Viten

Taperfiskene er stresset, apatiske og anorektiske

Fiskene som taper konkurransen om matfatet i oppdrettsanlegget, har samme symptomer som deprimerte mennesker.

Taperfiskene slutter å spise og svømmer i overflaten av vannet i utkanten av merden før de til slutt dør få måneder etter utsettelse i sjøvann. Foto: Ole Folkedal/Havforskningsinstituttet

  • Ida Beitnes Johansen
  • Øyvind Øverli
  • Marco Vindas

Foto: Havforskningsinstituttet.

Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Ida Breitnes Johansen - Universitetet for miljø og biovitenskap (NMBU)

Øyvind Øverli - NMBU

Marco Vindas - Uni Research AS og Göteborgs universitet

Det syder i vannet når tusenvis av laks boltrer seg heftig i merden som befinner seg midt ute i sundet Langenuen mellom øyene Stord og Huftarøy i Tysnes kommune. Konkurransen er stor når skyer av store, brune pellets virvles ned i merden via automatiske foringsmaskiner.

De største fiskene, som har skaffet seg de beste posisjonene i merden, bryter vannoverflaten med kraftige plask, for å komme først til matfatet. Litt mindre fisk venter tålmodig nederst i merden og fanger opp foret som har sluppet unna sjefene.

Dette er hverdagen for Atlanterhavslaks i norsk fiskeoppdrett.

De skrøpelige

Men disse store, feite og robuste fiskene er ikke alene i merden. Ytterst langs kanten, med hodet opp og halen ned i en underlig positur, «svimer» en stor gjeng tynne, skrøpelige laks som for lengst har sluttet å spise. Disse ser ut til å ha gitt opp det overbefolkede livet i merden. Det er mye som tyder på at de faktisk har gitt opp livet generelt, for de fleste av disse fiskene dør etter bare få måneder i merden.

Oppdrettere, fiskeforskere og veterinærer i oppdrettsnæringen har lenge forundret seg over disse anorektiske outsiderne. De kaller dem for «taperfisk» eller «pinner» på grunn av deres karakteristiske utseende. I noen anlegg er problemet nærmest fraværende, mens enkelte oppdrettsanlegg opplever at opp mot en tredjedel av laksefiskene blir taperfisk.

I verste fall innebærer dette økonomiske tap på flere millioner kroner for hver nye generasjon av utsatt fisk. I tillegg til at fenomenet er kostbart, er det et stort velferdsproblem.

Da vi bestemte oss for å studere disse fiskene nærmere, fant vi at taperfiskene hadde kronisk forhøyede nivåer av stresshormonet kortisol i blodet og økt aktivitet av signalmolekylet serotonin i hjernen.

Denne profilen peker på en kronisk stresset fisk. Med tanke på taperfiskens tilsynelatende apatiske og passive adferd, er det også interessant at denne biologiske profilen minner om det man ser hos deprimerte mennesker.

  • Viten: Verdens første laks uten kjønnsceller

Foto: Havforskningsinstituttet.

«Taperfisken» (nederst) slutter å spise og blir tynn og skrøpelig sammenlignet med normal frisk fisk (øverst). Foto: Havforskningsinstituttet.

Hvorfor taperfisk?

I oppdrettsanlegget er det mange ting som kan være stressende for fisken. De vaksineres, transporteres og avluses. Transporten fra klekkeriet og ut til sjøanlegget skjer for eksempel få uker etter at laksen har vært gjennom litt av et vaksineprogram.

Da suges de opp fra det miljøet de har kjent til nå, før de fraktes til havbruket og pumpes ut i en merd midt ute i en fjord. Her er ingenting som hjemme.

Det største sjokket er kanskje likevel at de går fra ferskvann til saltvann. Overgangen fra ferskvann til saltvann er laksen selvsagt noenlunde klar for. De har allerede gjennomgått en rekke morfologiske og fysiologiske endringer som skal sørge for at de nå kan leve i saltvann. De har smoltifisert. Det gjør nok ikke overgangen mindre stressende. Laksen bør nemlig være litt stresset akkurat i denne perioden av livet.

Pubertetstegn

For en vill-laks er ferden fra det trygge territoriet i elven til det store havet noe av det mest utfordrende den noen gang kommer til å oppleve. Så lenge den kan huske, har den bodd akkurat her. På plassen mellom de to grå steinene rett nedenfor det lille stryket. Her er det ganske trygt og forutsigbart.

