det hellige landet på et ytterst kritisk tidspunkt. Da de første korsfarerne tok Jerusalem i 1099, hadde de muslimske makthaverne vært for opptatt med interne maktkamper til å kunne samle seg til effektiv motstand, men i 1110 ble det omsider gjort et forsøk på å samle muslimene til jihad mot korsfarerne.


Da Sigurd kastet anker utenfor Jaffa i august 1110, sto korsfarerrikene under angrep på tre fronter. Sultanen i Bagdad hadde beordret herskerne i Armenia og Mosul til å gå til hellig krig, og med tilslutning fra flere andre herskere angrep de det nordligste av korsfarerrikene, Edessa (sør i dagens Tyrkia).

Kong Baudouin I av Jerusalem dro nordover for å komme Edessa til unnsetning, men ble lokket i en bakholdsfelle og led et betydelig nederlag da han krysset Eufrates med hæren sin.

Les også

Menneskenes lopper og lus har påvirket vår historie


60 skip fra Norge

Egypterne benyttet seg av kongens fravær til å angripe selve Jerusalem, men med hjelp fra andre kristne byer greide innbyggerne mot alle odds å slå angrepet tilbake. Samtidig gikk den egyptiske flåten til angrep på Akko. Kong Baudouin hastet sørover for å komme denne viktige havnebyen til unnsetning.


I denne situasjonen kunne den hardt pressede kongen knapt fått noen bedre nyhet enn at en kristen konge med hele 60 skip var kommet til Det hellige landet. Baudouin og Sigurd ble enige om at de skulle angripe havnebyen Sidon (nå Saida i Libanon).

Sidon var den eneste befestede byen som hadde satt seg aktivt til motverge ved å angripe de første korsfarerne i 1099. Senere hadde Baudouin gjort to forgjeves forsøk på å erobre denne byen, som ifølge kronikøren Albert av Aachen «påførte pilegrimene mye skade og ubehageligheter».


Våget ikke ta opp kampen

Kong Baudouin og grev Bertrand av Tripoli slo leir utenfor Sidon 19. oktober 1110. Mens de beleiret byen fra landsiden og utsatte den for daglige bombardementer, blokkerte den norske flåten byen fra sjøsiden. Egypterne våget ikke å ta opp kampen med den store norske flåten og trakk seg tilbake til Tyr, tre mil lenger sør.


Overlatt til seg selv og under angrep fra både land og sjø forsøkte sidonittene uten hell å overliste angriperne, men 5. desember valgte de å kapitulere på betingelse av at borgerne skulle få forlate byen med livet i behold og med så mange eiendeler de kunne bære. (Sagaene hevder derimot feilaktig at nordmennene plyndret den erobrede byen).


Opprør i Bagdad

I Bagdad vakte nyheten om Sidons fall bestyrtelse. Nå var det flere som begynte å bli lei av at sultan Mohammed og den unge, fredsommelige kalif al-Mustazhir ikke gjorde mer effektiv motstand mot korsfarerne. En gruppe sinte menn dro hele veien fra Aleppo til Bagdad for å gi uttrykk for sin fortvilelse over at de ikke hadde greid å forsvare Sidon.


Vel fremme i Bagdad trengte de inn i sultanens moské, hvor de avbrøt fredagsbønnen og knuste prekestolen mens de ropte og gråt over ulykkene som hadde rammet islam. Fredagen etter fikk de med seg befolkningen i Bagdad på å marsjere til kalifens moské. Der trengte de inn i området som var forbeholdt kalifen, og knuste prekestolen der også.

De latinske og arabiske krønikene etterlater ingen tvil om at Baudouins og Sigurds erobring av den viktige havnebyen Sidon, som lenge hadde utgjort en fare for korsfarerrikene, var en betydelig seier for korsfarersaken. I lang tid etterpå avsto muslimene fra nye angrep på de kristne.

  • Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Forskning og vitenskap
  2. Kalifat
  3. Viten
  4. Historie

Relevante artikler

  1. VITEN

    Katastrofescenarioer om klima skremmer vettet av elever. Hvor er nyansene?

  2. VITEN

    Tre pågående trusler mot livet på havbunnen

  3. VITEN

    Kan verdens tøffeste bakterie overleve på Mars?

  4. VITEN

    Slik kan det se ut hvis havet stiger langs norskekysten

  5. VITEN

    450 millioner års samliv mellom sopp og planter har formet verden

  6. VITEN

    Kutt i behandlingsmetoder kan faktisk være bra for deg