Viten

Fremvoksende undergang

Selv om Kina nå er verdens største produsent av solcellepanel og vindturbiner, har landet også en raskt voksende industri drevet av fossile brennstoff, og har nå verdens største utslipp av CO2 totalt.

Utviklingen i de fremvoksende økonomiene viser at vi har feilet i å få en mer bærekraftig utvikling.

  • Stipendiat
  • Ulrikke Wethal
  • Arve Hansen
    Doktor i Russlandsstudier og Hviterussland-kjenner
Viten er Aftenpostens satsing på forskning og vitenskap, der forskere og fagfolk fra hele landet bidrar med artikler.

Det globale økonomiske verdenskartet har endret seg kraftig siden slutten av 1900-tallet. En rekke nye land gjør seg gjeldende i den globale økonomien. Disse kalles gjerne «fremvoksende økonomier», og er stadig mer sentrale på økonomiske og politiske arenaer i verden. I spissen finner vi de vordende stormaktene Kina, India og Brasil, men også land som Sør-Afrika, Mosambik, Botswana, Vietnam, Indonesia, Chile og Peru regnes som en del av denne gruppen.

En av de mest slående endringene ser vi tydelig i tall fra global handel. Fra å stå for 26 prosent av total handel i verden i 1995, stod «det globale Sør» for 42 prosent i 2010. Denne store økningen kommer først og fremst av økt handel mellom land i Sør. Derfor sier vi gjerne at globaliseringsaksen har flyttet seg fra Nord-Sør til Sør-Sør-relasjoner.

Med Kina og India i front dannes det stadig nye partnerskap under fanen Sør-Sør-samarbeid. BRIKS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) vil for eksempel opprette sin egen utviklingsbank som konkurrent til Verdensbanken og IMF. Den økende samhandlingen mellom stater i Sør bidro også til en rask bedring hos disse landene etter at finanskrisen førte til fall i både etterspørsel og bistand fra Nord.

Det er åpenbart at dette er positivt. Millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom, og land i Sør har fått en viktigere stemme i internasjonal politikk. Den raske veksten i de fremvoksende økonomiene har i mange tilfeller blitt oppnådd gjennom egendefinerte utviklingsstrategier som skiller seg fra anbefalinger og krav fra vestlige utviklingsinstitusjoner, særlig når det kommer til statens rolle i å drive aktiv utviklingspolitikk. Men det største spørsmålet gjenstår: Har disse landene funnet en måte å utvikle seg på som er mer bærekraftig?

Den vanskelige bærekraften

Det er over 25 år siden Brundtlandkommisjonen gjorde ideen om bærekraftig utvikling til allemannseie. Ifølge rapporten skulle den vestlige verden ta hovedansvaret for miljøødeleggelsene, ettersom det historisk sett var vekst i denne delen av verden som hadde forårsaket dem. Behovet for økonomisk vekst og økt konsum i utviklingsland ble anerkjent, og de rike landene skulle legge til rette for dette ved å skape et såkalt utviklingsrom – altså redusere sine økologiske fotavtrykk slik at fattigere land kunne øke sine. I tillegg ble det etterlyst et sterkere fokus på fordeling nasjonalt og globalt, og likhet ble en av hjørnesteinene ved bærekraftig utvikling.

Nå befinner vi oss lenger unna de definerte målene enn noen gang. Med stadig økende utslipp av CO2, ødeleggelse av artsmangfold, forgiftning av havområder og klimaendringer som hele verden har begynt å føle på kroppen er det for tiden liten grunn til optimisme. Men kan de fremvoksende økonomiene bedre på situasjonen?

Sentralt for ideen om bærekraft var også at Sør, med Nords assistanse, måtte finne grønnere måter å vokse på enn det det rike Nord hadde gjort. Store deler av internasjonal bærekraftspolitikk har hatt nettopp dette som utgangspunkt og satset på å hjelpe utviklingsland med å utvikle grønnere energi, samt å betale for å ta vare på regnskogen. Dette er jo tross alt mye enklere enn å gjøre de store forandringene på hjemmebane.

Dystert bilde

Men studiene fra 12 ulike fremvoksende økonomier i den nylig utgitte boken Emerging Economies and Challenges to Sustainability: Theories, strategies, local realities der vi er redaktører, tegner et ganske dystert bilde. Likevel ser vi at bærekraft får mye oppmerksomhet og at utviklingsplaner i så godt som alle landene inkluderer hensyn til miljøet på papiret. Dette reflekterer det som kanskje er Brundtlandkommisjonens største oppnåelse, nemlig at miljøhensyn nå alltid må inkluderes når man diskuterer utvikling.

Men bærekraft forblir gjerne på papiret. Selv om miljø er med i alle planer, blir det tatt heller lite hensyn til i faktiske utviklingsstrategier. Med andre ord — ganske likt situasjonen her hjemme. Der miljøhensyn får utslag i faktisk politikk er det først og fremst gjennom tilpasninger til klimaendringer i forsøk på å motstå de potensielt katastrofale effektene dette kan ha for utvikling generelt og for de fattigste spesielt.

