Viten

Hvorfor fusker forskere?

Stort press. Høye forventninger. Enkelt å jukse. Forbausende mange unge forskere kjenner til ulike former for uredelighet i forskningen.

En studie av farmasøytisk forskning fra 2005 viser at 29 prosent av forskningsfusk som kolleger kjente til, aldri ble oppdaget. Foto: CASTALDOstudio.com / Shutterstock

  • Bjørn Hofmann, professor, NTNU og UiO

Foto: YanLev / Shutterstock

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Bjørn Hofmann er professor i medisinsk filosofi og etikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Gjøvik og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (UiO).

Også forskere fusker. 2 prosent av forskere som ble spurt fra ulike land innrømmer fabrikasjon, forfalskning eller plagiat, og 29 prosent kjenner til slik alvorlig fusk hos andre.

Halvparten av de spurte kjenner til et bredere spekter av vitenskapelig uredelighet, såkalt sjusk og snusk. Det viser en stor samlestudie fra 2009.

Sammen med Søren Holm og andre kolleger har jeg undersøkt holdninger og handlinger hos doktorgradskandidater ved de medisinske fakultetene i Norge og Sverige i perioden 2012–2015.

Studiene viste at forbausende mange hadde kjennskap til ulike former for uredelighet. Holdningene var heller ikke forbilledlige (se nederst i artikkelen).

Hva gjør så at forskere fusker? De er mange grunner til det.

Bjørn Hofmann er professor i medisinsk filosofi og etikk. Foto: Anbjørg Kolaas

Anerkjennelse og avansement:

Dette viser seg å være en viktig grunn til at forskere fusker. I granskingen av forskningsfusket til Norges kanskje mest kjente forsker internasjonalt, Jon Sudbø, kom det tydelig frem at han fusket for å fortsette suksessen han hadde hatt. Sudbø var både lege og tannlege med topp karakterer fra studiet. Det var store forventninger til ham. Etter hvert i forskerkarriéren kom resultatene ikke så lett som forventet. Da ble fusk den eneste måten å nå opp til egne og andres forventninger på.

  • Les også: Tatt for forskningsjuks - nå er Jon Sudbø ansatt som klinikkleder

Fordi jeg fortjener det:

Flere studier viser også at forskere oppfatter det som legitimt å «ta snarveier» når de synes at forskningsspørsmålene er legitime og viktige. En del kjenner andre som fusker og mener at de kan gjøre det samme. Noen er også så entusiastiske og har så stor tro på sin forskning at de mener målet helliger midlet.

Fordi ansvaret er stort:

Det er ikke bare egoistiske grunner til forskningsfusk. Forskningsledere har ansvar for å skaffe forskningsmidler til underordnede forskere og føler at de må fuske for å hjelpe andre (og seg selv).

Fordi presset er stort:

En vesentlig grunn til forskningsfusk er at presset på resultater er stort. Som nåværende rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, uttalte i Morgenbladet i 2006: «Dagens forskningssystem vektlegger konkurranse og prestisje mer enn redelighet. Denne ubalansen bidrar til mer forskerfusk».

Det er vist at sterk konkurranse ikke bare øker forskeres produktivitet, men også deres tilbøyelighet til å tolke resultater på bestemte måter og til å ta snarveier. Stort tidspress viser seg også å være en annen grunn. Fusk kan være den eneste måten man klarer å levere som lovet.

Fordi det er enkelt:

Noen fusker også fordi det er blitt så enkelt. Artikler og rapporter finnes digitalt på nettet, og det er så lett å klippe og lime.

Fordi noen er fuskere:

Enkelte er vant til å fuske fra studiene og tar med seg vanene inn i forskningen. Noen mener at enkelte forskere fusker fordi de er fuskertyper. Det finnes «råtne epler» i alle yrkesgrupper – så også blant forskere. For visse personlighetstyper er fusk som en besettelse. Andre peker på tellekanter, stort press og på manglende retningslinjer og dårlig opplæring.

