Viten

Togradersmålet er gårsdagens politikk

Uansett hvor stort eller lite handlingsrom du gir verdensamfunnet, vil vi ha så store utslipp som mulig, mener klimaforskerne. Foto: Ina Fassbender / NTB Scanpix

Det ensidige fokuset på temperatur får oss til å overse det som skjer med nedbør, ekstremvær og havnivå.

  • Bjørn H. Samset
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

For å unngå farlige konsekvenser fra et endret klima, bør økningen i verdens temperatur holdes under to grader relativt til førindustriell tid. Dette vedtok verdensledere på UNFCCCs årlige klimatoppmøter i 2009 og 2010.

Togradersmålet er i dag den eneste reelle ledestjernen som verdens ledere følger i møtet med et klima i uoversiktlig endring, og det refereres ustanselig i både faglig, politisk og allmenn presse.

Konkret formulerte mål er nødvendig for å utvikle global politikk. Men er togradersmålet fornuftig? Hva innebærer «farlige» konsekvenser, og er to grader tilstrekkelig for å unngå dette? Er målet i det hele tatt oppnåelig, eller gir klimafeltet råd som vil lede til ugjennomførbar politikk? Mens politikere jobber for en global klimaavtale, diskuterer forskere fortsatt så termometrene fyker.

Å bare se på temperaturen er uheldig

Togradersmålet må forkastes, skrev klimaforskerne David G. Victor og Charles F. Kennel i tidsskriftet Nature, i oktober 2014. Målet er for snevert, hevdet de. En lege vil aldri finne på å bare sjekke deg for feber, for så å stille en diagnose. Kroppen er komplisert, og for å få en oversikt over helsen din må mange ting vurderes. Det samme gjelder for klimaet.

Riktignok er temperaturen en viktig driver for endringer i klimaet, men samfunnet er mer sårbart for endringer i nedbør, ekstremvær og havnivå. Ved å fokusere ensidig på temperatur, hevder forskerne, risikerer vi å lede oppmersomheten vekk fra viktige problemområder.

Grensen kan være for høy

Videre kan to grader vise seg å være en for svak grense. Begrepet «farlige endringer» har vært brukt i avtaletekster helt siden 1992, men det er fortsatt uklart hva som ligger i det. Ny forskning, blant annet oppsummert i FNs klimapanels ferske femte hovedrapport, viser at de 0,8 gradene vi allerede har sett, kan tilskrives ganske sterke konsekvenser over hele verden.

De delene av verden som er sterkest rammet har i de senere årene argumentert for at 1,5 grader er et bedre mål. Det er så å si ikke mulig for forskere å sette noen klar grense for når klimaendringene blir «farlige». Diskusjoner av denne typen glir dermed raskt over i en forskningsbasert verdidebatt.

Vi bruker det budsjettet vi har

Neste spørsmål er hvor vidt selv et togradersmål er gjennomførbart. Klimaforskere er for lydhøre overfor politikere, skrev samfunnsforskeren Oliver Geden i Nature i mai 2015.

Vi tilpasser fremtidsprojeksjoner slik at togradersmålet skal fortsette å se oppnåelig ut, tordnet han.

Her hjemme feiret CICERO Senter for klimaforskning 25 år omtrent samtidig. Fra scenen uttalte seniorforsker Glen Peters at togradersmålet ER oppnåelig — men bare i matematiske modeller.

Bakgrunnen for slike krasse, kontroversielle uttalelser finner vi i tanken om et globalt karbonbudsjett. Hvis du går i en lekebutikk med et barn og sier «Du skal få noe, men det må ikke koste mer enn 200 kroner»”, kan du være sikker på at barnet finner en leke til 199.90.

Ut fra forståelsen vår for hvor følsomt klimaet er for utslipp av drivhusgasser, kan togradersmålet oversettes nettopp til en slik grense: Et budsjett for hvor mye karbon vi «har råd til» å tilføre atmosfæren, før vi med rimelig sikkerhet kan si at temperaturen vil stige mer enn to grader.

Men hvor stort er egentlig budsjettet?

Global klimapolitikk vil legge seg så tett opp til et slikt budsjett som mulig. Diskusjonen vris dermed fra å unngå farlige konsekvenser av klimaendringer, til hvilke forekomster av fossile brensler det vil være mest lønnsomt å utnytte fremover.

Nylig rapporterte norske medier om forskning som antyder at ingen olje eller gass i Arktis vil være drivverdig. Begrunnelsen bak denne analysen var nettopp en global kostnadsanalyse av alle kjente forekomster, begrenset av et globalt karbonbudsjett, som i tur er satt av togradersmålet.

Anta nå at vi har et slikt budsjett. Med dagens utslippsvekst ligger vi an til å bruke det opp i løpet av rundt 20 år, pluss minus litt avhengig av hvor følsomt klimaet faktisk er.

Ergo trengs det dramatiske kutt frem mot år 2100, men vi har en viss frihet i hvordan kuttene skal fordeles. Skal vi begynne nå, for så å ta dem gradvis? Skal vi utsette dem til etter 2030, og håpe at karbonfrie teknologier har modnet seg i årene mellom?

Siden vi ikke vet hva fremtiden bringer, kan vi her gjøre et sett med gjetninger, eller baner for fremtidige utslipp, og så se hvilke konsekvenser de kan ha.

Budsjettene antar at vi finner opp noe revolusjonerende

Klimaforskere har lenge utarbeidet slike utslippsbaner til politiske diskusjoner. Når det nå hevdes at feltet er for lydhøre overfor politikere, er det fordi det kan se ut som om disse banene har endret seg fra den første typen til den andre. Forskere trodde lenge på en rask innføring av tiltak, og en gradvis reduksjon i utslipp.

I dag forutsetter så å si alle utslippsbaner som faktisk holder togradersmålet, at vi både innfører svært dramatiske kutt etter 2050 - og sogar at vi mot slutten av århundret finner opp en måte å vaske karbon ut av luften på.

Disse antakelsene er av både økonomer og klimaforskere ansett som på kanten til det urealistiske.

Målet ser mer og mer urealistisk ut

Dagens forståelse av klimautfordringene, nåværende og fremtidige utslipp, samt hvor følsomt klimaet er og hvor sårbare vi er for endringer, gir en klar beskjed: Togradersmålet er svært utfordrende å nå, og kan dessuten vise seg å ikke være tilstrekkelig.

En av de mest betente diskusjonene innen dagens klimaforskning er derfor hvorvidt vi burde være tydeligere på dette, og ikke produsere utslippsbaner som fremstår som for optimistiske.

Samtidig er det ikke opp til forskere å legge politiske føringer. Vi kan kartlegge hvordan naturen virker, gi rammene for fremtidig utvikling, og antyde konsekvenser av politiske valg. Å ta selve valgene ligger på andres skuldre.

Er togradersmålet god politikk? Ja, i den forstand at det nok er nødvendig for politikere å ha et faglig begrunnet mål å styre mot. Likevel, nei, fordi fokuset på temperatur kan få oss til å miste fokus på mer relevante endringer i nedbør, ekstremvær og havnivå - og fordi målet i dag dessverre ser mer og mer urealistisk ut.

  • Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på FacebookogTwitter!

Les også

  1. Kronikk: Miljøbevegelsen vinner – klimaet taper

  2. Hva gjør politikerne nå?

  3. Miljøvernere raser over oljeboring utenfor Alaska