I for eksempel Vietnam ser vi at det blir brukt mye midler på å forberede innbyggerne langs den lange kystlinjen på et stigende havnivå. Samtidig øker utslippene i landet i takt med den raske veksten, og luftforurensing i byene er allerede et stort problem. Dette problemet blekner derimot i forhold til den store naboen i nord, Kina. Med sin voksende urbane middelklasse og 22 millioner nye biler på veiene hvert år har luftkvaliteten blitt kraftig redusert og ofte direkte skadelig i mange kinesiske byer. Og selv om Kina nå er verdens største produsent av solcellepanel og vindturbiner, har landet også en raskt voksende industri drevet av fossile brennstoff, og nå verdens største utslipp av CO2 (totalt, ikke per innbygger). Mange av de samme tendensene ser vi i andre fremvoksende stormakter som India og Brasil, om enn i et lavere tempo.

Videre er det tydelig at selv om man i bistandspolitikk, utviklingsorganisasjoner og akademia har utvidet utviklingsbegrepet til å inkludere stadig flere aspekter – slik som demokrati, deltagelse, rettigheter og likestilling – blir utvikling i nasjonale strategier fortsatt først og fremst forstått som økonomisk vekst. Nasjonale utviklingsstrategier i Sør handler i stor grad om å ‘ta igjen’ de rike landene, og den økonomiske veksten oppnås gjennom kjente prosesser som industriell- og teknologisk oppgradering samt en mer intensiv integrasjon i det globale handelssystemet.

Kapitalismens triumf

Integrasjon i det globale handelssystemet er en svært sentral utvikling. Siden Sovjetunionens fall har det ikke eksistert reelle alternativer til kapitalismen, og ingen av de fremvoksende økonomiene utfordrer dette.

Selv om mange vil hevde det motsatte, så truer kapitalismens stadige ekspansjon både de sosiale og miljømessige dimensjonene av bærekraftig utvikling. Man trenger intervensjon for å beskytte samfunnet mot de verste effektene av en markedsøkonomi. Likevel ser vi at sosialpolitikk står i andre rekke i de fremvoksende økonomiene, og økonomisk vekst prioriteres fremfor noe annet. Troen på at økonomisk vekst på sikt skal komme de lavere lagene i befolkningen til gode er stor, uten at det nødvendigvis drives aktiv politikk for å tilrettelegge for dette. Et slående eksempel på dette er at også de selvutnevnte sosialistiske landene i denne gruppen, altså Vietnam og Kina, setter økonomisk vekst fremfor likhet og sosial utvikling.

Miljømessig er kapitalismens triumf en direkte trussel mot global bærekraft. Behovet for vekst rettferdiggjør rovdrift på naturen. I mange av de mindre fremvoksende økonomiene er det nettopp en kraftig utvinning av naturressurser som har satt fart på veksten. Videre har begreper som «grønn utvikling» og «grønn vekst» blitt svært populære og presenteres som mulige løsninger på kombinasjonen av økonomisk vekst og miljømessig bærekraft. I land som Vietnam, Mosambik, Sør-Afrika og Indonesia ser vi at den grønne økonomien blir frontet som et verktøy for å oppnå bærekraftig utvikling, mens Kina plasserer sin tilnærming innenfor det som kalles ‘økologisk modernisering’. Men slike markedsdrevne løsninger på bærekraftsutfordringer fremstår som moteord uten substans i forsøk på å omgå heller enn å konfrontere hovedproblemet - nemlig at parallelt med den raske økonomiske veksten økes miljøødeleggelser i form av utslipp og press på verdens naturressurser.

En ny utviklingsmodell?

Vi vil med dette på ingen måte legge skylden for miljøproblemer på de fremvoksende økonomiene. Det største problemet er snarere at etter 25 år med bærekraftig utvikling på agendaen har de rike landene på ingen måte klart å skape økologisk utviklingsrom. Snarere enn en reduksjon har vår del av verden økt sitt globale økologiske fotavtrykk. Fremdeles er det de rike landene som leder den globale miljømessige nedbrytningen, og selv om enkelte land har reduserte sine utslipp, ser vi at mesteparten av denne reduksjonen kommer av avindustrialiseringsprosesser og utflytting av produksjon. For land i Sør har dette betydd nye økonomiske muligheter, samt miljømessige utfordringer, mens rike land har kunnet hevde å ta miljøansvar uten å behøve å ta et oppgjør med en svært ressursintensiv levestandard.

Samtidig ser vi at den gamle moderniseringsteoretiske tanken om en lineær utvikling fra et tradisjonelt til et masseforbrukende samfunn fremdeles er gjeldende i utviklingstenkning verden over. Når utvikling forstås som en prosess for å ta igjen de rike landenes levestandard gir det et stort ansvar for å skape gode utviklingsmodeller til etterfølgelse. Dette blir spesielt tydelig når såpass mange land i Sør nå vokser i et imponerende tempo. Å oppnå varig økonomisk utvikling er i seg selv svært vanskelig. Det er åpenbart at vi ikke kan forvente at fremvoksende økonomier i tillegg skal komme frem til nye og grønnere utviklingsveier.

Basert på dette kan vi ikke annet enn nok en gang be om nytenkning rundt hva utvikling er og bør være. En hel verden fokusert på visjoner om evig vekst og umettelig forbruk er et økologisk mareritt. Inntil vi klarer å etablere nye utviklingsmodeller vil utviklingssuksess bety miljøfiasko, og vi vil se en stadig fremvekst mot en global katastrofe.