Kristian Gundersen i Uviten: - Moralsk og faglig samrøre av Thomas Hylland Eriksen
Eriksens forskning filtreres gjennom hans flerkulturelle prosjekt. Det gjør oss mindre opplyst.
- I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om det de mener er mangelfull forskning, flau formidling, kunnskapsløs politikk eller ren fusk.
«Debatten om verdifrihet i forskningen pågår fremdeles, hundre år etter at sosiologen Max Weber startet den» skrev Thomas Hylland Eriksen i Morgenbladet 15. april, etter å ha blitt anklaget for samrøre mellom fag og politikk i innvandringsdebatten.
Eriksen har naturligvis rett i at fullstendig verdifri forskning ikke finnes. Verdisyn kan påvirke alt fra valget av hva man forsker på til metoder og tolkning.
Det faktum at vi ikke kan oppnå absolutt renhet er likevel ikke noe argument for å slutte å vaske seg. Man kan tilstrebe å ikke la seg påvirke av sitt politiske ståsted, eller man kan velge å la være å forske eller formidle på områder der man har veldig sterke private meninger.
Mister tillit
Det blir for meg fullstendig bakvendt når Eriksen skriver:
«Den såkalte faktaorienteringen er farlig fordi den kan skape et inntrykk av at det finnes en nøytral, objektiv kunnskap om sosiale og kulturelle forhold som gjør det mulig å navigere politisk uten å la seg styre av moralske ryggmargsreflekser (som medmenneskelighet og solidaritet) og diffust føleri».
Er det ikke snarere slik at å ha en faktabasert forståelse av farvannet er det som gjør det mulig å navigere politisk etter moral og følelser på en rasjonell måte? Mener Eriksen virkelig at vi bare skal seile etter magefølelsen?
Det mangler et skille mellom beskrivelse og moral på begge sider i innvandringsdebatten. For Eriksen filtreres alt gjennom hans flerkulturelle prosjekt, og han lykkes derfor ikke med å formidle sine store sosialantropologiske innsikter på en måte vi kan ha tillit til.
Han og andre samfunnsvitere har for eksempel ikke klart å opplyse oss om hva analyser av heterogene og homogene samfunn kan lære oss. Jeg ville ha interesse av å forstå både Eriksens moralnormer og faglige erfaring, men hans samrøre snyter meg for begge deler.
Svært mange av de vitenskapelige metodene som er utviklet på 1900-tallet innen medisin og naturvitenskap handler nettopp om å skille observatør og observasjon. Det mest ekstreme er vel kanskje såkalt «blinding» under utprøving av legemidler. Legemiddelindustrien, legens og pasientene vil så gjerne at kuren skal virke, og blindingen består i at hverken pasienten eller forskeren vet om pasienten har fått den nye behandlingen eller ikke når resultatet vurderes. Uten blinding vil all legemiddelutprøving gi et positivt resultat.
Eriksen trekker her det kortet som alltid trekkes i debatter som denne: den såkalte positivismestriden og vår oppskrytte lokalfilosof Hans Skjervheim. Positivisme var en slags merkelapp på naturvitenskapelig tenkning i samfunnsfagene og ble et skjellsord omtrent på linje med «dum». Man kunne lenge vinne enhver debatt på øvre Blindern bare ved å stemple motstanderen som «positivist».
Sømløs vitenskap
Motpolen til positivismen ble konstruktivisme. Konstruktivistene mente at det ikke finnes noen objektiv virkelighet, virkeligheten er konstruert og da kan man jo bare velge den man liker. Konstruktivismen ga samfunnsforskningen et fortjent rykte som ren politikk. Dette satte både kunnskapsproduksjonen og forskningens anseelse tilbake.
Eriksen fremstår heldigvis som den siste mohikaner. Yngre samfunnsforskere vil gjerne gjøre sin forskning så lite påvirket av eget politisk ståsted som mulig, de roper ikke «positivist», og de er ikke så opptatt av å skille mellom naturvitenskap og andre vitenskaper.
Heldigvis.
Les også: EU-forskning koster Norge dyrt