Forebygger ikke fusk

Samlet sett ser det ut til at forskere fusker fordi presset er stort, forventningene høye og det er enkelt å gjøre det. Forskere belønnes ut fra hvor mye de publiseres og hvor mye forskningsmidler de klarer å skaffe, og slike belønningssystemer for forskning forebygger ikke fusk.

Hva skjer med fuskerne?

For mange forskere får fusk ingen følger, for de blir ikke oppdaget. En studie av farmasøytisk forskning fra 2005 viser at 29 prosent av forskningsfusk som kolleger kjente til, aldri ble oppdaget. Alvorlig forskningsfusk som blir oppdaget, fører ofte til oppsigelser eller at forskeren sier opp.

Tilbakekalling av publikasjoner er en vanlig reaksjonsform, som svir stygt for mange forskere. Disse forskerne blir også sitert sjeldnere enn andre. De som blir tatt publiserer dessuten mindre etterpå enn andre forskere. De som har fått trukket artikler tilbake, opplever å bli sitert sjeldnere.

Hva kan gjøres?

Mange peker på belønningssystemene. Andre peker på opplæring: Mere og bedre kurs i etikk. Incentiver er viktige, men man må forvente at forskere har integritet. Opplæring og mentorordninger viser seg å ha begrenset virkning. Trolig fordi forskningsledere og veiledere er sterke forbilder og har stor makt. Kursing og testing av veiledere er trolig virkningsfullt, men lite populært.

Forskningsfusk kan trolig ikke unngås helt, men økt oppmerksomhet vil trolig minimere fusk. Å begrense fusk er viktig for å bevare tilliten til forskningen og til forskere. Det er alle tjent med.

Studentenes erfaring med forskningsjuks

Studie av holdninger, handlinger og kunnskap om forskningsfusk blant doktorgradsstudentene ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo 2012–2015. Utført av Bjørn Hofmann, Søren Holm, med flere:

  • Handlinger:
    Én av doktorgradskandidatene oppga å ha falsifisert data og én oppga å ha plagiert publikasjoner de tre årene studien ble gjennomført.
  • Én oppga å ha presentert data på misledende måte.
  • Om lag 20 prosent sa de hadde opplevd uetisk press til å opptre vitenskapelig uredelig i en eller annen form det siste året.
  • Over 10 prosent hadde opplevd uetisk press om forfatterrekkefølgen det siste året.

Holdninger:

  • Over 20 prosent ga uttrykk for oppfatninger og holdninger som i litteraturen oppfattes som vitenskapelig uredelighet.
  • 10 prosent fant det ikke uriktig å rapportere eksperimentelle data uten å ha gjennomført eksperimentet.
  • Rundt 40 prosent fant det ikke uriktig å prøve en rekke statistiske analyser for å finne statistisk signifikante resultater.
  • 13 prosent ga uttrykk for at det er akseptabelt selektivt å utelate motstridende resultater for å påskynde publikasjoner.
  • 10 prosent mente det var akseptabelt å falsifisere eller fabrikkere data for å påskynde publikasjoner, hvis de var trygge på resultatene sine.

Kunnskaper:

  • 18–30 prosent hadde hørt om alvorlige former for vitenskapelig uredelighet (fabrikasjon, falsifikasjon og plagiering av data eller plagiat av publikasjoner).
  • Over 60 prosent av doktorgradskandidatene var usikre på om avdelingen hadde skriftlige retningslinjer for vitenskapelig redelighet.

Hofmann er en av artikkelforfatterne i en ny bok om forskningsfusk: Vitenskapelig (u) redelighet

Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Her er flere spennende saker fra Viten:

Les mer om

  1. Viten
  2. Forskning og vitenskap
  3. Forskningsmidler

Relevante artikler

  1. VITEN

    «Vis frem jukserne!»

  2. KRONIKK

    Forskningsfusk kan ikke skjules for offentligheten

  3. VITEN

    Forsker fikk 28 artikler trukket tilbake. Er rutinene gode nok?

  4. VITEN

    Nullfunn er forskningens sorte hull

  5. VITEN

    Noen forskere lar seg lure. Andre er under press. Slik finner useriøse aktører og svindlere sitt marked

  6. VITEN

    «Kan du virkelig bli avhengig av sukker? Nei, mener forskere.»