Snublet over «urspurven» nær grensen til Turkmenistan

• Det var som å være med i en tidsreise.

Når jeg vil fremstå høy og mørk introduserer jeg meg selv som evolusjonsgenetiker. Da går gjerne praten raskt over i transgene skapninger, kloning og annet skummelt. Reaksjonen er en helt annen når jeg kaller meg spurveforsker. Stemningen blir jovial og jeg møtes med pussige anekdoter fra fuglebrettet og annet hyggelig.

Denne historien begynner med en reise til Iran i 2009. Min kollega Stein Are Sæther og jeg var invitert til å holde foredrag ved Universitetet i Mashhad og diskutere faglig samarbeid. I Mashhads gater og parker la vi merke til noe rart. Det var ingen gråspurv der!

Overalt ellers i verden er gråspurven tallrik i byer og andre steder det bor folk, men altså ikke i Mashhad. Vi fant dem etter hvert, på en feltekskursjon til en liten innsjø i et ellers goldt steppelandskap, nær grensen til Turkmenistan. Langt fra folk hekket de i huleganger langs vannkanten. De fløy i flokk til de omliggende steppedragene hvor de forsynte seg av ville gressfrø.

Ellers i verden ser du ingen gråspurv i villmarken. De holder seg nær bebyggelse og livnærer seg av spillkorn og annet avfall fra vårt spiskammer.

Tidsreise

Jeg sa til kollegaen min at dette var som å være med i en tidsreise. Slik må gråspurvens forfedre ha levd for tusenvis av år siden, før arten gjorde seg avhengig av oss. Vi fanget en del spurv og tok blodprøver for senere genetiske undersøkelser. Vi ante at vi kunne ha snublet over en restbestand av «urspurven».

Hjemme igjen leste vi forskningslitteratur om den sentralasiatiske gråspurven og fant mye spennende. For det første er den trekkfugl. Om vinteren flyr de sørover i store flokker til det indiske subkontinentet. Vår gråspurv er derimot standfugl. Selv når januarkulden biter som hardest holder den stand i gater og parker, låver og uthus. Vi syntes dette passet godt med urspurv-hypotesen. Frøtilgangen ute i villmarken vil avta når det lakker mot vinter, så det er lønnsomt å søke beiter lenger sør. Vår gråspurv har derimot overflod av mat hele året siden vi søler spurvemat året rundt. Overvintring kan rett og slett være en tilpasning til menneskeskapte miljøer.

Vill mot tam

En annen spennende studie skrev seg fra det sørlige Kasakhstan. Her møter den sentralasiatiske gråspurven vår «tamme» gråspurv. De russiske forskerne bak denne studien oppdaget at de to gråspurvtypene ikke så ut til å blande seg med hverandre. Vår gråspurv, som jo er standfugl, er allerede godt i gang med hekkesesongen når de sentralasiatiske spurvene endelig returnerer fra vinteroppholdet. Dessuten hekker vanlig gråspurv under takstein og lignende mens den sentralasiatiske skyr mennesker. De kommer dermed sjelden direkte i kontakt med hverandre og opptrer sånn sett som ulike arter.

De russiske forskerne foreslo imidlertid en annen hypotese enn oss: nemlig at østlige og vestlige gråspurv er to ulike arter som har vært isolert fra hverandre lenge – flere hundre tusen år, minst. Vår urspurv-hypotese tilsier at tilpasninger til menneskeskapte miljøer er av relativt ny dato. Det er ikke mer enn 10-12 tusen år siden at vi så smått forlot jeger-sankertilværelsen og ble fastboende bønder, og enda tok det flere tusen før de eldste sivilisasjonene dukket opp og jordbruket spredte seg fra episenteret i Midtøsten.

Norge-Russland 1-0

Opportunistisk urspurv kan ha funnet en uutnyttet nisje blant disse nyslåtte bøndene og byfolkene. Siden ble de med som nissen på lasset etter som jordbruk og bysamfunn spredte seg vestover og østover til Europa og Asia. Kun i øde områder i Sentral-Asia fortsatte urspurv å leve på gamlemåten. Forplantningsbarrièrene de russiske forskerne oppdaget kan altså forstås som en indirekte effekt av ulike tilpasninger som påvirker hvor og når de to spurvetypene hekker.

Genetikken kunne her gi svar. Ifølge urspurv-hypotesen skulle det være minimale genetiske forskjeller mellom sentralasiatisk og annen spurv, mens den russiske hypotesen tilsier at vi har med to genetisk ulike grupper av spurv å gjøre. Vi analyserte genetisk variasjon blant en mengde spurv, fra India til Norge, for å teste hypotesene.Resultatet var entydig. Sentralasiatisk og annen spurv utgjør én genetisk gruppe – det er ingen støtte for den russiske hypotesen. Vi benyttet også en statistisk teknikk for å estimere den demografiske historien til spurven, basert på den genetiske variasjonen over utbredelsesområdet. Resultatene tyder på at gråspurven opprinnelig utgjorde en relativt liten bestand i Midtøsten, og at den så opplevde en eksplosjonsartet bestandsvekst og geografisk ekspansjon fra om lag 4 000 år siden. Det er altså et godt samsvar mellom spurvens bestandsutvikling og jordbrukets spredning. Norge-Russland 1-0.

I samarbeid med iranske kolleger har vi også analysert urspurv og annen gråspurv morfologisk. Urspurven har et spinklere nebb og mindre muskelfester for kjevemuskulatur enn det vår spurv har. Kultiverte kornsorter har større og hardere frø enn ville gressarter. Tilpasninger til samkvem med mennesket ser altså allerede ut til å ha ført til synlige endringer hos gråspurven.

Tilpasset mennesker

Jeg synes det er spennende å tenke på at det vi har funnet ut om spurvene er en indirekte konsekvens av jordbruksrevolusjonen og fremveksten av sivilisasjoner. Tilpasninger til menneskesamfunn kan forklare at gråspurven ble standfugl og at den har fått så stor utbredelse.

Vi mennesker gir oss selv mye pepper for inngrepene vi gjør i naturen. Som spurvehistorien viser hender det imidlertid at inngrepene våre får utilsiktede positive konsekvenser som noen arter vet å utnytte.