Viten

Derfor kan svake tiltak mot global oppvarming være ulovlig

  • Christina Voigt
    Christina Voigt
    professor, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Torsdag 28. november 2019 erklærte EU-parlamentet klimakrise. Blant annet skal kommisjonen sørge for at alle vedtak av økonomisk og juridisk art gjøres i tråd med 1,5 graders-målet. Foto: Vincent Kessler / Reuters / NTB

Miljø- og klimakrisen åpner opp upløyd mark for domstolene.

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

I fjor stevnet seks portugisiske ungdommer i alderen mellom 8 og 21 år 33 europeiske land, inkludert Norge, for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Verden over har miljøorganisasjoner og borgere, særlig barn og unge, tatt stater og selskaper til nasjonale og internasjonale domstoler. I dag er det over 1500 slike «klimasaker», hvorav mer enn 1000 i USA.

Men hvorfor skjer dette og hvilke utfordringer reiser det?

Domstolenes rolle

Konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren øker, og klimaendringene skyter fart. Vitenskapen er klar på hva som må gjøres for å holde klimaet på et nivå som gjør kloden beboelig.

På internasjonalt nivå er statslederne blitt enige om Parisavtalen. Ifølge avtalen skal temperaturøkningen holdes godt under 2 grader celsius, med sikte på 1,5 grader celsius.

For å oppnå målet må globale CO2-utslipp være netto-null rundt 2050, ifølge FNs klimapanel.

Men det mangler politisk vilje for å gjennomføre nødvendige tiltak. I mange land reises derfor spørsmålet om dette er lovlig. Her kommer domstolene inn i bildet.

De saksøkte statene avviser at domstolene har noen rolle i klimaspørsmål. Saksøkerne mener at bruken av den tredje statsmakten, den dømmende, er legitim og nødvendig for å overprøve statens handlinger.

I mange tilfeller har saksøkerne fått rett.

Grunnlovsstridig?

I noen saker bes domstolene om å overprøve forvaltningstiltak eller lover. Dette gjelder tilfeller der staten skal ha opptrådt i strid med grunnloven eller krenket menneskerettigheter.

I «Urgenda-saken» fra 2019 forpliktet nederlandsk høyesterett staten til å redusere klimagassutslipp for 2020, fra 17 til 25 prosent i forhold til utslippene i 1990.

Et annet eksempel er klimasaken i Høyesterett i Norge. Dette gjaldt utvinningstillatelser for olje og gass i Barentshavet og om disse var i strid med miljøbestemmelsen i Grunnloven §112. Her vant staten.

Annerledes er det i Tyskland. I en ny avgjørelse, kunngjort 26. april 2021, slo den tyske forfatningsdomstolen fast at den tyske klimaloven er grunnlovsstridig, siden den mangler konkrete mål for utslippskutt etter 2030.

Klimaloven krenker derfor de unge saksøkernes grunnlovfestede rettigheter til individuell frihet i fremtiden. Den tyske regjeringen har nå fått frist ut 2022 til å fastsette tiltak for å oppnå klimanøytralitet i 2050.

Konsekvensene kan være betydelige

Noen saker dreier seg om menneskerettigheter. De portugisiske ungdommene i saken mot 33 land hevder at landene krenker deres menneskerettighet til liv, som er lovfestet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, ved ikke å vedta ambisiøse klimagasskutt.

Påstanden er at heftige skogbranner og andre effekter av klimaendringene i Portugal allerede påvirker livskvaliteten til disse unge menneskene, og det kommer til å øke over tid.

Saken er ikke avgjort ennå.

Om de portugisiske ungdommene får medhold, kan konsekvensene for Norge være betydelige. Den europeiske menneskerettsdomstolen kan for eksempel pålegge Norge å fastsette konkrete tiltak for å handle i tråd med temperaturmålene i Parisavtalen.

Disse og andre saker viser at domstolene har en viktig rolle i klimakampen i mange land.

Dette stiller domstoler og dommere foran nye utfordringer. Sakene er ofte vitenskapelig komplekse og krever at dommerne har solid vitenskapelig kunnskap, som oftest hentes fra FNs klimapanel.

Det betyr blant annet at kunnskapsgrunnlaget i nesten alle dommer er det samme, med bred vitenskapelig konsensus verden over.

En dråpe i vannet

Dommerne må også holde seg oppdatert om den internasjonale rettsutviklingen. Et eksempel er håndteringen av «en dråpe i vannet»-argumentet.

Statene har ofte forsvart egen passivitet med at ingen av dem kan løse klimaproblemet alene – hvert bidrag er bare en dråpe i havet.

Nederlandsk høyesterett tilbakeviste argumentet. Siden klimaproblemet trenger internasjonalt samarbeid, må alle bidra med ambisiøse klimatiltak. Ingen kan unngå sitt ansvar ved å henvise til utslipp av andre stater.

Australias og Tysklands domstoler fulgte i samme spor.

Et annet gjentatt argument er at dette er politikk, ikke rett. Men de politiske målsettingene og tiltakene blir en sak for retten når staten unndrar seg sin tiltaksplikt eller krenker borgernes rettigheter ved utilstrekkelig klimatiltak.

Grunnloven og internasjonale avtaler begrenser det politiske handlingsrommet. Slike begrensninger er viktige i miljø- og klimaspørsmål.

Demokratiske politiske prosesser er ofte styrt av kompromisser og korte valgperioder, der bare dagens voksne har stemmerett. Dette kan føre til at politikerne overser langsiktige økologiske hensyn og interessene til unge og fremtidige generasjoner.

Det er domstolenes rolle, særlig Høyesterett, å passe på at staten, både som lovgivende og utøvende organ, opererer innenfor de rammene som grunnloven setter.

Christina Voigt er professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og ekspert i internasjonal miljørett.

Les mer om

  1. Rettsvitenskap
  2. Parisavtalen
  3. Miljø og klima
  4. Viten
  5. Forskning og vitenskap