Nå og da kommer et lite insekt forbi og de andre laksene har skjønt at de ikke skal prøve seg akkurat her. Lakseyngel er svært territorielle og denne plassen er ikke stor nok for to.

Men så en vakker vårdag, når dagene blir lysere og vannet varmere. Da skjer det noe. Med kroppen. Smoltifiseringen er i gang. Vi kan kanskje sammenligne det med en begynnende pubertet. Det er på tide å forlate redet, og om ikke akkurat finne seg sjæl, i hvert fall begi seg ut på livets første vandring.

Livsfarlig vandring

Det er en livsfarlig vandring. Men laksen slipper seg ned stryk og fosser mot et ukjent, dog lokkende hav. Det er stor dødelighet forbundet med disse vandringene.

Noen bukker under for sykdom, andre blir spist. Så altså, god grunn til å være litt stresset. Studier har vist at vill-laks på denne typen vandring har skyhøye nivåer av kortisol i blodet og serotonin i hjernen.

I denne situasjonen er dette helt forventet. Økningen av kortisol og serotonin er nødvendig for at vill-laksen skal kunne håndtere vandringen fra elven til havet, og den ser ut til å være en naturlig del av smoltifiseringen. Derfor ser man, interessant nok, en tilsvarende økning i disse signalstoffene også hos oppdrettsfisk som befinner seg i samme livsstadium.

I oppdrettsanlegget må laksen imidlertid håndtere en kombinasjon av naturlige stressorer som smoltifisering og kunstige stressorer som vaksinering, transport, avlusing og annen håndtering. Det er mulig at et misforhold mellom disse stressorene gjør noen fisk mer sårbare enn andre, sånn at de ender opp som taperfisk.

Apatisk – og lur?

Men hvorfor eksisterer denne typen fisk i det hele tatt? Det virker jo ikke akkurat så adaptivt å svømme apatisk i utkanten av merden og slutte å spise. Men se for deg en liten vill-laks i en elv der det plutselig er lite mat, men mange store konkurrenter og predatorer. Da kan det kanskje være en lur strategi å trekke seg tilbake og slutte å spise for en periode, rett og slett være litt apatisk.

Så, sakte, men sikkert kommer insekter og andre godbiter tilbake og de store, farlige predatorene er blitt fanget og spist av andre, det være seg en ørn eller en ivrig fluefisker.

Den lille laksen har derimot overlevd og det føles kanskje litt tryggere å komme på banen igjen. Ganske snart spiser den som bare det og blir kanskje selv til en stor og kompetent predator.

Problemet oppstår når den lille laksen ikke lenger befinner seg i elven, men i en merd sammen med 200 000 andre fisk. Da er konkurransen høy og den ekstreme situasjonen den befinner seg i er ikke lenger midlertidig, men permanent.

Biologisk etterslep

Vi har kommet et lite stykke på vei med å forstå taperfiskene. Og kanskje kan vi til og med lære noe om oss selv? Som laksen, lever også vi i tette samfunn vi ikke er tilpasset evolusjonært.

For noen kan det kanskje være givende å tenke på at både depresjon og andre stressrelaterte problemer ikke nødvendigvis betyr at det er noe fundamentalt galt med den som rammes. Det kan like gjerne være sånn at vår biologi bare ikke har rukket å forandre seg like raskt som miljøet vi har skapt og lever i.

Artikkelen er basert på en studie utført i samarbeid med faggruppen for dyrevelferd ved Havforskningsinstituttet.

Les mer om studien her.

  • Vil du lese mer spennende vitenskapsstoff skrevet av forskere? Følg Aftenposten Viten på Facebook og Twitter!

Les mer om

  1. Viten
  2. Fiskeri
  3. Oppdrettsnæring

Relevante artikler

  1. VITEN

    Hvorfor er det så mye styr med laksen?

  2. ØKONOMI

    Dette er våpenet som skal ta knekken på lakselusa

  3. KOMMENTAR

    Menneskerettighetter er ikke Erna Solbergs eneste hodepine når hun drar til Kina for å selge laks.

  4. VITEN

    Våre legemidler kan gi dramatiske effekter på dyr i naturen

  5. KARRIERE

    Fire enkle grep som trener hjernen

  6. ØKONOMI

    Tror torsken slår laks på landbasert oppdrett: Avler opp fisk på 25 kilo uten trøbbel