Var covid-19 en varslet katastrofe?
Vi fikk egentlig en advarsel for 18 år siden om at en koronapandemi kunne ramme verden. Vi fulgte bare ikke med.
Det er to ting som slår meg når jeg leser om sars-epidemien i 2003: Hvor heldige vi var! Og hvor raskt det hele var glemt. Sars kunne lett ha spredt seg like bredt som covid-19 gjør nå.
Samtiden kritiserte Verdens helseorganisasjon (WHO) sterkt for å bruke altfor mange ressurser på denne ene sykdommen. Nå i koronapandemiens tid er det noe snodig å lese denne kritikken.
Ukjent dødelig lungebetennelse
12. mars 2003 varslet WHO om en ny type alvorlig lungebetennelse som så ut til å ha høy dødelighet. Den rammet særlig helsepersonell og var forårsaket av en hittil ukjent mikrobe.
Utbruddet startet i Kina og hadde allerede spredt seg til Hongkong, Vietnam og Canada. Taiwan fulgte raskt etter. Både rike og mellominntektsland så ut til å være utsatt for utbrudd av denne sykdommen som etter hvert ble kalt Severe Acute Respiratory Syndrome, sars.
Sars og covid-19 forårsakes av to nært beslektede koronavirus: sars-cov og sars-cov2.
Sars hadde en dødelighet på nesten 10 prosent. Men mindre enn fire måneder senere var utbruddet stoppet. Drøyt 8000 mennesker ble rammet, hvorav 771 døde.
De nevnte fire landene i Sørøst-Asia og Canada hadde mer enn 95 prosent av alle tilfellene og dødsfallene i verden. En hard kamp i noen få land hadde reddet verden fra en global pandemi. Problemet var at det var få andre som så det slik.
Mediene om sars anno 2003
WHOs håndtering av sars-epidemien fikk mye kritikk i sin samtid. De fikk enorm kritikk da de advarte resten av verden mot å reise til sars-rammede områder. Særlig var canadiske myndigheter rasende: En advarsel mot reiser til Toronto skadet landets turistindustri!
BBCs David Frost hadde et lengre, kritisk intervju med daværende generalsekretær i WHO Gro Harlem Brundtland det året. Da var epidemien på høyden med rundt 200 nye smittetilfeller daglig.
Frost kritiserte reiseforbudet til Toronto som politisk. I tillegg ble Brundtland konfrontert med hvor mye penger og ressurser man brukte på å bekjempe sars, i forhold til hvor mye man brukte på å bekjempe malaria, hvor 3000 barn dør daglig.
Brundtlands argumenter var at dersom sars spredte seg til alle verdens land, ville det koste oss alle langt mer, særlig de fattige landene. Og sars ville komme i tillegg til hiv og malaria, ikke i stedet for.
Dette nådde ikke igjennom hos Frost. Men hun sto på sitt.
En hard kamp i noen få land hadde reddet verden fra en global pandemi
Det var riktig å prøve å stoppe sars med alle tilgjengelige midler, så lenge det var mulig. På dette tidspunktet var det ikke alle som var sikre på at man ville klare å stoppe sars fra å bli en verdensomspennende epidemi. Det var røster i det medisinske miljøet både i Hongkong og USA som uttrykte tvil om at man ville klare det.
WHO i ledelsen
Det som også er slående ved sars-utbruddet, er at WHO tok ledelsen i håndteringen fra første stund. Denne håndteringen står i skarp kontrast til WHOs håndtering av ebola-krisen i Vest-Afrika som varte i to år, 2014–2016.
WHO tok aldri en lederrolle i dette. Totalt 28.600 ble smittet, og 11.325 døde.
Det trengs altså at fagfolk som forstår hvor mye som står på spill, tar ledelsen. Og at disse tør å ta de viktige og av og til upopulære avgjørelsene.
Selv om WHO frarådet reiser til områder med pågående sars-smitte, anbefalte ikke Folkehelseinstituttet her hjemme karantene for folk som kom fra disse områdene. Norge fikk aldri noen sars-tilfeller. Vi var heldige. Sverige fikk fem.
Vestlige medier og beslutningstagere tok aldri innover seg hvor nære vi var en global katastrofe i 2003. Det betaler vi for nå.
Generalprøve
Men fagfolkene forsto. Lederen for det regionale WHO-kontoret, japaneren Dr. Shigeru Omi skriver i en oppsummerende bok at « ... vi må være forberedt på nye utbrudd. Vi kan se på sars som generalprøven vi lærte av.»
Boken kom ut i 2006. Fagfolkene skjønte altså at det bare var et tidsspørsmål før noe tilsvarende ville inntreffe igjen.
De landene som ble hardest rammet av sars, ser ut til å ha lært. De var alle raske med tiltak og har hatt langt lavere forekomst av covid-19 under hele epidemien enn stort sett alle andre land i verden.
I boken lister Omi opp tre interessante lærdommer vi bør ta med oss fra sars.
1. Åpenhet er viktigst. Det påpekes hvordan man i startfasen tapte tid og kontroll over situasjonen ved at Kina først var tilbakeholdne med å dele informasjon. Men underveis snudde de tvert, og dette var helt sentralt for at de klarte de å stoppe utbruddet.
2. 1800-tallets smitteverntiltak – karantene, isolasjon og begrense antall nærkontakter – viste seg fortsatt som de viktigste og mest effektive våpnene mot smittsomme sykdommer.
Nyvinninger som genteknologi og internett spilte også en rolle. På under en måned fikk man identifisert virusets gener og utviklet genteknologiske tester (PCR) for påvisning av viruset. Forskere fra ni ulike land bidro.
Internett var en forutsetning for at forskere raskt og effektivt fikk utvekslet informasjon. Internett brakte også informasjon om utbruddet raskt ut til hele verden.
Likevel var tiltakene mot spredning av sykdommen de samme som 100 år tidligere.
3. Dårlig dyrehold gjør oss sårbare for nye sykdommer. Handelen med dyr på markeder hvor de får dårlig stell, og samtidig tett kontakt mellom flere arter, gir virus anledning til å finne nye verter. Også oss.
Et dyr som er underernært, skadet og svekket er utsatt for sykdom. Det vil da ha flere virus og bakterier på seg. Ved utstrakt kontakt mellom dyr og mennesker får viruset mange anledninger til at mutasjoner kan skje i det kritiske øyeblikket hvor viruset kan hoppe fra én vert til en annen.
De fleste av de smittsomme sykdommene som regnes som barnesykdommer hos oss mennesker, har opprinnelig sitt opphav hos dyr. Man regner med at Sars kommer fra flaggermus og smittet mennesker via det asiatiske mårdyret palmesivett som omsettes i bur på markeder i Sørøst-Asia.
